Bokelskere.no

«Herre, du ransaker meg og kjenner meg! Rer jeg leie i dødsriket, er du der. Tar jeg morgenrødens vinger på og slår meg ned der havet ender, så fører du meg også der.» Bisettelsen har funnet sted

Døden. Det tomme intet hvis du ikke er religiøs. En viktig mellomstasjon dersom du er religiøs. En uunngåelig kontrollpost som vi alle må gjennom. Et emne en del liker å si at de «liker å gruble over».

Jeg er ikke en av dem.

Ikke fordi jeg ikke synes det er interessant å snakke om det, det gjør jeg. Men min største bekymring kretser lite rundt selve dødsprosessen (enda jeg foretrekker å krysse over så smertefritt som mulig). I stedet er jeg mer opptatt av hvor jeg kommer til å ende opp. Om troen min og mine gode gjerninger er nok. Enkle ting.

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

«Jeg har vært utro. Jeg ler litt, og heller appelsinjuicen i glasset. Jeg var tjuesju da jeg giftet, ikke en gang Stig trodde vel at han var den eneste jeg skulle pule med resten av livet.» Ynde, s. 38

Ballettdanseren Maria, hovedpersonen i Kristin Marie Berstads «Ynde», står foran mer enn et veiskille i livet: På jobbsiden har hun akkurat fått hovedrollen i en oppsetting av Shakespeares Romeo og Julie. Bonusen er at Romeo skal spilles av Antonio, en klisjéaktig råflott italiensk danser med erfaring fra scenemiljøet i New York.

Men før stykket blir en realitet må hun overkomme både en fersk skade i kneet og usikkerheten som kommer fra yngre og ferskere dansere som puster henne i nakken.

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

Det er noe med underdogen, han eller hun som blir avskrevet av alle, men som på grunn av sin iherdighet, utholdenhet, ståpåvilje og med en dose hell trosser alle spådommer og kommer seirende ut. Det er ikke hver dag man ser sånt, noe som bidrar til den elektriske magien som får håret til å reise seg når man en sjelden gang blir vitne til noe slikt.

For det er virkelig sjeldent.

For min egen del har jeg ikke sett noe som har imponert meg siden Euromesterskapet i 2004 da Hellas vant hele mesterskapet. Siden jeg heiet på tsjekkerne, etterlot grekernes seir meg med en bitter smak i munnen, mye på grunn av anti-fotballen de spilte, men etterpå da jeg roet meg ned, kunne jeg ikke la være å beundre hva grekerne hadde prestert.

Som med sport, så også med litteratur, enda en del vil protestere at det er en forskjell. Ikke i min bok. Ikke alltid.

Fordi jeg leser så mange bøker og sampler så mange forfattere, blomstrer eller dør mitt forhold til en forfatter på et par bøker. Hvis forfatteren ikke klarer å fenge meg, vekke min interesse eller forsøker å drepe min leseentusiasme med tusen kutt ved å hengi seg til pretensiøst svada, unngår jeg hele forfatterskapet og går videre til noe mer givende. Verden er tross alt full av skribenter som ikke får meg til å lukke øynene og puste inn og ut for å overkomme instinktet til å kyle boka mot veggen.

Jon Øystein Flink tilhørte frem til et par bøker siden forfattere i denne kategorien, forfattere jeg avskrev som så dårlige og pretensiøse at jeg ikke ville bruke ett eneste minutt av livet mitt på å lese igjen.

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

«Utrolig. Vernon rakte hånden ut etter et nytt[bilde]; fra topp til tå og sterkt beskåret; og deretter det tredje, i trekvart profil. Han vendte tilbake til det første. Alle andre tanker var nå jaget på flukt. Så studerte han det andre og tredje på ny, og denne gangen tok han inn hver minste detalj ved dem og følte bølger av distinkte reaksjoner: først forbløffelse, etterfulgt av en ustyrlig indre lystighet. Å undertrykke den gav ham en fornemmelse av å lette fra stolen. Dernest fikk han en følelse av tyngende ansvar- eller var det makt? En manns liv, eller i det minste hans karriere, lå i hans hender. Og hvem visste, kanskje Vernon var brakt i stand til å endre landets fremtid til det bedre. Og avisens opplagstall.» Amsterdam, s. 58-59

Ingen av hovedkarakterene i Ian McEwans «Amsterdam» kan kalles sympatiske. Ikke Molly, restaurantkritikeren og fotografen har vandret over til den andre siden og som nå eksisterer kun som aske i en krukke og i minnene til de som er igjen. Ikke George, Mollys herskesyke forleggerektemann, som lot seg behandle dårlig nok av henne til at menneskene rundt dem la merke til det, uten at noen kunne forstå hvorfor han fortsatte å bli i ekteskapet. Ikke Clive, den moralsk bankerotte komponisten Molly var sammen med på slutten av sekstiårene og som, tretti år senere, fortsatt behandler forholdet som en fjær i hatten. Ikke Julian Garmony, utenriksministeren som hadde et spesielt forhold og en nokså dårlig skjult affære med Molly. Og ikke Vernon, redaktøren og journalisten som bodde sammen med henne i et år i Paris en gang på 70-tallet, enda han er det nærmeste en kommer til en helt.

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

«Her var hun en utlending, omgitt av mennesker som så på henne som en fiende som måtte temmes og overvinnes, som så på det faktum at hun eksisterte som en hindring for deres maktutfoldelse, for deres oppfatning av hva som var rett og galt, moralsk og umoralsk. Mennesker som hatet henne fordi hun nektet å ta imot det de tilbød fordi det ikke ar dét hun hadde kjempet for, mennesker som betraktet henne som en fiende fordi hun nektet å akseptere at guden deres satt med alle svarene.» Jakarandatreets barn, s. 19-20

I anmeldelsene av den prisvinnende iranske regissøren Asghar Farhadis 2011-film A Separation, var det ikke rent få filmanmeldere både i USA og i Norge som identifiserte Nader (Peyman Moaadi) og Simin ()Leila Hatami), middelklasseparet filmen fokuserer på, som sekulære, og bemerket at Vestlige seere ville være på deres side i konflikten mot det fattige og religiøse ekteparet Razieh (Sareh Bayat) og Hodjat (Shahab Hosseini).

Påstandene underbygger hverandre, den første må være sann for at den andre også skal være det. Og hva er det den første påstanden hviler på? Jo, den hviler på tre observasjoner; for det første det faktum at Simin ønsker å immigrere til et Vestlig land der datteren Termeh (Sarina Farhadi) vil ha bedre utsikter til en god fremtid; for det andre at Simin og Nader, i motsetning til Razieh og Hodjat, ikke søker veiledning hos religiøse skikkelser; og for det tredje at Simins flammende røde ikke er helt dekket av skautet slik nyhetsrapportene sier at regimets lover krever.

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

«Din verdi består kun i at du opptar og mestrer den lærdommen du får. Avhengig av bruksområde vil din verdi variere. Når man sår et tre og forventer persimoner og det bare kommer kart er det bortkastet å stole mer på det treet. Staten hadde presentert en klar målsetning for hvordan dine medisinske ferdigheter skulle komme til nytte. Dine ferdigheter innen medisin tilhører ikke deg, men må være et instrument for staten.» Herr Hann, s. 41

Hwang Sok-Yong er ikke nådig mot den ærlige, oppofrende og moralsk stødige hovedpersonen sin. Han utsetter ham for kyniske naboer, paranoide statstjenestemenn, svikefulle kollegaer, en mistroisk kvinne, fengsel, tortur og et trist endelikt. Herr Han vasser altså ikke gjennom skitt som en Andy Dufresne, for så å ende opp som en rik og fri mann på en Stillehavsøy. Det gjør Hwang klart allerede i de første førti sidene. Fokuset er i stedet på hvordan og hvorfor herr Han, en mann som en gang var professor i gynekologi i Pyongyangden, har endt opp som en fattig og slagrammet dranker.

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

«På nattbordet til den andre beboeren sto en kjempestor klokke, den tikket så høyt at jeg til slutt ikke hørte noe annet enn tikkingen. Det er tiden som går, sa jeg til meg selv, og ble nesten glad ved tanken på hvordan den skyndte seg. Det er sannelig ikke nødvendig å slå den i hjel, den dør av seg selv.» 17:15 til Tønsberg, s. 13

Jeg er ikke en ekspert på forfatterskapet til Vigdis Hjort. Egentlig har jeg bare lest to av hennes bøker, men hvis jeg får en pistol mot tinningen og blir bedt om å komme med en observasjon om hennes forfatterskap, så vil jeg nok si at enhver leser som søker plottdrevne historier, skyr filosoferende forfattere, misliker dialog som får en til å rynke pannen, bør lese andre forfattere enn Hjort.

Les resten av anmeldelsen her : skriv lenkebeskrivelse her

«Noen hadde knust en rute på sløyden, antagelig Steven, han sa det var han og at de ikke måtte sladre, Gud ser alt, men sladrer ikke skrev Steinar i sykkelskuret i matfrikvarteret, Nils hadde stjålet et mikroskop på kjemien, Fredrik hadde røyka på jentedo. Helle og Mari skulle drepe Grimsmo.» Et dikt til mormor, s. 39

Vigdis Hjorhts «Et dikt til mormor» handler om å vokse opp, om skjæringspunktet mellom barnslig barndom og Rubiconen man må krysse for å bli «voksen». I hovedpersonen Helles tilfelle er «voksenhet» relativt, hun er bare elleve, men som så mange i den alderen er hun opptatt av å løsrive seg, stiller spørsmål ved de voksnes regler og normer og prøver å finne sin egen sti. Paradoksalt nok betyr det at hun og venninnen tar den samme stien som barn og unge har tatt i uminnelige tider; de skulker skolen, stjeler, skriver nokså stygge brev til autoritetspersoner og grynter og sukker seg gjennom hverdagen.

Leser resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

«There was a shadow over me. Jeg var ondere enn selveste Mark David Chapman. Hvis det sto i stjernene at John Lennon skulle erobre Yoko Ono og forlate The Beatles- hva hadde vel jeg med det å gjøre? Med hvilken rett hadde jeg blandet meg inn i John Lennons liv?» Den trettende Beatle, s. 50

Ting har sjelden klaffet for Billy Shears; Han har ikke fullført finansutdannelsen, mer enn et dusin forhold med kvinner har havnet i grøften og de nitten semestrene han har brukt på å ta filosofi har kun skaffet ham en deltidsjobb på en fotokopieringssjappe og en annen som bartender. Det er ikke noe han er spesielt stolt av, ikke når han allerede er trettiseks. Det hjelper heller ikke på ting at han pusher speed på si.

Han er litt mislykket med andre ord.

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

«Søstrene Balado åpnet Casino del Danzón om kvelden den 15. september 1961. Blant de tilstedeværende var sakfører Canales, privatsekretær for guvernøren i staten Plan de Abajo, og sakfører Sanabria, privatsekretær for guvernøren i staten Mezcala, videre kongressmedlem Medrano, en jernbaneforeningsformann og to bondeledere, banksjefen i Mezcala-bankens filial i San Pedro de las Corrientes, diverse forretningsmenn og en kvegeier som eide over 100 krøtter.[?] Søstrene Baladro var på toppen av sin samfunnskarriere, men trodde at det ennå var mange trinn å klatre på stigen.» Jentene som forsvant, s. 46

Hjernen er en fantastisk konstruksjon. Jeg skal ikke gå inn på dens fysiologi eller ramse opp alle de vidunderlige ting den gjør, men la meg bare nevne to ting jeg er evig takknemlig for og som hjernen min hver eneste dag: for det første resetter den seg hver gang jeg leser en middels til dårlig (hvilket skjer oftere enn jeg liker å tenke på), det hindrer min litteraturelskende sjel fra å bli knust under vekten av alle de dårlige bøkene en ikke kan unngå å utsette seg for når man leser mye; det andre den gjør er enda viktigere: den tar enhver god leseopplevelse og legger den i skattebingen der minnet om de gode, sjelsettende bøkene bevares, og henter dem på bestilling hver gang en bok truer med å svekke min tro på at enda flere ukjente gode bøker og forfatter er «out there».

At det er mulig å finne en anna bok som kan gjøre meg like målløs som John Irvings «Garps bok» og Zadie Smiths «Hvite tenner».

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her