Bokelskere.no

Ok, må undersøke mer om André Bjerke tror jeg. Han var visst en dyktig grøsserforfatter. Har hørt hørespillet til Sort Messe av Dickson Carr og det skal virkelig sies at det er en nifs historie!

Stephen King har jo masse bra grøssere å by på ;) har lest "Cujo" og Ondskapens hotell ;)

Du skulle ikke tilfeldigvis ha noen formening om Stein Riverton?? Har hørt at hans mest berømte roman Jernvognen nesten også kan kalles en grøsser.

Vil gjerne gå etter bøker som er å betrakte som skrekkfilmer på papir ;)

Stein Riverton er desverre helt ukjent for meg,

Jeg leser egentlig ikke så mye grøss/horror/krim, men akkurat nå holder jeg tilfeldigvis på med Menneskebarnet. Ikke så ille den.

"En bok så sjelden at den hittil ikke er funnet." Ja, det er tilfellet med Stein Rivertons kriminalroman "Beate Winters merkelige historie", som gikk som føljetong i Aftenposten i årsskiftet 1910/1911. Man kjenner ikke til at romanen i sin tid ble utgitt i bokform, men det ble laget et særtrykk av den som ble utdelt til nye abonnenter og solgt på ordinært vis. Men da dette ble kjent av Sven Elvestad, som var navnet bak pseudonymet Svein Riverton, ble salget prompte stoppet. Ingen kjente eksemplaret av dette særtrykket finnes, så man kan meget vel omtale det som "en bok så sjelden at den hittil ikke er funnet". Riverton-kjenneren Odd Magnar Syversen samlet alle kapitlene i gamle Aftenposten-utgaver, og utgav den i boks form på Bladkompaniet i 1991 - med de herlige, originale tegningene av Øyvind Sørensen.

Vi befinner oss i Kristiania en mørk og tåket høstkveld i november 1909. Anarkistene truer. Planlegger de et attentat i Norges hovedstad? Kristiania-detektiven Asbjørn Krag får besøk av en ung kvinne på sitt kontor - en viss Beate Winter - som forteller en forunderlig historie om at hun blir forfulgt av en mann. Denne mannen tilbyr henne 100 kroner i uken for å postlegge åtte allerede frankerte brev i en nærmere bestemt postkasse i løpet av åtte påfølgende dager. Asbjørn Krag åpner brevene, som kun inneholder blanke ark. Men som den geniale detektiv han er, finner han naturligvis ut at det er brukt usynlig blekk. Og på brevene dukker det opp ubegripelige tyske setninger.

Via utallige Cloak and Dagger-scener, som på ekte Rivertonsk vis inkluderer løping i Kristianias bakgater, forkledninger, en festforestilling i Nationaltheateret og et møte med en mystisk englender ved navn lord Gowin, havner vår godeste Krag i hendene på noen skumle typer. En knipe han kommer seg ut av, på elegant vis.

Turen går videre til København, der jakten på anarkistene fortsetter. Her er englendere, tyskere, dansker, irlendere og nordmenn i skjønn forening. Hvem er venn og hvem er fiende? Vi skal selvsagt også bevege oss i Københavns gater, like selvfølgelig som at vi skal gjøre det i et heseblesende tempo, og i en dramatisk finale blir alt oppklart - hvem storskurken er.

"Beate Winters merkelige historie" er en kriminalroman som er lett å lese. Den minner mye om Knut Gribb-historiene - langt mer enn mange av Rivertons øvrige romaner, synes jeg. Det skinner gjennom at den er skrevet som føljetong. En del logiske brister og komiske innslag er en del av det hele - men vi som liker denne typen krim ser gjennom fingrene med det. Først og fremst er dette en historisk reise tilbake til Kristiania (og København) anno 1909. Selve krimgåten er gjennomsnittlig og ikke så veldig original, men det er et stort pluss som ikke mange kriminalromaner har, nemlig de stemningsskapende illustrasjonene som er spredt gjennom teksten. Bare disse gjør det vel verdt lesningen. Ta en tur tilbake til 1909, da vel. Du kommer ikke til å angre. God fornøyelse!

Originaltittelen The Lake House har ikke noe med filmen med Sandra Bullock og Keanu Reeves i hovedrollene å gjøre, heldigvis. Den filmen er tragisk dårlig. Huset ved innsjøen av Kate Morton ble gitt ut mange år senere og er noe bedre.

Kate Morton er ingen favorittforfatter, men har lest to bøker av henne tidligere og det er; En svunnen tid og Tilbake til Riverton. Det er ikke "ren" damelitteratur hun skriver, selv om det kan virke som det på grunn av bokomslaget og baksideteksten. Jeg har ikke noe i mot damelitteratur og leser det av og til, men det er ikke det jeg aller helst har lyst til å lese. Det er ingen førstevalg for å si det sånn.

Interessant cold case
Selv om Kate Morton ikke er noen favorittforfatter så er hun god på å beskrive stemning og blande sammen fortid og nåtid på en spennende og oversiktelig måte. I Huset ved innsjøen blir vi tatt tilbake i tid, nærmere bestemt 1933. Familien Edevane holder en stor midtsommerfest, og alt er bare idyllisk helt til de oppdager at deres yngste barn er forsvunnet. Etter den hendelsen blir herskapshuset stående tom. Omtrent 70 år senere blir denne saken rippet opp igjen da etterforsker Sadie Sparrow tilfeldigvis er i Cornwall og kommer over dette huset. Hun blir interessert i den gamle saken, og familiemedlemmet av Edevane, Alice er fremdeles i live. Hun er krimforfatter og Sadie Sparrow kontakter henne for å grave i forfatterens fortid.

Stemningsfull og levende bilder
Det Kate Morton skal ha skryt for er at hun kan å skape stemning og atmosfære. Det er nesten til å ta og føle på. Mystikken henger i lufta, og man vil bare finne ut om man har rett eller ikke. Hun er en god historieforteller på mange måter og klarer samtidig å skape levende bilder. Bøkene hennes er heller ikke så "damete" som de kanskje kan virke etter omslaget. Her er det mer snakk om mystikk, fortid og nåtid, og mindre om følelser. Så sånn sett er ikke dette "ren" damelitteratur og det er heller ikke "overdramatisert" som damelitteratur er kjent for. Det er heller ingen hysteriske kvinneroller som er involverte, takk og lov for det, noe som er typisk innen damelitteratur. Det slipper man her. Dette er en bok som er nøktern fortalt.

Forfatteren klarer å holde nysgjerrigheten oppe hele veien og historien har mange sidevendinger. Det kan oppleves noe komplisert i begynnelsen, men det blir lettere etter hvert. Man må bare være litt tålmodig, så går lesingen nesten av seg selv. Det gjorde heller ikke noe av at boka var på over 500 sider fordi man blir godt kjent med både karakterene og alle aspektene i historien. Det jeg liker best med boka er at den tar så mange vendinger. Når man tror man har taket på noe, skjer det noe annet og man vet ikke helt hva man får. Den er ikke så forutsigbar som enkelte mysteriebøker har en tendens til å være.

Jeg har lest tre bøker av Kate Morton og må si at En svunnen tid er hennes beste så langt. Denne var slett ikke verst, men det var ett eller annet som manglet. Jeg er noe usikker på hva. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det. En god bok på mange måter. Jeg fikk bare ikke den hjemsøkende følelsen etterpå som jeg hadde håpet på. En god bok, men den setter ikke noen spor etter seg.

(Til tross for at jeg ikke ble overbegeistret over Huset ved innsjøen, har jeg bøkene Hemmeligheter og Den glemte hagen av henne stående ulest i en av bokhyllene mine, og de skal selvfølgelig leses).

Fra min blogg: I Bokhylla

Her er topp fem:
1. Stein Riverton: «Jernvognen»

1. Karin Fossum: «Elskede Poona»
2. Bernhard Borge: «De dødes tjern»
3. Torolf Elster: «Historien om Gottlob»
4. Arthur Omre: «Smuglere»

Dette i følge ein uhøgtideleg undersøking besvart av norske krimforfattara. Meir om det her
https://www.vg.no/rampelys/bok/i/9mlyvp/norske-krimforfattere-her-er-tidenes-fem-beste-krimromaner

Kva meiner du er dei beste fem krimbøkene nokonsnne?

Av dei som står her har eg sjølv berre lese Elskede Poona, og det er ein av favorittane mine gjennom all tid så den høyrer til også på mi toppliste. Dei resterande fire må eg imdlertid tenke meg godt om før eg klarer å finne mine fem . Men Torkild Damhaug må med, og også Frelseren av Nesbø

Interessant liste, spesielt det at nesten alle bøkene i toppen er frå før 1950. Då kan ein begynne å lure; det har jo vært ein stor norsk krim-produksjon dei siste tiåra, er det stort sett berre ræl som har blitt gitt ut i seinare tid? Det spørs jo kvar ein legg lista, sjølvsagt, men sjølv så trur eg ikkje dei beste krimbøkene frå dei seinae tiåra er noko dårlegare enn dei på denne lista.

Sjølv har eg lest Jernvognen, De dødes tjern og Smuglere, gode bøker aller tre. Men eg er usikker på om merkelappen «krim» er rett for Smuglere. Den alminnelege forståinga av «krim» er at det har skjedd eit brotsverk, og så skal det nøstast opp kva som har skjedd (og ofte skjer det nye brotsverk undervegs). I Smuglere, derimot, er det ein hovudperson som fortel om den kriminelle løpebana si.

Når eg les VG-artikkelen så ser eg også at Svøm med de som drukner er på lista. Denne har eg ikkje lest sjølv enno (stend i bokhylla), men ut frå det eg har lest om den så overraskar det meg at den er med på ei krim-liste. Synspunkt?

Eg har sjølvsagt lest alt for lite krim til å setje opp ei liste over dei beste krimbøkene nokonsinne. Det måtte i såfall bli ei liste basert på dei få krimbøkene eg har lest. Eg liker t.d. veldig godt Kepler-bøkene om Joona Linna. Skal ein halde seg til dei norske så har eg veldig sansen for Jørgen Brekke. Mange av Nesbø sine bøker er også veldig gode. Norsk topp 5 ut frå kor godt eg likte bøkene på det tidspunktet då eg las dei, og der kvar forfattar får med berre ei bok:
1 – Nådens Omkrets – Jørgen Brekke
2 – Rødstrupe – Jo Nesbø
3 – De dødes tjern – André Bjerke
4 – Paktens Voktere – Tom Egeland
5 – Jernvognen – Stein Riverton

Leste akkurat her vognen av Riverton. Synes han skriver veldig bra, stemningsfullt. Når det kommer til krimaspektet er det mange bøker jeg setter før jernvognen . Men likte boken og leste den på to kvelder.

Eg liker godt bøkene til Jørgen Brekke, dei fleste av dei eg har lest handlar om politietterforskaren Odd Singsaker. Det gjer denne boka også. Brekke har vist ein del variasjon i måtane han bygger opp historiene sine på, og han har tilegna seg eit godt handlag med å stykke opp parallelle forteljingar slik at plottet gradvis blir klarare for lesaren.

I denne boka gjer han eit grep han berre så vidt har tøtsja borti i eit par av dei andre bøkene, heile boka kan nemleg lesast som ein kommentar til kriminallitteratur som genre, eller ein metaroman om ein vil kalle den for det. Sentralt i boka er forfattaren Anthon Bruun som har gjeve ut boka «Alle kan drepe». Merkeleg nok så får Singsaker ei drapssak i fanget under eit bokbad med denne forfattaren. Er det tilfeldig at drapsofferet, som er litteraturforskat, er skoten med ein Nagant-pistol, same type pistol som den i Riverton-prisen?

Og så har vi denne gjengen med ungdomar som er på sommarjobb i Sverige i 1992 då, kva har dei med saka å gjere? Den smårare Selma, som fleire av gutane svermar for, tek i alle fall til orde for at nokon av dei andre i gjengen kjem til å take livet av henne i løpet av sommaren. For det er nemlig slik at alle kan drepe. Høyrest det kjent ut?

Undervegs i lesinga fekk eg kjensla av at det har gått litt for fort i svingane for Brekke denne gangen. Ideen med å skrive ein krimhistorie som er ein kommentar til krimlitteratur er god, og boka skårar bra med plusspoeng på dette. Men sjølve krimforteljinga tykte eg var litt for lettvint. Hadde forfattaren det så travelt med å kose seg i metaroman-bobla at han gløymde av å tenke ut ei meir intrikat historie? Ja ja, det kan i såfall vere eit teikn på at har spart på eit ordentleg godt plott til neste bok. For det kjem vel fleire bøker om Singsaker? Det vonar i alle fall denne lesaren.

When lawyer Benjamin Booker and his senior partner Robert Harvey stumbles upon a crime scene, they are horrified the victim is longtime friend and company founder Percival Norris. The case seems connected to Isabella Wilder of Belle Island. Benjamin agrees to pay her a visit to investigate the murder under the cover of giving her legal advice.

The victim, Mr. Norris, has served as trustee of the Wilder estate in a way which increasingly worries and angers his charge Isabella. He is trying to use his power to pressure Isabella into allowing a shipbuilding company onto the beautiful and secluded Belle Island. For the last ten years she has not left the island even once because she believes in a curse on her family. She is adamant on keeping everything as it is, stay on the island and run her willow basketry business as usual. Only trouble is, she has this strange and vivid dream of being present in the Wilder’s town house at the time of the murder.

When Benjamin arrives at Belle Island, he is eager to both please his employer, Mr. Hardy, and regain confidence in himself after a very public and humiliating loss in court. He is trying to quietly dig up additional evidence in the murder case and figure out what Isabella has to do with it all. Could it be she or another family member is the actual murderer?

Isabella’s niece Rose Wilder is betrothed to Christopher Adair. He lies about his whereabouts at the time of the murder. He acted entitled and arrogant, and I disliked the way he tried to cover up and obstruct the investigation.

Evan Curtis is Isabella’s childhood friend and youth love interest. He was sent away to the most dangerous of war zones because it was in Mr. Norris’ best interest as trustee that Isabella didn’t marry. He is very angry with Mr. Noris and suspects him of picking the most dangerous posting of all hoping he would be killed in the Peninsular war. I found him odd and secretive, maybe even dangerous with his experience of weapons and war. Why is he back a Belle Island after so many years?

Dr Theodore Grant also Isabella’s childhood friend. Even though he is a very talented doctor meant for big things in some city, he stays on as country doctor. Isabella expects him to propose to her at some point. She waits, but nothing happens. Instead he seems to act over-protective, possessive and patronizing towards her. She considers him a friend, but has no real feelings for him. A strange display of reactions show everything is not as it seems with him.

The vivid writing of this story draws me into the plot. It feels like I’m actually there in the beautiful English hamlet Riverton with the old village church, thatch roofed cottages and the Thames River lazily floating by. I love the descriptions of life on the river at the time. A lot of activity seemed to be going on with fishing boats and net makers trying to make a living.
Weeping willow trees and lush greenery add to the lovely nature scene. I can almost hear birds chirping in the trees and feel the sun on my face, while I visualize the story. Who could imagine bad things happen in a beautiful place like this.

I found the menu descriptions of the dinner party at Belle Island as thorough as they were impressive. People really did know how to eat and party at the time. The dancing part an issue in it’s own right.

This plot had great build up of tension. I was kept busy suspecting a number of characters of some kind of foul play throughout the story. The relationship between Isabella and Ben I felt grew slowly but surely amidst all the drama in a way that complimented the story without overpowering it.

The Bridge to Belle Island is recommended for fans of Julie Klassen’s other works and for readers of historical fiction.

My rating 5 stars / 5
(All opinions in this review are my own)

Marit Reiersgård "Jenta uten hjerte"

To mysterier, onde intriger og skjebnesvangre fortielser. Politietterforsker Verner Jacobsen ligger søvnløs - dagen etter skal han begrave sitt eneste barn, en sønn død av kreft. Telefonen ringer, 14-årige Idunn Olsen er funnet drept i snøen ved den store obelisken ved steinbruddet i Lier. Mens Verner er på åstedet, får han melding om at bårebilen med sønnens kiste er stjålet og på vidvanke. Og snart begynner de første avhørene. Idunn hadde vært på vei fra en ungdomsfest dit politiet var innkalt. Ungdommene er merkelig tause om det som skjedde. Men blålysene går også i en annen retning denne tidlige vintermorgenen. Et hus like i nærheten av åstedet er nedbrent, og en eldre dame er omkommet.

Forfatteren ble Riverton nominert for denne boka, og som alltid når jeg begynner på ei bok fra Marit Reiersgårs, gleder jeg meg veldig til å begynne.
Dette er bok nr. to om politietterforskerne Verner Jakobsen og Birte Røed, to helt vanlige politifolk som med normale hverdags problemer. Verner og Bitte blir etter hvert veldig personlig involvert i saken, der mobbing blant jenter er et av temaene. Forfatteren beskriver det godt, men jeg skulle gjerne lest enda mer om temaet. Uten å røpe for mye av handlingen, så har Marit nok en gang snekret i sammen et godt plott, der det er vanskelig å finne løsningen før en har lest ut boka. Det var en bok som var vanskelig å legge fra seg underveis, og jeg anbefaler den absolutt videre.
Normalt leser jeg bøker kronologisk, men med Reiersgårds bøker har jeg bommet totalt. Heldigvis går ikke bøker ut på dato! Jeg synes at Marit har etablert seg som en av våre beste forfattere, og jeg ser frem til siste boka om Verner og Bitte som kommer ut senere i år.
Denne boka har jeg både lyttet til og lest, men skal du lytte til boka, så anbefaler jeg at du skrur opp hastigheten litt, det gjør lytteopplevelsen mye bedre. Jeg foretrakk uansett å lese mesteparten av boka på papir, pga. innleser.
Boka er fra egen bokhylle, og jeg velger å gi den en svak femmer .
Terningkast 5-