Søk i diskusjoner, lister og sitater:
Viser 1 til 10 av 236 treff på riverton.
Hvem vinner Rivertonprisen for beste norske krim gitt ut i 2010? Og hva er en god krim?
De 99 beste krimtitlene i det 20. århundret. Forøvrig er en serie på 13 bøker utgitt av Gyldendal/ De norske bokklubbene fra april 1994 til februar 1996, en del av denne listen. Fire bøker fra den opprinnelige lista ble vanskelige å spore og jeg fikk problemer med å legge dem til, ettersom dette var bøker jeg ikke har. De er Max Mauser (psev for Jonas Lie) Rittet fra Olesko, Torben Nielsen - Nitten røde roser, Hans-Krister Rönblom - Höstvind och djupa vatten og Dorothy Leigh Sayers - The Nine Taylors. Flinke sjeler kan få hjelpe til med å få lagt til disse;-D
Morsom krim, leser for tiden biografien om Riverton/Elvestad, meget god!
Det er tre faktorer som bidrar til opplevelsen av å høre denne lydboka:
Forfatteren Stein Riverton og selve historien
Oppleser Sverre Wilberg
Den gammelmodige språkdrakten.
Jeg tror neste at de to siste betyr mer denne gangen enn selve historien. Jeg har alltid hatt sans for mannlige skuespillere og opplesere med spesielt dype stemmer. Wilberg er i utpreget grad en slik, og i tillegg svært dyktig i sitt fag. Språket, som ikke kan være så langt unna Rivertons originale, gjør at det blir litt tyngre å leve seg med i historien, men er til gjengjeld en attraksjon i seg selv, og gir det hele en slags patina. Anbefales hvis man ønsker noe litt annerledes.
Først, den korte omtalen på fem ord:
God krimbok med klassisk preg.
Så den litt lengre omtalen som viser at eg egentlig ynskjer å anmelde for ei avis eller noko slikt:
Eg kjenner sjølvsagt til namnet Stein Riverton, kanskje først og fremst på grunn av Riverton-prisen som er kalla opp etter han, men eg har ikkje lest nokon bøker av han før no. Forfattaren sitt eigentlege namn var Sven Elvestad (Elvestad = Riverton, artig), og han gav ut ein haug med krimromanar tidleg på 1900-talet.
I Jernvognen, som kanskje er den mest kjende boka hans, er handlinga er lagt til eit idyllisk kystsamfunn nokre timars reise unna hovudstaden tidleg på 1900-talet. Forteljaren, som vi aldri får vite namnet til, er feriegjest på staden, og skildrar uhyggelige hendingar som skjer der. Ein av dei andre feriegjestane blir funnen ihjelslått nær hotellet, og det blir sendt bod etter ein etterforskar frå Kristiania. Den natta drapet skjedde hadde fleire også høyrt underlege lydar, lydar som ein meiner kjem frå ei jernvogn. Ei lokal segn seier at denne jernvogna høyrest når det er dødsfall i vente, og kort tid etter drapet høyrer ein jernvogna enno ein gang.
Boka er godt skrive, og kan karakteriserast både som psykologisk thriller og som klassisk krimgåte. Det er eit avgrensa persongalleri som er involvert, likevel greier forfattaren å utvikle historia på ein måte som gjer at lesaren svever i uvisse om korleis ting heng saman, og kven som er mordaren. Den kanskje største uvissa dreier seg om kva for grad av realisme som til sjuande og sist vil ligge til grunn. Er det overnaturlege krefter i sving? Dreier det seg om hypnose eller psykologiske fenomen? Er det element av science fiction anno 1909 med i biletet? Denne uvissa gjer at forteljinga etter kvart blir særs fengslande.
Ein må også nemne språket. Forteljaren er ein god obervatør, og i tillegg til å gjere greie for faktiske hendingar legg han også ut om natur og omgjevnadar i poetiske vendingar. Stilen kan virke noko gamalmodig, det skulle ellers berre mangle i ei over 100 år gamal forteljing, men den er sjarmerende. Dialogen er utsøkt høfleg. Men gjennom alt dette er det også ein tone av uhygge. Ein får litt «film noir»-kjensle av det heile.
Eg høyrde denne forteljinga som lydbok i Ordflyt. Opplesaren Leif Dubard gjer, sjølv om han av og til snublar litt i setningane, ein strålande jobb med å lese i eit toneleie som kler forteljinga veldig godt.
Dette er en roman right up my alley! Synsvinkelen ligger hos hovedpersonen; nesten hundre år gamle Grace Bradley, som i sin ungdom arbeidet som hushjelp ved herskapshuset Riverton. Det er ikke før hun blir oppsøkt av en ung filmprodusent som skal lage en spillefilm om hendelsene ved Riverton, at Grace ripper opp i gamle og nesten glemte minner om herskapshuset og de to søstrene Hannah og Emmeline Hartford. Under et selskap på Riverton i 1924 tok en ung poet livet av seg, med de to søstrene som eneste vitner. De to kommer aldri til å snakke sammen igjen. Grace er den eneste utenom de to som kjenner sannheten, og hun bestemmer seg for å fortelle hemmeligheten sin til barnebarnet Marcus. Ved hjelp av en båndopptaker får hun fortalt sin del av historien, som inneholder sjokkerende hemmeligheter og det som egentlig hendte den fatale kvelden.
Handlingen veksler mellom nåtid og fortid. Grace forteller sine memoarer til båndopptakeren, men vi får også innsikt i hvordan hun opplever det å være gammel og døden nær. Hun tenker tilbake på hendelser før og etter hun begynte å arbeide på Riverton, så hele historien kommer ikke bestandig i rekkefølge. Det er en del frampek underveis, som er med på å heve stemningen. Til tider kan det bli litt forvirrende, og jeg gikk litt surr i de forskjellige personene på Riverton, men dette er også det eneste negative med boken. Forfatteren har et særdeles godt språk, hun skriver både godt og spennende, uten at det blir for klisjéfylt og teit. Hun klarer å holde spenningen oppe gjennom alle de nesten 600 sidene, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke fant en eneste setning kjedelig. Den var faktisk så spennende at jeg ikke ville legge den fra meg... Personene er interessante, og de har alle sine hemmeligheter, slik som vi alle har.
Jeg likte boken veldig godt, og vil si at den er en av mine nye favoritter. Stemningen er så god og spennende, akkurat som jeg liker det. The House at Riverton er proppfull av mysterier og spøkelser, og det var fint at den ikke ble kjedelig selv om den er litt lang. Lettlest var den også! Den minner meg litt om Den trettende fortellingen av Diane Setterfield, men denne er mye bedre. Språket her er så mye bedre, og dessuten liker jeg jo tykke romaner! :) Jeg gleder meg til å lese flere bøker av Kate Morton, og andre bøker i samme sjanger, for dette er virkelig noe som treffer meg midt i lesehjertet.
Stein Riverton- i dag vert han i hovudsak hugsa gjennom Rivertonprisen og som opphavsmann til Knut Gribb; den internasjonalt kjende politietterforskaren i Oslo Oppdagelsespoliti. Men fram til han døydde i 1934 var han ein sentral kulturpersonlegdom. Journalist, forfattar og generell besserwisser med ein stor venekrins både i Skandinavia og Tyskland. Bernt Rougthvedt set ein fantastisk koloritt til både personen Stein Riverton/ Sven Elvestad og til den omskiftande samtida hans, ei tid kor kulturliv og politikk var svært polarisert mellom psykoanalyse og kristendom, mellom idealisme og verdsfjern dekadens og mellom kommunisme og ein gryande fascisme. Riverton veltar seg i dette grenselandskapet i djup akoholisme, i det eine augeblikket i eufori over eigne evner og i det neste bedrøvet til døden for sine homoseksuelle kjensler. Alt dette maktar Rougthvedt å skildra utan at det vert påfallande skandaleprega eller fordømmande. Sjølv Riverton si udiskutable begeistring for fascismen og Mussolini vert tatt seriøst og behandla som det det faktisk var; overbevisning. Ikkje fyllerør. Boka er elles så full av kuriosa frå mellomkrigstida sitt kulturliv, at eg nesten føler eg har levd i denne perioden. Rougthvedt viste med biografien om Per Imerslund, "Det ariske idol" at han verkeleg forstår unge menn dradd mellom glødande fascisme og problematisk homoseksualitet. Med "Riverton" vert det inntrykket bekrefta.
Kan ting fra fortiden hjemsøke oss for alltid?
Grace er 14 år og gammel nok til å jobbe. Som sin mors tidligere karriere får hun jobbe som hushjelp på Riverton for en beryktet, rik, og anerkjent familie. Den familien er litt spesiell, består av forskjellige personligheter og de har sine egne hemmeligheter. Grace får et spesielt bånd til en av dem, Hannah, og de blir fortrolige. De blir gode venner til tross for at de er svært forskjellige. Grace jobber for henne og Hannahs familie, har mange oppgaver å fullføre, men de få gangene hun har fritid, benytter hun fritiden på å lese. Hannah er drømmende og lengter etter å oppleve verden. I voksnere alder blir Hannah og hennes søster Emmeline forelsket i samme mann og under et finere selskap arrangert av søstrenes familie blir Grace vitne til noe grusomt. Og bare hun vet sannheten rundt tragedien. Kommer hun til å fortelle det til noen andre eller vil hun holde det for seg selv for resten av familien?
En filmprodusent i den moderne tid oppsøker Grace når hun er gammel og filmprodusenten vil gjerne lage en film om tiden da Grace var hushjelp for denne anerkjente familien, og fått nyss om at noe forferdelig hendte under den prestisjetunge festen for nesten et helt liv siden. Kommer de til å få frem sannheten i filmen eller blir det en alternativ løsning?
Denne boka er en historisk roman blandet med krim. En epoke som strekker seg fra 1. verdenskrig og helt inn til 1920 - årene, og videre mot slutten av 90 - tallet. Boka setter fokus på hvordan karakterene preges under krigen på hver deres måte og forskjellen på de rike og fattige. De rike som krangler om å ha det største etternavnet, holde de beste sofestikerte festene og vinne kampen om å være legendarisk på en måte. Men i alle familier også i de beste, er det skyggesider og hemmeligheter oppstår, og de gjør hva som helst for at ingen skal få vite om deres svakheter og mangler. For ingen vil vel fremstå som mislykket? Så her er det snakk om drama, sjalusi og intriger på høyt plan.
Forfatteren fletter fortid med "nåtid" (som er på slutten av 90 - tallet i boka), fra den tiden da Grace var hushjelp, og som nå er gammel og avhengig av andre for å klare seg. Hun er for gammel til å ta vare på seg selv. Og gjennom en filmprodusenten blir hennes karriere som hushjelp filmatisert. Hele tiden veksler handlingen fra fortid til nåtid, men på en oversiktelig måte. Jeg liker bøker som veksler fortid med nåtid med historiske elementer i seg, og jeg hadde høye forventninger til denne boka. De fleste har rost den opp i skyene og den er godt likt. Men som kjent fører høye forventninger som regel til skuffelser. Jeg sier ikke jeg ble skikkelig skuffa, men jeg hadde bare forventet meg noe mer. Aner bare ikke hva det var for å være nøyaktig. Jeg likte de fleste karakterene i boka og selve atmosfæren, men syns det ble fortalt/skrevet på en litt for monoton måte med tanke på at dette er en historisk roman som beveger seg inn i krimsjangeren. Det tar for lang tid før det skjer noe. Det blir for mange detaljer og beskrivelser som forfatteren henger seg opp i til neste hendelse skjer. Det setter tålmodighetstesten litt på prøve siden dette var en murstein på litt over fem hundre sider, og da forventer man seg litt mer spenning på forhånd.
Selv om jeg ikke falt pladask for boka som mange andre lesere, så var det jo mye ved boka jeg likte. Jeg likte den atmosfæren den ga, og mange av karakterene var spennende å lese om, spesielt Grace og Hannah, de var mystiske begge to på hver deres måte, og få et inntrykk på hvordan ting var og hvordan menneskene levde for lenge siden. Men likevel savnet jeg mer spenning og driv i handlingen. Det ble for mange dødpunkter for et slikt konsept. Konseptet var lovende, men ikke fullt så godt gjennomført.
Tilbake til Riverton var en interessant lesing med noen høydepunkt, men ikkehar lest ferdig boka. Jeg savnet et sterkere helhetsinntrykk og mer intensitet. Det var ingen bok som satte sine spor. Det var et savn. Kjekk bok å lese, men fort glemt. Jeg likte boka En svunnen tid av samme forfatter mye bedre.
Sist sett
