Bokelskere.no

Boka har et innhold som driver handlingen videe og videre og gjøre det umulig å legge den fra seg. Alt dette til tross for at mye av det som fortelles er lenge bare trivielt og hverdagslig. Likevel ligger det en spenning under overflaten. Vi føler at noe har gått riktig galt og er spent på å få vite hva og hvem som har skylden.

Det begynner med en idyllisk kjærlighetshistorie. Kvinnen Iris møter idealmannen Pål- Han er på alle måter omsorgsfull, vil henne bare det beste. I tillegg har han et utrolig sterkt og sjarmerende ytre.

Bokas kapitler veksler mellom de to hovedpersonene. Kapitlene sett fra Iris sin side er kronologiske. De blir brutt av korte innslag fra Pål sin side der han ligger på sykehus og delvis forteller om egen situasjon og delvis kommer med kommentarer til beretningene til Iris. Pål har vært ute for noe som har knust foten hans slik at den måtte amputeres. Han får besøk på sykehuset av sin mor og sin søster. Men hvor er Iris og hva er egentlig skjedd?

Møtet med den totalt oppofrende og gode personen Pål nærmest løfter Iris ut av sitt daværende liv og inn i en nærmest total tosomhet. Nå har ikke Iris fra før av noe spennende liv. Hun har få venner og liten kontakt med familien sin, så det er ikke vanskelig for Pål å ha henne for seg selv. Det blir den prektige Pål som tar seg av matlaginga for de to. Litt om litt rammes Iris av kroppslige plager. Hun får et kraftig utslett som klør enormt. Pål tar henne med til lege som etter flere undersøkelser ikke finner noe galt. I tillegg mener hun å ha hallusinasjoner. Hun hører og ser ting som hun er alene om. Iris selv har en slags forklaring på dette. Hennes far var schizofren. Symptomene stemmer. Sykdommen må ha gått i arv.

Juleferien nærmer seg. Pål har en hytte på fjellet. Hit vil han ta med Iris. Helsen til Iris forverres raskt. Til tross for at Pål hele tiden steller og stuller rundt henne, blir Iris bare mer og mer irritabel. Tanken om at Pål har satt det i scene vokser i henne. Hennes symptomer likner på det hans første kone døde av. Kanskje var det egentlig slik at Pål tok livet av henne. Kanskje han nå kommer til å langsomt forgifte også henne. Hun forsøker desperat å komme seg unna, men Pål forfølger henne og låser henne inne i et uthus. Hun kommer seg ut, får tak i en øks og smeller den inn i Pål sin fot. En nabo som har vært vitne til noe av opptrinnet, kontakter politiet. Pål havner på sykehus og Iris på galehus. Lenge er situasjonen slik. Men Pål har en søster og hun er blitt mistenksom. Hun samler bevis som får fram sannheten. Det er riktig at Pål selv sto bak sin første kones død. Hun hadde nemlig truet med å gå fra ham. Møtet hans med Iris var slett ikke tilfeldig. I forkant hadde han spionert på henne og funnet ut at hun ville være den ideelle partner. Pål sin søster besøker Iris og forteller henne dette. Plutselig har altså situasjonen snudd seg helt.

Et originalt plott der mistanken hele tiden snur seg mot den ene og så mot den andre av de to hovedpersonene.

Jeg har lest en god del krimbøker av skandinaviske forfattere oppgjennom årene, men ikke mange fra Danmark, bare noen få. Jeg er nok mer kjent med filmene enn bøkene deres. De er fordømt gode til å lage filmer. Det skal de ha.

En sak som vekker mange farer
Økseskipet er den første boka i Nina Portland serien. I denne boka er det om hennes første sak som hun ikke helt klarer å gi slipp på. Saken var om et skip hvor alle om bord ble drept. De ble drept med en øks og kastet i vannet. En mistenkt i saken slapp unna fordi bevisene ikke hadde nok grunnlag. Nina bestemmer seg for å operere litt på egen hånd, og spore opp denne mystiske mannen. Det hun ikke vet, er at det setter henne i en stor fare. Hun har ikke bare seg selv å tenke på, men også sønnen Jonas. Livet som kriminalassistent er ikke bare, bare. Er hun villig til å risikere sitt eget liv for denne saken?

Dette var ganske tørt til krim å være. Det er jo en kjent sak at krimromaner kan for så vidt være tørre, men det hjalp heller ikke at forfatteren la på med mye historie. Jeg liker historie og er interessert i det, men jeg ttrenger det ikke i krimbøker. Nina var også en person som var vanskelig å ta på alvor, siden hun oppførte seg som MacGyver. Det vil si, det var ikke spesielt realistisk. Handlingen var også veldig uinteressant og det var ikke mange karakterer å like. Derfor ble dette svært kjedelig i lengden. Dette er første bok i Nna Portland serien, og min siste. Det frister dermed ikke å lese videre.

For mye historie
Sier det ikke for å være krass, men det var bare ikke helt min type krim. Det var altfor mye latterlig spionasje, europisk historie og lokal historie. Skjønner jo at det hadde en hensikt med handlingen, men det ble litt tekstbokaktig, og det gjorde at man falt litt ut av selve plottet. Nina var heller ikke særlig interessant å lese om. Hun hadde ikke personlighet eller drivkraft som var fengende å lese om. Det ble altfor mye overdrivelse i det meste hun gjorde. Personlig foretrekker jeg krim som er nøktern eller krim som har litt horror elementer. Økseskipet ble dessverre for langdrygt og tørt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.