Bokelskere.no

For et rot! Alt for mange personer, både blant etterforskere og mistenkte. Tråder som løp i alle retninger og antagelig vet mange av dem fortsatt ikke hvor de skal. Og er alle politifolk idioter? Har de aldri lest en bok eller sett en film? Vet de ikke at om de sniker seg inn alene et eller annet sted (uten å ha meldt fra til noen, selvfølgelig), så vil de både bli skada, miste mobilen/dekning OG møte en skurk?? Jeg er nok mest glad i den upersonlige, effektive etterforskertypen, men innser jo at vi kan ha godt av å se mennesket bak masken nå og da. Men må de ha så vanskelige familieforhold alle sammen? Kan vi i det minste få slippe tre i en og samme bok?

Denne slipper stryk fra meg fordi den begynte bra. Og fordi kanskje kunne blitt ok om en redaktør hadde vært på med øks og fjerna minst en tredel av den.

Skjønner ikke helt hvorfor jeg hørte ferdig. Var så drittlei at jeg stønna høyt da jeg skjønte at det var over en time igjen. Og så jeg som har lasta opp enda en bok av samme forfatter...

Interessant villmarkseventyr fra en forfatter som også er hundekjører.

Foreldrene til unggutten Brian er nyskilte og han er på vei til faren sin. Han får også for første gang reise dit med fly. Det er bare han og piloten på reisen. Gutten på tretten år synes det er både skummelt og spennende. Før avreisen gir moren hans en liten øks å ha med seg på turen som en reisegave og han henger det fast i beltet. Flyturen går fint helt til piloten oppfører seg rart og det går opp for gutten at han er syk. Piloten får et massivt hjerteinnfarkt og det er ikke noe gutten kan gjøre for ham siden han er såpass ung. Flyet styrter og gutten overlever. Kald av elven og med overivrige mygg, prøver han å overleve den nye tilværelsen. Det hjelper heller ikke at en bjørn lusker rundt i nærheten. Kommer han til å overleve villmarken i Canada og bli gjenforent med foreldrene sine noen gang igjen eller er alt håp ute, til tross for at han overlevde en flystyrt?

Godt med en bok om villmarkseventyr til en forandring
Jeg leste en del Jack London før i tiden, og siden det er såpass lenge siden sist jeg hadde lest villmarkseventyr, følte jeg at det var på tide å gjøre noe med det, og jeg angrer ikke. Dette er ikke en bok full av action selv om konseptet kan virke sånn. Dette er en bok som er fortalt på en stilleferdig og nøytral måte, uten overdrivelser. Forfatteren Gary Paulsen tar seg tid til å beskrive omgivelsene til punkt og prikke. Han beskriver kulden, den innpåslitne myggsvermen, mørket, stillheten, håpløstheten og farene på en troverdig og stemningsfull måte. Av og til er det som å være der selv. Det er også umulig å ikke forestille seg selv hvordan man ville ha håndtert en slik situasjon i en så ung alder. Det er vanskelig å se for seg.

Rolig og fin tempo
For noen vil nok Hatchet bli for stillegående til et villmarkseventyr å være. For min del var det et passende tempo. Forfatteren vinner på beskrivelser. Man føler både på ensomheten, frykten og kulden gutten føler. Det er også lett å se for seg omgivelsene, og kjenne på det å føle seg forlatt.Tenk å befinne seg på et ukjent sted, helt alene. Ikke et menneske eller hus i sikte, bare natur så langt øyet kan se. Hvem ville ikke ha mistet motet, da? Spesielt når man er på et fremmed sted og med bare en øks som hjelperedskap. Man kan komme langt med øks, men likevel ikke nok. Gutten må skaffe ly, mat, stelle i stand varme for å overleve kalde netter og unngå å bli spist opp av innpåslitne mygg, også om hjemlengsel som kommer snikende. Gradvis legger han også til hvordan sansene skjerpes på et slikt sted.

Gary Paulsen får fortalt en historie med detaljer, stemning og utfordringer på bare få sider. Dette er bare en liten flis på 154 sider, og likevel oppleves det som "nok". Man rekker ikke å bli lei og ting blir heller ikke overdret på noen måte. Dette er en historie der mye skjer, men som blir fortalt på en nøktern måte. Det er imponerende. Han krydrer ikke fortellingen bare for å sprite den opp slik kanskje andre forfattere ville ha gjort. Det gjør det mer realistisk og man får da også større sympati for denne gutten da historien ikke blir overdrevet. Når bøker blir overdrevet blir det vanskeligere å føle sympati for hovedrollene. Dessuten er det første bok i en serie på fem bøker. Serien heter Brian's Saga. De andre bøkene i serien heter; The River, Brian's Winter, Brian's Return og Brian's Hunt. Hatchet kan fint leses som enkeltstående fordi den oppleves ikke som om den tilhører en serie.

Dette er en fin og sårbar villmarkseventyrbok som passer til både ungdom og voksne. Den er lettlest, den er stemningsfull og tankevekkende. Mens man leser er det vanskelig å ikke la være å tenke på hva man ville ha gjort selv i en slik situasjon og om man ville ha tatt samme valg som Brian eller ikke. Samtidig får man lyst på et lite villmarkseventyr selv. Oppleve naturen på et ukjent sted, og bare leve av det man finner rundt seg. Av og til holder det med tanken og bare la seg rive med i en slik bok. Hatchet er ikke den mest actionfylte villmarkseventyret å lese, men vel verdt å få med seg. Den fortjente virkelig en 30 års jubileumsutgave.

Fra min blogg: I Bokhylla

Her det ikke spart på spenningsskapende elementer. Både tittelen og bokas forside gir inntrykk av noe nifst, og det stemmer til det fulle, i så stor grad at det overgår enhver sannsynlighet.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Hoveddelen av handlingen foregår på en avsides plass oppe i Valdres. Her har hovedpersonen Jørgen Haug skaffet seg en hyttetomt. Jørgen er byggmester og skal selv bygge hytta fra grunnen av. Underveis støter han på en masse hindringer. Først er det naturverndemonstranter som sterkt motsetter seg planen om et hyttefelt. På en nabogård er det et halvgalt kvinnfolk som gjerne sperrer veien for ham. Men helt ille blir det ikke før et brødrepar, Thomas og Ivan. Fra Øst-Europa som Jørgen har hyret som hjelperne sine, gjør sitt inntog.

Gjennom en av disse brødrene trekkes det en forbindelse til bokas andre handlingsforløp. En natt kjører en bil rett inn i en urmakerforretning og forsyner seg av varene. Urmakeren som kommer til, blir skutt rett ned. En gammel nabodame som sitter og ser ut av vinduet er vitne til det hele. Den drepte urmakeren var hennes ungdomskjæreste. Derfor tar hun drapet på ham veldig tungt og setter alt inn på å hjelpe politiet i oppklaringen. På politistasjonen er forholdene ikke særlig greie. En ny politimester er nettopp blitt utnevnt. Det er Georg. En annen søker, Arild, føler seg sterkt forbigått og prøver nærmest å stikke kjepper i hjulene for Georgs lederskap på kammeret.

Politiet får brakt på det rene at ranerne av urmakerforretningen er en gruppe øst-europeere som i lang tid har herjet og ranet rundt om på østlandet. En av mennene som har vært knyttet til denne gruppen, er nevnte Thomas som nå er inne på fjellet for å hjelpe Jørgen med hyttebyggingen. Men så en morgen er Thomas plutselig forsvunnet. Ivan og Jørgen leter og finner Thomas hengende i et tre. Deres første tanke er at han har tatt livet sitt. Ivan er redd for å melde dette til politiet i Norge. Han trenger noen dager til å ordne med forsendelse av den døde broren til hjemlandet. Liket blir pakket inn i plast og presenning. Jørgen dette inn i et kjølerom på nabogården. I den nærmeste tiden skal dette skaffe ham mye besvær. Men så forsvinner også Ivan. Litt etter finner Jørgen ham død inne i skogen. Han er drept, akkurat som broren, resonnerer Jørgen.

Under gravingen til hytta dukker det også opp et annet lik – et gammelt et. Politiet dukker opp på stedet, stiller Jørgen intrikate spørsmål som han prøver å lyve seg fra. Alt dette gjør situasjonen mer og mer uholdbar for vår mann. Dette gamle liket har ligget innhyllet i leire, og nå lar det seg gjøre å lage et avtrykk av hodeskallen. Jørgen får det for seg at det kan være en sammenheng mellom dette gamle drapet og drapet på brødreparet. Han finner noen andre små spor av gammel art, tar det med til kjæresten sin og sammen klarer de merkelig nok å finne fram til navnet på mannen som har ligget der død i 20 år. En historie avtegner seg av en ung mann, Christian Berg, som plutselig reiste fra kjæresten sin. Alt hun satt igjen med var et brev fra utlandet. Men Jørgen finner fram til skriftprøver som beviser av dette brevet var falskt. Dette skaffer han til veie gjennom et lite innbrudd i huset til ham som må være morderen. Denne mannen, Roy Sponvik, som inntil da hadde vært å betrakte som Christians venn, ikke bare drepte den andre, men også stjal rivalens kjæreste.

Siste del av boken utspiller seg som en utmattende kamp mellom Jørgen og Roy. Sistnevnte er kommet for å hente de to likene For Jørgen er det viktig at den andre ikke får mulighet til å fjerne bevismaterialet. Han får låst bilen til Roy og kaster nøkkelen. Så går Roy løs på Jørgen, bevæpnet med øks. De er ute i et myr, og deretter på randen av et stup. De ender det hele med at Roy til slutt rutsjer utfor. Så kommer politiet og hjelper Jørgen opp.

Boka er langt mer actionpreget en hva jeg setter pris på. Her slepes innpakkede lik fram og tilbake. Overalt finnes det store konflikter . ikke bare på politistasjonen, men også i hovedpersonens privatliv. Nils Christian som er den nye kjæresten til Jørgens ex-kone, er i stand til å gjøre hva som helst for å få Jørgen arrestert slik at han selv ikke får noen vansker med å overta hovedpersonens hus. Om persontegningen kan man si at disse er skremmende enkle i tankegangen og handlingsmønsteret sitt.

Kan jo bli mye artig prøvesmaking hos deg : )
Har vært i Trøndelag i to uker og her har jeg fått lest Hans Børlis bok Med øks og lyre. Har jo lest noe av dikta hans med fornøyelse og denne boka var god synes jeg. Mer selvbiografisk, men i et poetisk, nydelig språk.
Nå har jeg kommer godt i gang med Lars Mytting og Søsterklokkene, som er bra, men vet ikke helt om den kommer på linje med Svøm med den som drukner, som jeg syntes var veldig bra.
I dag skal vi reise hjem til øya vår på Nordvestlandet, så det bli nok lite lesing i helga.
God lesehelg til alle bokelskere.

Vil du lese en litt rar og kort bok?
Nysgjerrig på hva Aurora 14 år gjør i et parkeringshus en disig og fuktig ettermiddag?

Det ulmer i Fredrikstad. Det har gjort det i mange år. Folk har tatt livet sitt ved å hoppe fra Fredrikstadbrua, tre stykker i året. Per Liland ble dømt for å ha hugget to mann til døde med øks, på selveste julaften, i 1969. City-Leif vandrer gatelangs til innbyggernes forlystelse. Bygjengen henger utenfor McDonald's. Og hvem var Ingeborg Køber?

Ta med deg denne nydelige rosa innbundne boka og bli med på en reise i Fredrikstads mørke historie, beskrevet med Victoria Kiellands suggererende og poetiske språk.

Leter du etter en «god bok», er dette sannsynligvis ikke boka. Men er du åpen for en tekst som utfordrer sjangergrensene, som tar deg med på en stream of consciousness-aktig ferd og stopper opp på uventede steder, da er dette boka.

(PS: Etter å ha sonet hele dommen ble Per Liland frifunnet i 1994. Saken er uoppklart og er i dag strafferettslig foreldet)

En skremmende framtidsvisjon! Handlingen er lagt noen tiår framover i tida. Skueplassen er Europa – en verdensdel som er blitt totalt ødelagt av bomber og store eksplosjoner. Alt av bygninger og infrastruktur er blitt ødelagt. Det har vært borgerkrig mellom ulike innvandrergrupper og ytterliggående nasjonalister. Dødelige pester har herjet og tatt livet av de fleste menneskene.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

Nå har Mino, miljøterroristen fra Amazonas, kommet til Europa. Med seg har han massevis av frø fra Himmelblomsttreet – en plante som brer seg med lynets fart, men som gjennom røttene sine forgifter jorda. Vann hentet opp fra bakken er nå dødelig. Skal man overleve, er det bare regnvann som gjelder.

En av de sentrale personene i boka er nordmannen Karl Iver Lyngvin. Etter å ha tilbrakt mange år som fjelloppsynsmann i Femundsmarka ble han engasjert til et prosjekt i Kongo. Her møtte han kvinnen Zoe Wildt. Hun har nylig født en datter, men før denne kom til verden, hadde faren Karl Iver reist til England, utkommandert av sjefen sin som hadde utstyrt ham med en ampulle full av dødelig gift. Meningen er at han skal knuse den på Heathrow flyplass der giften kommer til å ta livet en stor folkemengde. Dette er ment å være et ledd i begrensningen av folkeveksten. Men da Karl Iver skal iverksette oppdraget på flyplassen, sitter han rett overfor en mann som ser på ham med dype uutgrunnelige øyne. Dette virker så sterkt på Karl Iver at han lar være å utføre oppdraget sitt.

Mannen med det sterke blikket er Mino. Litt senere treffer Karl Iver denne mannen på nytt. Nå ber Mino nordmannen begi seg til Eurotunnelen. På dette tidspunktet bor Karl Iver i en velutstyrt underjordisk grotte. Den disponeres av den femtiårige kvinnen Lilith, en sammensatt kvinne som lever og ånder for bøkene sine, men som uttrykker seg gjennom rå, vulgær språkbruk. Lilith har to voksne sønner, Leon og Livius. De er forskningsmunker, og sammen med andre vitenskapsmenn har de holdt til på et kloster i Nord-Italia.

Mens Karl Iver og Litith sitter inne i hobitthulen, tar veggen til å sprake og knake. Det er den omseggripende nye skogen som forsøker å trenge gjennom murveggene. De to blir enige om å forlate den nå så ramponerte hulen, og med en håndtralle fylt med proviant begir de seg på vei mot Eurotunnelen. Her er nå Mino og hans gamle venn Jens Oder Flirum, også han nordmann. Denne siste har nettopp fått amputert sin ene koldbrannbefengte arm, en operasjon som Mino har måttet utføre med øks. Jens Oder er blitt skutt i armen av Niels som er sjefen for den nazistiske gruppen som har hatt sitt hovedkvarter i tunnelen. Den unge mannen Niels viser seg å være Jens Oders ukjente sønn.

Etter en svært strabasiøs ferd gjennom den tette, viltvoksende skogen har Karl Iver og Lilith endelig nådd fram til Eurotunnelen. De eneste de møter her, er Mino og Jens Oder. Den sistnevnte er såret ikke bare i armen, men dypt ned i sjelen da det gikk opp for ham hvilken retning sønnen har valgt. Også andre har sjelelig bagasje å dra på. Lilith tenker til stadighet på sine to sønner. Hun vet ikke at de sammen med en liten gruppe har forlatt visdomsklosteret og er nå på vandring mot Gardasjøen. Lilith føler at sønnene taler til henne når hun sover. Også Karl Iver drømmer til stadighet om sin kjære. Han er også skamfull fordi han ikke fortalte Zoo om oppdraget sitt. Zoo skulle sammen med en liten gruppe fra Kongo-stasjonen dra med et lite fly til Europa. Underveis havarerer flyet. Nå prøver Zoo med den lille datteren i bæresele å ta seg fram over Atlasfjellene. Underveis oppstår det et kjærlighetsforhold mellom Zoo og en av mennene i gruppen. At hun noensinne kommer til å møte Karl Iver igjen forekommer henne helt utenkelig under de rådende forholdene.

Boka ender med at en del av personene ankommer – fra hver sin kant – en øy utenfor den franske middelhavskysten. Dette området har sluppet unna de store naturødeleggelsene. Er det her mulig å gjenskape et nytt bærekraftig samfunn?

Bak på min pocketbok står det svart på hvit: «Didrik er inkarnasjonen av vondskap og intrigemakeri. Boka handler om det innfløkte tilhøvet mellom godt og vondt i menneskelivet, og Ragnhild må sanne at « det vonde drep ein ikkje med øks».»

Så langt som jeg har kommet (kapittel fire), har jeg vanskelig lese Didrik som inkarnasjon av ondskap. Intrigemaker, ja. Selvopptatt, ja. Men ondskapen selv???

Lest ferdig

Fikk så mye annet å holde på med underveis, så det ble ikke så mange kommentarer fra min side. Har lest det dere andre har skrevet. Mange interessante og tankevekkende innlegg/synspunkter.

Og Medmenneske er en tidløs og stor roman med så mange spennende karakterer, psykologi og menneskelig innsikt.

Takk for en givende felleslesing.

Og et lite sitat til slutt:

Ho gav han ein kakk til, og då låg han der. Men enda kom han - ho sette i eit skrik og ville vakne, for dette måtte vera ein draum! Men nei, det var ingen draum. Devel-auga lyste på henne meir levande enn før; dei lo og sa at det vonde drep du ikke med øks. (min uth.)
(side 133)

En bortgjemt skatt

En elendig barndom gjør helten i denne boka til revolusjonær. Russeren Fredrik Kargan - ikke hans virkelige navn - innlemmes i det konspiratoriske eksilmiljøet i Wien før 1. verdenskrig. Han drar til tsarens Russland hvor han straks arresteres og sendes til Sibir, men etter en tid flykter og vender han tilbake til Wien og Zürich. Ved revolusjonen 1917 blir han en agitator og leder for de røde styrkene som nedkjemper de hvite. Men når den iskalde Savelli overtar makten, drives Fredrik pånytt ut i eksil. Han mister den revolusjonære gløden og blir en «stum profet.» Han tar på ny kontakt med den nå gifte gamlekjæresten, Hilde.

Roths roman følger i grove trekk livsløpet til Leon Trotskij. Partikameraten Savelli er Stalin som sendte Trotskij først i eksil og seinere sørget for å få ham drept med øks i Mexico 1940. Men så langt følger ikke Roth ham, fordi Den stumme profet ble skrevet alt på 1920-tallet. Av etterordet går det fram at manuskriptet først ble redigert og utgitt på 1960-tallet, lenge etter Joseph Roths død 1939.

Romanens styrke ligger i en serie fabelaktige scenebilder, spesielt fra Wien like etter krigsutbruddet 1914 da man enda hadde tro på at østerrikerne ville vinne krigen og sikre dobbeltmonarkiet. Et møte på toget mellom to offiserer og en jødisk journalist er også skarpt observert. Trass i (!) at boka ble skrevet på tysk, vrimler det av korthugde og vittige betraktninger - godt egnet til sitatbruk.

Denne perlen dukket opp blant bokskattene på Kafé Åsen på Torshov. Den er en glimrende forløper til Roths mesterverk «Radetzkymarsjen.»