Bokelskere.no

Please God, please Knut Hamsun, don't desert me now. I started to write and I wrote: The time has come," the Walrus said, To talk of many things: Of shoes — and ships — and sealing-wax — Of cabbages — and kings —

Jeg var tjue dengang. Helvete heller, pleide jeg å si, ta den tida du trenger, Bandini. Du har ti år på deg til å skrive ei bok, så ta det med ro, du må komme deg ut og lære om livet, vandre gatelangs. Det er det som er problemet ditt: uvitenhet om livet. Herregud, mann, innser du at du aldri har hatt noen virkelig erfaring med kvinner? Å,jo da, det har jeg, i massevis. Å, nei da, det har du ikke. Du trenger en kvinne, du trenger et bad,du trenger et spark i baken.

Det var så trist der nede i magen min. Det var mye gråt, og dystre små skyer av gass kløp meg i hjerte.

Tilstanden min dreiv meg til skrivemaskinen. Iblant fløy en ide harmløst gjennom rommet. Den var som en liten hvit fugl. Den ville ingenting vondt. Den ville bare hjelpe meg, kjære lille fugl. Men jeg pleide å slå etter den, hamre den ut over tastaturet, og dermed døde den i hendene mine.

For hvad gagner det et menneske om vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel?

"Jeg må ikke glemme å betale Dem," sa hun. Hundre dollar. Han talte dem og stakk dem i baklomma. "Er det nok?" spurte hun. Han smilte. Hadde han ikke trengt disse pengene, ville ikke en million vært nok.

Jeg gikk bort til skrivemaskinen og satte meg foran den. Min tanke var å skrive en setning, en enkelt perfekt setning. Hvis jeg kunne skrive én god setning, kunne jeg skrive to, og hvis jeg kunne skrive to, kunne jeg skrive tre, og hvis jeg kunne skrive tre, kunne jeg skrive for bestandig.

Arturo Bandini var temmelig sikker på at han ikke ville komme til helvete når han døde. Til helvete kom en når en begikk en dødssynd. Han hadde begått mange, trodde han, men skriftemålet hadde reddet ham. Han kom alltid til skrifte i tide - det vil si før han døde. Og han banket i bordet hver gang han tenkte på det - han ville alltid sørge for det i tide - før han døde. Derfor var Arturo temmelig sikker på han ikke ville komme til helvete. Av to grunner: skriftemålet, og det faktum at han var god til å løpe.

Den var ille, vinteren 1933. Da jeg vassa hjem den kvelden gjennom flammende snø, med tærne i brann, sviende ører og snøen svirrende rundt meg som en flokk iltre nonner, stoppa jeg brått i mine egne spor. Tida var kommet for å gjøre opp regnskap. Pent eller dårlig vær, det var visse krefter der ute i sving med å ødelegge meg.

Jeg så ned på de ti fingra mine, tjukke og korte og kraftige som faren min sine måtte ha vært før fallende murstein og steinhoggerverktøy vrei dem som trerøtter, til de så ut som bjørneklør.

Den dagen på hermetikkfabrikken var jeg ikke mye tess. Jeg klemte fingeren min i hermetikkbokstrallen. Men gudskjelov så skjedde det ingen skade. Hånda som skrev ble ikke berørt. Det var den andre hånda, venstrehånda; venstrehånda er ikke noe tess uansett, hogg den av om dere vil.