Bokelskere.no

(E)i god stund etter hørte de rop fra en ny båt, og denne gangen stakk Elezeus hodet ut av løftingsdøra, og han var ikke sein til å få det inn igjen.

"Nei, no ser eg bætterdø spøkels," sa han.

"Ka er det no da?"

"Han Jakob. Han som var dau i går. Så sant som eg står her, så kjem han seglan inn her med "Sjøblomsten"."

"Det var det eg visst," sa Kristaver. "Han Jakob kan la seg slå i hjel, men han meine itj så mye med det."

Hu Løsse Trøn har et ansikt så alvorlig at en skulle tru hun aldri har ledd. Det minner om regnvær og salmesang, og folk sier at når kallen kommer fra Lofoten om våren og vil ta omkring henne, da minner hun ham straks om synda og Guds ord. Hun er formann i kvinneforeningen, og støtt så har hun lommene fulle av traktater og misjonsblad. Nå synes hun praten allerede begynner å bli verdslig. Netta Strand med det breie, frodige ansiktet legger ut om å farge ullgarn kanamarødt, og hu Peter-Nilla er blitt lystig i dødningansiktet sitt. Hun forteller om ei veikje, som ganske sikkert lager til med en liten, enda hun sverger og bedyrer det er løgn. Det er noe for hu Halt-Marja. "Nei, du sei no vel aller det!" roper hun og glømmer kaffen. "Ja, er det itj det eg bestandig har sagt om den påføgeln!"

En kommandør Juell fra Norge, i mine yngre dager oppsynssjef på Lofoten, kom her ned, og en kveld klaget han over at han led så av engledelirium.

"Av hva?" spør jeg.

"Av engledelirium. Jeg ser engler over alt. På reisen nedover har jeg stanset i en mengde byer og travet i galleriene, og over alt har malerne fylt veggene med engler. Verst er Rubens. Hans himmelbarn har bollekinner og små bakdeler, så fete og smilende at en får lyst til å gi dem et klask, og ikke før er jeg i seng og prøver å få en blund, så begynner de å fly hit og dit over hodet mitt. De summer som en myggesverm, de setter seg på nesa, jeg slår etter dem og banner, men hva hjelper det, kvitt dem blir jeg ikke og sove får jeg ikke. Det må da kalles et delirium."

Jeg lærte å lese av kvinnfolkene i huset, mens jeg satt på en lav skammel og de arbeidde med saum eller binning. Det var en hane bakerst i A.B.C.-boka, og de sa han ville gale for meg når jeg hadde stavet meg fram til siste bladet, og da var det om å drive på. En vakker dag skulle jeg jo også få følge med de andre ungene på skolen, og det måtte bli store ting.

Moro var det jo også å være med på de politiske møtene rundt i bygda. Det var ikke mange årene etter Riksretten, og det kokte over land og by. Andreas hadde først vært venstremann og venn av lærar Halten, men da de to røk uklar, ble det også fiendskap i politikken. Andreas gikk over til høyre, og på bygdemøtene ble det for det meste de to som trøsket løs på hverandre. Hadde Andreas hatt litt mer skole, for hode og krutt manglet det jo ikke, men han hjalp seg langt med små fanteord, som hørtes så troskyldig, men som var fulle av gift. Latteren steg i salen når han sto der og delte ut sine små piller, og nåde den som det gikk ut over.

Hadde nå disse kallene noe videre greie på hva politikken egentlig dreide seg om? Jeg husker en kveld jeg gikk heim fra et slikt møte sammen med han Myre, en liten fyr med stor hatt, kort trøye og store armbevegelser. Hittil hadde han aldri kunnet slutte seg til noe parti, men nå spør han meg: "Sei meg du - er det sant at han Halten ligg med skjorta på om natta?" Ja, Halten var jo venstremann, så jeg mente han kunne være truanes til noe av hvert. "Ja, er det itj det eg sei om det der venstrepakket," freste han - "er det anna enn kostna og bevilgning og utgift, og er det underlig at skattan stig, så vi snart står naken alle i hop." Dengangen sto jo striden for eller imot venstres program, ny folkeskolelov, jury og direkte skatt. Men når Myre heretter ble slik en ivrig høyremann, så var det fordi det hele for ham hadde forenklet seg til et spørsmål for eller imot lærer Haltens skjorte.

Det tyngste er ikke det du bærer på ryggen, for da kan du sette deg å kvile. Det er verre med det som tynger på sinnet, især hvis en del av det er di egen skyld. Da nytter det ikke å kvile, og da når du kanskje aldri fram.

Kona sukka på benken, men gikk nå bort og tok skråa ut munnen på mannen og la den i vinduskarmen.

Sola senker si brennende kule ned mot præriehavet og farger ansiktene deres raue. Det er som de nå for alvor stirrer etter fjella, fjordene, skogene, de blide sjøene og grønne bakkene i heimlandet. De kan stirre og stirre, men av prærien dukker de ikke fram.

Hver ny kar som fikk revet til seg et skjørt, fór av sted som han hadde rovdyr i hælene - endelig et mjukt liv å slå armen omkring, et pust av kvinne opp i et ansikt som ellers er så forpiska av rokk og fokk, ei lukt av kvinnehår i stedet for tran, en blid stemme, javel - kom berre å ta a frå meg, - eg har da en kniv!

Vestfjella reiser den lange kvalryggen og svetter bort de siste snøstripene under himmelen. Verda blir så ny i så mye sol.

Om fjell!