Det var en litt underlig gjeng som flyttet fra hovedstaden og bygdene, inn til Hvalstad i Asker. Ekteparene Garborg, Mortensson og Steinsvik kjente hverandre fra deres felles prosjekt, avisen Den 17de Mai, og gikk sammen for å kjøpe gården Labråten. Nær hovedstaden og likevel på bygda. Fra hver kant, fra hver bygning rundt tunet, skulle de dyrke de norsk-norske verdier, fremme landsmålets sak og hjelpe hverandre. For sakens skyld. Målsaken.

Aller mest i fokus var Hulda og Arne Garborg. Han som forfattet de store romaner. Hun som kjempet i kulissene. Hun som samlet hordene.

Og det var litt av en forsamling. Intellektuelle og skriveføre, men akk så innadvendte, sykelige og kanskje attpåtil mentalt uberegnelige. Likevel maktet de, fra hver sin lille boble, å nå ut til folket og i sin samtid, fornorske samfunnet.

Med Labråten som sentrum tiltrakk kjernen seg mange mektige venner i det kulturpolitiske landskap. Alle var de forkjempere for landsmålet, det som i dag kalles nynorsk. Beboerne tok opp arven etter Ivar Aasen og videreførte den. Sammen forfattet de egne verker, men kanskje av større betydning var rekken av historiske verker som ble oversatt til landsmål. Jeppe på Bjerget, Odysseen, Edda, ja selv Bibelen. Aviser på landsmål ble riksdekkende, bunadstradisjonen ble gjeninnført og folkevisedans ble igjen kultur. Husfliden ble etablert. Det Norske Spellag ble til Det Norske Teater. Et lite stykke BygdeNorge i hovedstaden. - Selv i dag.

Og på Labråten kunne de etablere sitt eget lite BygdeNorge i miniatyr. En trassig motvekt til det pulserende, nedbrytelige liv i Kristiania. En oase av kultur, samhold, frukt og dyrehold. Et lite Eden i Asker.

Som symbol på det rene, friske, oppbyggelige bygdesamfunn ble Askerkretsens betydning og sak ytterligere poengtert ved særlig Huldas mange redningsaksjoner i form av venner og venners barn som ble hentet inn til Labråten for rekreasjon. Hun tok de under sine vinger i håp og tro om at et landsens liv med sunne verdier, frisk luft og hvile, kunne redde de fortapte sjeler.

Norge løsrev seg fra Danmark og skulle plutselig stå på egne ben. Det var viktig å fremme nasjonalfølelsen og finne tilbake til røttene. For Askerkretsen var svaret klart. Sammen og hver for seg kjempet de for alt hva det var verdt. Lykkes de, trakk de seg tilbake. Målet var aldri oppmerksomhet og heder. Saken var alt.

Alt på landsmål. Selvfølgelig var alt på landsmål.

De lykkes langt på vei. Selv om det i dag er få minner igjen av deres gjennombrudd, var Askerkretsen betydelige og mektige. Her var ikke rom for betenkeligheter vedrørende inhabilitet. Redaktører skrev rosende omtaler av romaner og teaterstykker, kunstnere illustrerte barnebøker og pyntet teaterscener. Kretsen arbeidet sammen, venner forsvarte og fremsnakket hverandre.

Slik gjorde de hverandre større og mektigere, sammen dannet de et mektig skjold mot kritikk. Slik ble de også stadig flere, til tross for at grunnlaget med tiden forvitret i takt med sykdom og død. Mektige og profilerte venner frekventerte Labråten og dannet en utvidet omgangskrets som satte Askerkretsen ytterligere på det kulturpolitiske kart. Der var Gustav og Kitty Wentzel, Harriet Backer og Fernanda Nissen.

Kunstnere, forfattere, malere, som sammen jobbet for et felles visjon om å samle folket til ett. Alt med naturen, bygda og landsmål som fellesnevnere. Rent og ekte.

Det renner rent over av informasjon om kretsen og dens betydning, men det hele er utformet på en medrivende og lettfattelig måte. Det er underfundig, til tider herlig ironisk, tankevekkende og inspirerende. Alle notene til tross. Vi kommer inn under huden på einstøingene og fellesskapet de sammen skapte. Vi leser om deres væremåte, men også innrømmelser og intime tanker gjennom brev og dagboknotater. Du irriterer deg, gleder deg og forsøker å forstå. Dette er ingen rosenrød fortelling.

Akkurat som avslutningen i boken irriterer meg. Brått blir det slutt. Arne Garborg dør, og plutselig er fortellingen over. Kretsen er utvannet og oppløst. Akkurat da, etter 250 sider, forstår du at du har rast igjennom en sakprosa som er utformet som en roman du ikke vil skal ende. Du vil lese mer, vite mer, kunne fortelle andre om denne gjengen som hadde alle disse visjonene om et ekte fedreland bygget på trygge, rene bygdetradisjoner.

De solte seg aldri i glansen. Mange levde i fattigdom uten vilje til å oppgi sitt virke. En del døde av tuberkulose. Noen ble gale. Andre endte sine liv etter harde år med alkoholisme. De var kunstnere. Kunstnersjeler. Noen ble hyllet i sin samtid. Noen fikk sin hyllest for sent.

Ja visst. Det var en forunderlig forsamling der borte på Labråten.

(Dette og enda mer kan leses på Ellikkens bokhylle)

Kari Nygaard debuterte med romanen Reisen til Bella Coola i 2013 og Det frosten tok er hennes andre roman. I begge romaner tar hun utgangspunkt i historiske hendelser og forteller historier om kvinner som må forholde seg til store endringer i samfunnet og livet de lever. Det frosten tok baserer seg på en hendelse i August 1811. 392 tamrein ble stjålet fra et lag samiske familier som hadde sommerboplass på Hauldalsvidda. Ingen mennesker mistet livet den dagen, men all reinen ble brutalt slaktet ned, og tapet førte til fattigdom, sykdom og død blant samene i årene som fulgte. Det var bønder fra distriktet som sto bak denne hendelsen.

Alt endrer seg den morgenen frosten ødelegger avlingen og Leas mann drar opp på vidda sammen med de andre bøndene. Når reinen slaktes, er det han som har ansvaret og han som kommer hjem en forandret mann. Marjja er en av samene som blir vitne til nedslaktningen og fra den dagen blir livet hennes helt annerledes enn det hun hadde sett for seg. I Det frosten tok følger vi bondekona Lea og samekvinnen Marjja som står på hver sin side i striden mellom fjellbønder og samer nord i Østerdalen. Til tross for sine forskjellige liv, har de to kvinnene spesielt to ting til felles: begge mister mannen sin og begge venter barn. Møtet mellom de to kvinnene fører til et usannsynlig, men sterkt vennskap.

Kari Nygaard er en historieforteller og hun skriver troverdig og engasjerende. Den til tider dramatiske historien kombineres med gode beskrivelser av karakterenes indre liv og fine miljøskildringer. Karakterene er velskrevne og lett å sympatisere med og forstå. Språket i romanen har et muntlig preg og legger vekt på gode beskrivelser. Det frosten tok handler i stor grad om frykten for det som er annerledes eller ukjent og Nygaard er god på å få frem hvordan ulike mennesker takler det ukjente. Hun beskriver menneskers fordommer og angst og deres kamp for å overleve i en hard verden. Alt dette gjør hun på en måte som gjør at man fanges av handlingen og karakterene og rives med videre.

På tross av at Nygaard er god på å beskrive og fortelle, er historien hun forteller noe stereotypisk og forutsigbar. Heltinnenes kamp mot skurken har ikke så mye nytt over seg og man sitter kanskje igjen med et ønske om at romanen var noe mer. For meg virket det hele litt for rett frem og jeg merket at jeg hele tiden savnet noe, kanskje en undertekst eller i hvert fall en tanke om at det lå noe mer der enn bare en historie. Likevel må det understrekes at Det frosten tok i aller høyeste grad er underholdende og engasjerende. Jeg likte spesielt hvordan Nygaard fikk frem det usikre, men likevel sterke vennskapet mellom de to kvinnelige hovedkarakterene. Jeg satt igjen med et inntrykk av at Nygaard har god innsikt i hva det vil si å måtte kjempe for å overleve. Dessuten likte jeg veldig godt samekvinnen Marjja, hun er nok den som virkelig bærer denne romanen. Konflikten mellom samene og dikstriktsbøndene er selvfølgelig relevant den dag i dag og det er lett å trekke linjer fra denne romanen og 1800-tallet til nåtiden.

I hans nye roman Soumission som i disse dager er oversatt til norsk under tittelen Underkastelse fremstår Michel Houellebecq som en slags profet. Men kan det være at hans profetier er dømt til å være like diffuse som de som hans landsmann Nostradamus kom med i 1500-tallet?

I romanen taper (eller gjør det i grunn?) den franske sekularismen (laïcité) og den liberale individualismen mot politisk islam og kollektivismen (gjenreisning av familien) representert av det muslimske brorskapet og dets kompromissvillige leder Mohammed Ben Abbes. Men hedonismen, eller nærmere bestemt det materialistiske og tomme livet tilpasser seg samfunnsomveltningen som finner sted.

Ben Abbes blir framstilt som en moderat islamist og relativt populær leder. Partiet hans kommer til makta etter at et demokratisk, men således veldig merkelig parlamentsvalg finner sted i 2022. Brorskapet får støtte fra Sosialistpartiet og høyrepartiet UMP til å danne en ny regjering. På den måten blir høyre-venstre aksen politisk sett irrelevant.

De to partiene støtter Brorskapet framfor det ytre høyrepartiet Front Nasjonal som ble det største partiet etter valget. For å få makten bruker Brorskapet et demokratisk og politisk system som hovedpersonen (og Houellebecq?) ikke har noe sans for: ”Underlig nok var alle vestlige land ekstremt stolte av dette valgsystemet som ikke var annet enn deling av makten mellom rivaliserende bander, de gikk av til så langt som til å sette i gang kriger for å tvangsinnføre systemet sitt i land som ikke delte deres begeistring for det (side 46)”

Houellebecqs profetier får til og med et velkjent stempel av konspirasjonsteoritikere fra det virkelige liv. Det vil si personer som Bat Yeor som en av karakterne, den tidligere etterretningsoffiseren Alain Tanneur refererer til: ”På sett og vis tar ikke gamle Bat Yeor helt feil med sine fantasier om et Eurabia-komplott, men hun bommer stygt når hun forestiller seg at den euro-mediterraneiske enheten kommer til å havne i underlegen posisjon i forhold til Gulfstatene; det blir snakk om en av verdens aller fremste økonomiske makter; og de kommer til å være fullt i stand til å forhandle på lik fot med hvem som helst (side 139)”

Bokas tittel Underkastelse er sannsynligvis ikke hentet ut fra løse lufta. Selv om alle norske kritikere og anmeldere av boka ikke har notert seg det, betyr ordet islam på arabisk. Eller nærmere bestemt: å underkaste seg Gud. Ikke mennesker, men Gud. Denne underkastelsen gjør også hovedpersonen på slutten av romanen.

Romanens hovedperson er den 44-årige universitetsprofessoren Francois. Denne Francois er en ekspert på den franske dekadanse-forfatteren Joris-Karl Huysmans (pseudonym). Gjennom hele romanen får leseren vite mye om Huysmans og hans litterære verk. Dette gjelder særlig romanen À Rebours (Mot strømmen). En roman som handler om den unge aristokraten og estetikeren des Esseintes gjøren og laden.

Jeg må innrømme at hovedpersonens utlegninger om denne forfatterens liv og verk var noe av det mer interessante i hele romanen. Det er nesten som om jeg ville heller lest en essaysamling om Huysmans skrevet av Houellebecq enn Underkastelse. Jeg ville da i alle fall fått enda mer ut av lesinga.

Francois er en enkel sjel som liker etnisk take-away mat, litteratur, sexkjøp og nettporno. Hans etiske kompass er ikke helt på topp vil en del moralistiske pekefingre hevde. Det vil si i den forstand at han ikke har noe imot å ha seksuelle forhold med sine kvinnelige studenter. En av dem er den unge jødiske kvinnen Myriam som sammen med sin familie flytter tilbake til Israel når valgresultatet viser at Brorskapet kan komme til makta.

Houellebecqs satire er ikke så lattervekkende som jeg forventet. Hans profetier følger en tidligere rød tråd. Det vil si temaer han har tatt opp i tidligere romaner eller i hele hans forfatterskap kan man si. Kritikken av den moderne vestlige levemåten, sekstiåtterne, venstresiden m.m. Noe som har ført til at han har fått merkelapper som ”reaksjonær”, ”konservativ”, ”fascist” osv. kastet etter seg i flere tiår.

Kritikken er denne gangen pakket inn som (politisk) satire. Men dette er en annen form av satire enn for eksempel den man møter på i den tyske forfatteren Timur Vermes roman Er Ist Wieder Da (2013). Mens jeg lo veldig mye av Vermes bok, så uteble latteren denne gangen. Grunnen til det er fordi jeg mistenker Houellebecqs bok er ikke bare skjønnlitterær verk, men i grunn noe som kan tolkes som et slags debatt-innlegg. Det i seg selv er ikke noe grunn til å mislike eller for den saks skyld “arrestere” Houellebecq på. Alle har en eller annen agenda. Men kan det være at satiren blir dårligere når det er innlysende at du er enig med noen av dine egne karakterer? Det er ikke alltid at det er så lurt å være oppslukt i romanens hovedbudskap. Men jeg lo ikke så mye – denne gangen.

Karakterne i romanen er veldig enkle og som leser blir man ikke så godt kjent med de mer interessante karakterne. Da er det snakk om for eksempel den unge kollegaen til Francois som spiller sentral rolle i den høyrevridde identitære-bevegelsen. Man blir litt kjent med Francois og universitetsrektoren Robert Rediger som i slutten av boka forklarer hva som er feil med vestlig sivilisasjon og kristendommen (ved å referere tilbake til den tyske filosofen Friedrich Nietzsche lovord om islam). Rediger inntar rollen som muslimsk dawah-predikant (islamsk misjonering, direkte oversatt fra arabisk betyr det invitasjon) og prøver å omvende Francois. Men ellers er det ikke så mye mer å si om karakterne.

Etter 260 sider vet jeg til og med ikke hvem hovedpersonen Francois er egentlig. Han er en slik romankarakter som vil gå i glemmeboka mi. Det er ingen Karamasov (Brødrene Karamasov), fyrst Mysjkin (Idioten) eller Don Quijote (Den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha) vi har å gjøre med her. Men så ville det også vært urimelig å bruke de som målestokk. Eller kanskje ikke? Houellebecq har jo i en rekke intervjuer sagt hvor mye han er påvirket av romantikerne (han regner seg selv også som en i et intervju i The Paris Review).

Det er en betydelig svakhet ved en roman at leseren ikke får noe forhold til i alle fall hovedpersonen. Man sitter igjen med det samme inntrykket som Francois har til kvinner: overfladiske og kortvarige forhold. De enkleste karakterne og det som også viser Houellebecqs middelmådighet er de muslimske karakterne. I Houellebecqs verden er en muslim bare en muslim. De muslimske karakterne er identitetsløse og ansiktløse. Dette gjelder særlig de muslimske kvinnene som nesten alle har på seg burka og niqab. Til og med før Ben Abbes vinner valget og salafist-bevegelsen som blir nevnt i forbifarten (tunisiske tilstander) begynner å ty til moralpoliti på campus. Dette er igjen noe som ikke er så vanlig i det franske samfunnet. Dette gjelder til og med før forbudet mot disse plaggene kom i 2010.

Disse muslimske karakterne, inkludert Mohammed ben Abbas er også ensformige. Det er ikke slik at komplekse romankarakterer er alltid å foretrekke. Men det ville kanskje vært mer interessant og konstruktivt å bli mer kjent med karakterne slik at man kan gå dypere inn i romanens materie? Hva handler for eksempel skytingen, brannbombene og opptøyene som foregår før, under og etter valget? Alt dette er fjernt for leseren og man får ikke noe nyttig informasjon.

Det overordnede budskapet, hvis man kan kalle det. Det overordnede budskapet i romanen er at vestlige verdier og kristendommen som Francois kaller for ”feminin religion”, etter å ha prøvd seg som klostermunk i den historiske byen Poitiers noen dager, kommer til å bukke under for islam. Houellebecq har gjort noe research om en religion han i tidligere sammenheng har uttalt er ”en dum religion”. Han greier kanskje å overbevise ikke-muslimske lesere om hans kunnskapsnivå om verdensreligionen. Men som muslimsk leser blir man ikke helt overbevist om hans kunnskapsnivå om religionen. Det blir som det meste annet i romanen: overfladisk og enkel (jevnfør hans overfokus på polygami).

Nå er det begrenset hvor mye man skal kverulere om. Det vil si når det som foreligger er en roman, altså fiksjon. Men Houellebecqs muslimske karaktere er ikke det eneste som er problematisk. Det at han har innbilt seg at et parti som har en bestemt tolkning og praksis av en verdensreligion vil vinne veldig mange stemmer blant det som er i grunn en heterogen gruppe: franske muslimer, er avslørende om hans kunnskapsnivå om sitt eget samfunn (eller hans tidligere samfunn – siden han bor i Spania nå). Dette gjelder til og med hvis det er snakk om nær fremtid (2022).

På samme måte som alle franskmenn ikke stemmer (og kommer ikke til å stemme) på Front Nasjonal, er det lite som tilsier at franske muslimer særlig de som ser på seg selv som assimilerte og sekulær-sinnede kommer til å stemme på Brorskapet. Uavhengig om et slikt parti er ledet av en såkalt moderat skikkelse som Ben Abbes (som jeg mistenker er basert på den tunisiske Brorskaps-lederen Rachid al-Ghannouchi?). Den identitetspolitikken som Houellebecq bruker i denne romanen er ikke nødvendigvis i tråd med virkeligheten. Selv om en del av de som har uttalt seg om boka mener at dette kan skje. Er det lite som tilsier at det kan virkelig skje i virkeligheten. Det er fortsatt snakk om Frankrike, ikke Tunisia eller Egypt.

Hvis vi forholder oss til hjemlige forhold har vi et eksempel i SVs nestleder som i disse dager er på “krigstokt” på vegne av sekulære verdier. I et intervju med Klassekampen serverer Bård Vegar Solhjell en del selvfølgeligheter som: det er veldig viktig at religion ikke får så mye innflytelse i offentligheten, det er viktig at man bekjemper reaksjonære og fundamentalistiske tolkninger og praksis av religion. Solhjell er også overbevist om at det man kaller sekularismen eller nærmere bestemt sekulære verdier er i fare. På den måten trer Solhjell inn i rekken av sekularismens utallige riddere som popper opp i disse dager. Riddere som ikke har orientert seg i virkeligheten før de kommer sekularismen til unnsetning.

Solhjells forsøk på å tolke romanens budskap til det virkelige liv feiler betydelig. Sekularismen eller det vi kaller sekulære verdier har aldri stått mer sterkere i de vest-europeiske samfunnene enn i det 21-århundre. På godt, men også vondt vil en del hevde. Frankrike er på mange måter det som bekrefter akkurat denne påstanden. Det man kaller for fransk sekularisme er så sterkt at det manifesterer seg i tullete lokalpolitikk som en ordfører som ønsker å bestemme hva bruden i et privat muslimske bryllup skal ha på seg (!).

Sekulære verdier står ikke bare sterkt, men er dominerende fullstendig på de fleste områder i det franske samfunnet. De få ønskene om såkalt kjønnssegregering av svømmeundervisning og en eller annen kvinne som ønsker å gå med niqab er ikke noe som helst trussel mot sekulære verdier. Men et soleklart eksempel på sekularismens totale dominans, ikke bare i det franske samfunnet, men i store deler av Vest Europa. En dominans som iblant gir seg utslag i en nærmest besettende ønske om å begrense den muslimske minoritetens religionsfrihet.

Men kan denne storhetstiden for sekulære verdier være begynnelsen på slutten for det vi kaller for sekularismen? Tja? Jeg tror at dette er Houellebecqs hovedbudskap. Eller jeg tolker han dithen at denne dominansen og storhetstiden nærmer seg slutten. Dette kommer tydelig fram når karakteren Rediger nevner den britiske historikeren Arnold J.Toynbee og snakker om ”den europeiske sivilisasjonens selvmord”.

Houellebecq har i tidligere romaner skrevet om det som han hevder er problemet med ikke bare det franske samfunnet, men også i en rekkke vest-europeiske samfunn. Når han i lengre tid har vært problemorientert. Kan det være at vi ser den løsningsorienterte Houellebecq i Underkastelse? Det kan det være. Men det skal sies at Houellebecq kanskje spenner beina for seg selv. Det hele ender med å handle om kjødets lyster (igjen!). Hvorfor ellers får polygamiets enkle gleder så sentral plass i romanen? Av alt som en islamsk overtakelse av det franske samfunnet kan handle om blir det hele begrenset til ”en kone i kjøkkenet og en i soverommet.” Det er i den forstand ikke så overraskende at Francois etter noe betenkningstid konverterer til islam. Som den enkle sjelen Francois er så er noe av det viktigste for han kjødets lyster – om det er i matveien eller sexlivet – er i grunn det samme.

Så man er i den situasjonen at man befinner seg i en fullendt sirkel. Et såkalt islamsk samfunn vil ikke nødvendigvis forandre noe så menneskelig, noe så biologisk som kjødets lyster. Det vil kanskje tøyle det. Men aldri forandre det. Det Houellebecq tror er vest-europeiske samfunnenes redning blir i praksis det samme men i en litt ny innpakning. Det hedonistiske livet i det senkapitalistiske samfunnet får rett og slett en slags religiøs vitamininnsprøytning, intet mer. Dette er noe Houellebecq skjønner veldig godt når han skriver lite var forandret i det offentlige rommet etter at Ben Abbes tok over ”sjappa”. Særlig når det kommer til offentlig liv og konsumenttilværelsen. Folk drikker alkohol, spiser svinekjøtt, kjøper sex etc. Det er noe kjønnssegregering. Men ellers lite annet som er forandret. Det er først når det kommer til utenrikspolitikken (Eurabia-konspirasjonsteorien) og innenrikspolitikken (veldig store kutt i sosiale budsjettet) at det skjer noe. Ellers er det gode og veldig materialistiske livet fortsatt en realitet for Francois og de andre i romanen.

Dette er styrken i Houellebecqs nye roman: det enkle mennesket og dets lyster er den egentlige vinneren. Ikke bestemte verdier, ideologier eller religioner. Men individet og dets lyster. Men alt i alt forblir profetiene hans usannsynlige.

[Opprinnelig publisert på bloggen min]1

Jeg er ikke spesielt glad i zombier. Vemmeligere skapninger skal man leite lenge etter. Men når jeg likevel skulle prøve meg på zombie-sjangeren var Zombie Nation, et norsk alternativ, et naturlig valg. Zombie Nation er mitt første møte med Øystein Stene, som har hele fire romaner, en tegneserie, en rekke kortfilmer og en spillefilm på samvittigheten.

Hovedpersonen i Zombie Nation er Johannes van der Linden. Johannes våkner opp på zombiøya Labofnia i Nord-Atlanteren en dag i 1989. Lemmene er stive, koordinasjonsevnen dårlig. Hvor han kommer fra og hvordan han kom dit har han ingen formening om. Som en foreløpig løsning innkvarteres han hos en viss Pedro og settes til å arbeide i Labofnias byarkiv. Det passer han egentlig utmerket, for Johannes er en vitebegjærlig zombie. Ikke bare lurer han på hvem han er og hvor han kommer fra. Han lurer også på hvorfor han er så kald og følelsesløs. I byarkivet finner han en hel masse informasjon om Labofnia, og det blir snart klart at menneskene siden dag én har forsøkt å skjule øyas eksistens for menneskeheten…

Zombie Nation er memoarene til Johannes van der Linden, og historien er skrevet ned i etterpåklokskapens lys. Hvert kapittel innledes med generelle faktaopplysninger, og mens denne delen oppsummerer Labofnias og zombienes historie, forteller Johannes sin egen historie i memoarene sine. På denne måten får vi både det personlige og det historiske perspektivet. Det jeg likte best med boka er alle konspirasjonsteoriene og den sømløse måten zombiemytene er integrert i fortellingen på. I tillegg synes jeg at det var kjekt å se historien gjennom zombiens øyne. Det som er spesielt med Zombie Nation er at zombiene her er ofre. I denne boka har menneskene fått tildelt skurkerollen. Fremmedfrykt må kunne sies å være et sentralt motiv i denne boka, som for øvrig er mye bedre enn forventet. Noen lykkelig historie er det ikke, imidlertid er den forbausende fengende. Ja, Zombie Nation er zombieromanen for deg som hater zombier! Kanonbra bok! Anebefales varmt!

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Mnem har vært en stor fornøyelse å lese.

Denne romanen har vært annerledes og ulik andre romaner jeg har lest og har hatt et mangfoldig innhold. Her har jeg møtt på dikt, en vits, plantegninger, dagboka til et konsertflygel, samt små historiske fortellinger som f.eks det jødiske ekteparet som har overlevd krigen og tulipan-krisen på 1600 tallet som jeg måtte slå opp for å se om det var fakta eller oppdiktning. Har jo lært en hel masse av alle disse historiske fortellingene.

Likte godt hvordan historien til mnem ble fortalt gjennom Oliver sine nedtegnelser og Peter sin vandring gjennom byen.

Boken engasjerte meg fra første side med forfatterens bruksanvisning til leseren og frem til slutten hvor forfatteren presenterer egne forslag til bokanmeldelser.
Dette har vært gøyalt.

Hedda med bokbloggen Boktanker inviterte til Bokhyllelesing 2016 i dette innlegget. Et opplegg som jeg har meldt meg på. Jeg fant ikke bøker i alle kategorier, og her i dette innlegget har Hedda skrevet om hvem som har meldt seg på og med hvilke bøker.

Første runde er ei bok med rødt omslag. Den første uleste jeg kom på i bokhylla med rødt omslag var Det røde rommet av August Strindberg. Jeg hadde glemt at jeg eide et eksemplar. Min utgave er fra 1997 og er på 284 sider inkl. etterord.

Jeg vet hvem August Strindberg var. Men kan for lite om han – det savnet jeg da jeg leste denne romanen Jeg har lest om han i biografier om Ibsen og Munch. Ibsen var han i konflikt og konkurrerte med. Munch hadde han et bedre forhold til. I biografien om Munch som jeg skrev om i innlegget:

Biografi: Edvard Munch - Nærbilde av et geni - av Rolf E. Stenersen

står det følgende i tilknytning til bildet nedenfor:

«Strindbergs portrett er malt i nyanser av blått, som er typisk for Munchs stil på begynnelsen av 1890 tallet. Maleren var sammen med Strindberg både i Berlin og Paris i dette tiåret. Dette portrettet ble malt rett etter de to ble kjent i den tyske hovedstaden. Forholdet mellom Munch og Strindberg kunne være turbulent, men likevel mener Stenersen at dette portrettet tydelig viser at «Munch skjønte at Strindberg var en stor dikter».»

I et innslag på NRK Radio ble det snakket om Strindbeg i forbindelse med at Hålogaland Teater har satt opp Strindbergs Frøken Julie. Stykket hadde premiere 14. januar. Det ble der sagt at Strindberg er relativt lite kjent i Norge sammelignet med den posisjon han har i Sverige.

På Wikipedia er artikkelen om Strindberg innledet med:

«Strindberg regnes som Sveriges mest betydningsfulle forfatter og dramatiker, han regnes også som en av grunnleggerne av det moderne teater. I rundt 40 år var Strindberg en dominerende skikkelse i det litterære Sverige. Han var stadig omdiskutert og ofte involvert i personlige konflikter. Hans litterære produksjon inneholder et antall romaner, noveller og drama som regnes som klassikere innen svensk litteratur.»

Romanen som jeg har lest, Røda rummet, ble utgitt i 1879 og var Strindbergs gjennombrudd. Jeg fant en god oppsummering av romanen her hos Norli og den er:

«Denne utviklingsromanen tar for seg et år i den unge dikteren Arvid Falks liv. Falk beveger seg i en serie tablåer som gir leseren et historisk bilde av Sverige omkring 1870. Som tidsbilde gir romanen interiører fra hjem og kro, forlag og parlament, teater- og bohemmiljø. Romanen er en satire over det borgerlige samfunn.»

Romanen er delt opp i kapitler med overskrifter, og det første kapitlet er Stockholm i et fugleperspektiv. Det er i begynnelsen av mai på Mosebacke i Stockholm:

«Imidlertid fortsatte kjøkkenpiken sitt arbeid med innervinduene, og i løpet av noen minutter var døren fra spisesalen til verandaen blitt åpnet, og ut i haven trådte en ung herre, enkelt, men fint kledd. Ansiktet oppviste ikke noe uvanlig, men det lå en sorg og en uro i hans øyekast, som riktignok forsvant da han, vel ute av den trange salen, ble møtt av den åpne horisonten. Han snudde seg mot vindsiden, kneppet opp jakken og tok noen dype åndedrag, som så ut til å lette hans brystkasse og sinn. Så begynte han å vandre frem og tilbake langs rekkverket som skiller haven fra skråningene ned mot sjøen.»

Det er Arvid Falk som venter på Herr Struve:

«Fra verandaen kom en liten mann med store bakkenbarter og briller mot ham, briller syntes bedre egnet til å beskytte mot blikk utenfra enn til å se ut gjennom, en infam munn, som alltid antok et vennlig, t i l og med godmodig uttrykk, en medtatt hatt, pen frakk med defekte knapper, bukser heist på halv stang, et ganglag som både antydet sikkerhet og skyhet. Av hans svevende ytre var det umulig å bestemme samfunnsklasse eller alder. Han kunne like gjerne bli tatt for å være håndverker som embedsmann, og han så ut til å være mellom 29 og 45 år. Nå syntes han imidlertid å være smigret av snart å befinne seg i selskap med den person han gikk i møte, for han hevet sin sammensunkne hatt usedvanlig høyt og iførte seg sitt aller godmodigste smil.»

Struve, som er medarbeider i den frisinnede avisen Rødkluten, titulerer Falk som sorenskriver, noe Falk ber han ikke gjøre fordi stillingen er ekstraordinær notar. Struve hadde ventet seg at møtet skulle være et lite toddylag. Men det er noe helt annet Falk vil snakke med han om – møtet gjelder Falks fremtid. Falk forteller Struve at han har forlatt sin embetsmannsgjerning og akter å bli litterat. Han gir Struve et interiør fra ett av hans embetsverk: Kollegiet for Utbetaling av Embetsmennenes Lønninger - Falk i samtale med vaktmesteren der dette kollegiet holder til:

«Etter at jeg imidlertid hadde forklart at min hensikt var å ta embedsrommene i besiktigelse, for derved å få et begrep om arbeidsfordelingen i et så betydningsfullt og omfattende embedsverk, fikk jeg den yngste av de to til å følge meg. Det var et storslagent syn som møtte meg da han slo opp døren og en suite av seksten værelser, større og mindre, lå fremfor meg. Her måtte det vel finnes arbeid, tenkte jeg, og følte at jeg hadde fatt en god ide. Lyden av seksten kakkelovner med sprakende bjørkeved representerte et behagelig avbrudd i stedets ødslighet.
Struve, som hadde lyttet stadig mer oppmerksomt, fant nå frem en blyant mellom tøyet og foret i vesten, og skrev 16 på sin venstre mansjett.
- «Her er de ekstraordinæres rom», opplyste vaktmesteren.
- «Jaså! Er det mange ekstra her i embedsverket?» spurte jeg.
- «Åja, det er da mange nok.»
- «Hva gjør de for noe, da?»
- «De skriver jo litt, da . . . » - Og han sa samtidig så fortrolig ut at jeg syntes det var på tide å avbryte ham. Etter at vi hadde vandret gjennom kopistenes, notarenes, kansellistenes, revisorens og revisjonssekretærens, kontrollørens og kontrollørsekretærens, embedsadvokatens, bokholderens, arkivarens og bibliotekarens, kontorsjefens, kassererens, ombudsmannens, førstenotarens, protokollsekretærens, aktuarens, registratorens, ekspedisjonssekrertærens, byråsjefens og ekspedisjonssjefens rom, stanset vi omsider ved en dør, der det sto skrevet med forgylte bokstaver: President. Jeg ville åpne doren og stige inn, men ble på ærbødig vis hindret av vaktmesteren, som med dyp bekymring grep meg i armen og hvisket et «hysj»! - «Sover han?» kunne jeg, med tanke på en gammel historie, ikke unngå å spørre. «For Guds skyld, si ingenting; her får ingen komme inn før presidenten ringer.» - «Ringer presidenten ofte da?» - «Nei, ikke har jeg hørt ham ringe på det året jeg har vært her.» - Vi syntes igjen å komme inn på det fortrolige område, så jeg avbrøt.»

NRK serien Etaten dukket opp i tankene mine når jeg leste hans beskrivelse. Tenker at Strindberg hadde hatt noe å skrive om hadde han levd i Norge i dag – f eks om byråkratiet som vokser rundt regjeringen. Både Jens og Erna har økt antallet byråkrater de omgir seg med.

Vel, Struve har etter det Falk forteller fått noe å skrive om og går hjem til sitt kvistkammer:

«Dette gjorde unge Falk, men gamle Struve som samme dag hadde trådt inn i den konservative avisen Gråfrakken, etter å ha fått avskjed fra Rødkluten, gikk hjem og skrev en korrespondentartikkel til den tvilsomme Folkets Fane, «Om kollegiet for Utbetaling av Embedsmennenes Lønninger», en artikkel på 4 spalter à 5 kroner spalten.»

Men før de går hver til sitt sier Struve til Falk:

«Kjære venn, du har ikke lært deg livets kunst ennå; du skaI få se hvor vanskelig det er å skaffe seg et levebrød, og siden hvordan det blir hovedsaken i livet. Man arbeider for å få brød og man spiser sitt brød for å kunne arbeide for mere brød, for å kunne arbeide! Tro meg, jeg har kone og barn og jeg vet hva det vil si. Man må tilpasse seg forholdene, ser du. Man må tilpasse seg! Og du vet ikke hvordan litteratens stilling er. Litteraten står utenfor samfunnet!»

Er det noe Struve kan, så er det «å snu kappen etter vinden». Det er ikke Falks styrke eller svakhet alt etter som man ser det. Vi følger Falk, hans familie og bekjente, gamle og nye, gjennom et år. Falk har en bror, lerretshandler Carl Nicolaus Falk. Når Falk i kapittel to kommer til broren og spør om det kan være slik at han har penger til gode etter foreldrene som de arvet, viser broren han et dokument som viser at Falk har skrevet under på at han fått utbetalt sin arv. I tillegg skjeller broren ut Falk, sier han er uærlig og en skurk. Falk tør ikke ta til motmæle, han har en unnvikende personlighet. Brødrene er motsatser. Falk er opptatt av og setter pris på det sannferdige. Broren kan gjøre det meste for penger. Falk går videre og kommer til Lille-Jans der han treffer på kunstnere som ikke har slått gjennom, og som lever fra hånd til munn. Slik Falk kommer til å gjøre dette året der han forsøker seg som litterat. Og blir vitne til løgn og bedrag i alle lag i samfunnet, men mest i borgerskapet.

Min erfaring med gamle bøker de siste årene har gjort meg skeptisk til å lese klassikere. En del har jeg opplevd som litt utdaterte. Gammelmodige. Romanen jeg nå har lest var grei å komme gjennom. Lettlest. Greit å ha lest den i og med at den står i bokhylla. Nå har jeg lest en del historiske bøker, både faktabøker og romaner som gir et tidsbilde av den tiden Strindberg skriver om i sin samfunnskritiske roman. Tv serier og faktaprogram. Jeg er ikke alltid like sikker hvor Strindberg vil ha meg som leser. Hva som er budskapet i romanen. Hvor Falk, som etter det jeg har forstått speiler Strindberg, vil. Ting blir veldig satt på spissen. Fantes det bare skurker i borgerskapet den tiden er en tanke som slår meg. Det er en oppfatning om at Strindberg hatet kvinner. Kvinner har liten plass i romanen, enten er de horer eller rikmannsfruer som er slike som vi i dag kaller «It» og «Wannabes» Men det skal Strindberg ha, å beskrive karakterene slik at de ble levende. Jeg synes også miljøskildringene var gode. Et tablå er; «Levende bilde, gjengivelse av malerier eller av historiske og poetiske scener ved levende figurer. Slik opplever jeg romanen, som scener på et teater.

Mange har skrevet om denne romanen og lagt dette ut på Internett. Disse innleggene anbefaler jeg dersom en vil ha en dypere analyse av romanen. Jeg har brukt det meste av den tida jeg hadde til rådighet til å lese bøker denne uka til å lese Det røde rommet. Det er mange bøker som venter på å bli lest. Som jeg gleder meg til å lese. Jeg tenker det holder nå.

Det som kunne vært interessant, er å lese en biografi om Strindberg. Særlig fordi Arvid Falk i artikler mv om romanen beskrives å være Strindbergs alter ego. Noen ganger har jeg opplevd at jeg har forstått forfatterens bøker bedre ved å lese biografier. Var Strindberg f. eks så rebelsk slik jeg oppfatter han etter å ha lest biografiene om Ibsen og Munch er noe av det jeg kunne tenkt meg å få svar på. Jeg har f eks lest flere biografier om Sigrid Undset, og det har vært en fordel når jeg har lest hennes romaner, noen flere ganger.

Omtalen er et blogginnlegg, her er link til innlegget med bilder mv.

Romaner som inneholder en historie, der en del av spenningen er hvordan det skal gå med personene i handlingen, forsøker jeg å være forsiktig med hva jeg røper fra handlingen. Slik er det med Bror din på prærien av Edvard Hoem. Jeg overlater til forlaget å beskrive innholdet – se til slutt i innlegget. Romanen er en fortsettelse av romanen jeg skrev om i dette innlegget:
Slåttekar i himmelen av Edvard Hoem

Bror din på prærien har stått ulest i bokhyllen siden den ble kjøpt i 2015, samme år som den ble utgitt. Ikke fordi jeg ikke trodde jeg skulle like å lese den, men fordi bøker jeg låner av biblioteket alt for ofte blir lest foran bøker jeg har kjøpt.

De historiske rammer hva angår den tiden handlingen er hentet fra, er ikke ukjente for meg. Men det blir mer levende når Edvard Hoem trekker frem enkeltpersoner som har gjennomlevd denne historien og fyller på med diktning. Han har gjort denne historien levende for meg, romanen gir troverdige bilder.

En ting er historien som fortelles. Som er spennende fordi en ønsker å vite hvordan det går med personene i handlingen. Men i tillegg gir romanen grunnlag for refleksjoner opp mot det norske samfunnet idag.

Det var mennesker fulle av pågangsmot som utvandret til Amerika. De hadde ikke noe sikkerhetsnett i form av ytelser fra det offentlige. Verken i Norge eller dit de kom. For de som reiste til Amerika var håpet om en bedre fremtid skapt av de som hadde reist foran og reklame for det forjettede land. Akkurat som foreldrene til Doris Lessing, ble realitetene for mange som reiste noe helt annet. De måtte slite hardt for å livberge seg. Spørsmålet for Eilert blir om han klarer å skape seg en bedre fremtid enn den han ville hatt om han hadde blitt i Norge. Slåttekaren Knut Hansen Nesje alderspensjon er at et av barna vil overta det lille bruket han har slitt og strevet for. Det er hans håp.

Bror din på prærien er en roman, 466 sider, som kommer til å sitte igjen lenge etter at jeg har lest den. Den neste boken av Edvard Hoem som jeg skal lese er Heimlandet. Barndom som er en fortsettelse av en annen god bok av Hoem som jeg skrev om i innlegget: Mors og fars historie av Edvard Hoem

Oktober forlag omtaler handlingen i Bror din på prærien slik:

Eilert Knutsen er berre seksten og eit halvt år gammal da han går om bord i dampskipet S/S Juno i Kristiansund, med kurs for Amerika. På kaia står far hans, slåttekaren Knut Hansen Nesje, sterkt prega av stunda. Seks veker seinare bankar Eilert på døra hos tante Gjertine i Day County, Sør-Dakota.

Eilert er ein vakker ung mann, godt over seks fot høg, og jentene i det nye landet set blikket rett på han. Da han kysser den romantiske Rosa Edelblad, er det med både sterk lyst og frykt for å bli bunden. Eilert forsøker å la arbeidet styre han.

Det skal kome ei stor og gjennomgripande vending i Eilerts liv, som om han har vore på feil spor. Etter tolv år som fri arbeidshand i Sør-Dakota, Minnesota og Wisconsin bryt han opp – slik 50 000 andre nordmenn i si tid gjorde – og startar på den lange reisa til prærien i Canada. Hausten 1905 tar han land ved Eidswold (Donalda), Alberta.

Heime i Norge ser Nesje at åra går, og han uroar seg for om han skal få sjå sonen sin att i dette livet.

Omtalen er kopiert fra et innlegg på bloggen Tones bokmerke

Flott historie- fortelling fra 1800-tallets Norge!

Tom Lotherington (f. 1950) er en norsk forfatter og oversetter. Han har utgitt flere romaner, diktsamlinger og gjendiktninger.

Sentralt i "Et dikt om Elise" står dikteren Henrik Wergeland (f. 1808 d. 1845) og Elise Wolff (f. 1803 d. 1868). Elise var en av i alt fire unge piker Henrik Wergeland forelsket seg heftig i, men som alle avviste hans tilnærmelser. Dette dannet grunnlag for det som har blitt kalt Stelladiktningen.

"Ut fra idealiseringen av disse pikene steg det fram et poetisk kvinneideal han kalte "Stella" (som betyr "stjerne"). Stellanavnet dukker først opp i et dikt han skrev til Hulda Malthe, "Sonnate til Hulda" eller "Flodens Sang til Stjernen!. Stelladiktene utgjør størstedelen av debutsamlingen "Digte. Første Ring (1829)." (Sitat fra Wikipedias artikkel om Henrik Wergeland.)

Hver gang Wergeland forelsket seg på nytt, kalte han rett og slett den nye kvinnen i sitt liv for Stella, og dermed handlet alle diktene om den han til enhver tid hadde kjær. At ingen ville ha ham, skyldtes blant annet en usedvanlig klossethet både på dansegulvet og ellers i det sosiale livet på den tiden, et intenst vesen tett opp til det sykelige og som innebar at han aldri tok et nei for et nei, men fortsatte å beile, grenseløs og plagsom ... For han var jo sannelig av fin nok byrd ... Gift ble han også til slutt, i en alder av over 30, men han ble ikke gammel. Selv om han var utdannet teolog, fikk han aldri noe prestegjeld, men endte opp som landets første riksarkivar i det kalde og trekkfulle Akershus festning. Kanskje var det forholdene der som førte til at han døde så ung, før han rakk å fylle 40 år?

Som nevnt er det Elise Wolff som står sentralt i boka, men underveis får vi også høre om mange av datidens kvinner. Som den ulykkelige kjærligheten mellom Camilla Wergeland og dikteren Welhaven, som var i konstant konflikt med hennes bror Henrik. For ikke å glemme alle de unge pikene i det som må kunne sies å ha vært det øvre borgerskapet i Kristiania, der man ikke giftet seg under sin stand - selv om det ikke fantes noen interessante beilere over hodet. Nei, da var det bedre å fortsette sitt liv som ugift jomfru, fratatt muligheten for et familieliv. Og Elise Wolff selv, vakker som få, og enebarn og enearving til Blindern gård, skulle selv gå en slik skjebne i møte fordi hun gjorde noe så uhørt som å bryte en forlovelse. Ingen skjønte hva som kunne være galt med mannen hun avviste på denne måten. Selv fant hun ham antakelig for kjedelig. Dette førte i alle fall til at frierne ikke lenger sto i kø - selv om hun både var vakker, klok og et godt parti. Senere giftet hun seg i en alder av 48 år med en 24 år yngre mann, "møkkasprederen" på gården. Ja, dette kalte man gårdsbestyreren, fordi han reiste rundt på gårdene og kjøpte opp møkk som for agronomen Hartvig Stangebye var ensbetydende med gjødsel og god næring for avlingene på Blindern gård. Dette førte til at det gode selskap stengte henne fullstendig ute. Det ble en skandale man aldri kom over i de finere kretser i Kristiana.

"Den ene kretsen i Kristiana som var fin nok til å omgås, lukket seg for henne. Det bør ikke overraske noen. Barn av Collettslekten, for eksempel, som utgjør et dynasti av godseiere, industriherrer, tømmerbaroner og embetsmenn på høyeste nivå, måtte ofte oppgi letingen etter et verdig parti utenom egne rekker. De giftet seg innbyrdes, fetter med kusine, med det sørgelige resultat at deres avkom gjerne bukket under i uforståelig ung alder. Dette var tross alt å foretrekke fremfor å menge seg med almuen. Som man vil forstå, var Elise Wolff av en annen mening." (side 128-129)

Hartvig Stangebye, Elise Wolffs unge ektemann, var både flink og arbeidssom. Men noen bokens mann ble han aldri. Elise hadde som mål å lære ham den dannelse som falt overklassen så naturlig, men det ble aldri nødvendig. Hva skulle han med dannelse når det gode selskap verken ønsket ham eller henne velkommen lenger? Det var såpass ubehagelig å bo i nærheten av Kristiania at de valgte å flytte til Fossnes, der hans slekt kom fra.

Et stykke ut i boka er det Hartvig selv som fører ordet. Han er bokas jeg-person, og han forteller om tiden før, under og etter ekteskapet med Elise. Dersom det ikke hadde vært for at han kom over en svær bunke med brev fra Henrik Wergeland, hadde nok ingen den dag i dag visst hvem Elise Wolff var. Men gjennom dette svermeriet gjorde han henne faktisk udødelig - så pass at det skrives bøker om affæren, som forresten aldri var noen affære men bare et håpløst svermeri fra en senere berømt dikter. Hartvigs del av fortellingen fortsetter inntil han dør. "Det svartnet for meg, jeg falt der jeg sto, og siden har jeg vært død." (side 208) I epilogen overtar forfatteren selv, og han tar seg for ordens skyld av kildene og avstemmer historien som vi har fått høre opp mot disse.

Det er et spennende innblikk i datidens liv vi får innblikk i. En tid hvor det ble ansett en smule vulgært at kvinnene selv skulle få velge sine livsledsagere, og hvor ekteskap først og fremst var allianser som skulle sikre slektens videre gang og ikke var noe som handlet om kjærlighet. Alt er så elegant og morsomt fortalt, basert som det er på noen ytterst få historiske kilder. Vi ser det for oss, snobbetheten og fornemheten som de øvre samfunnsklassene hadde monopol på, og som gjorde det så uhørt å nedlate seg til å ha noe som helst med almuen å gjøre. Og vi ser for oss Hartvigs slektninger hvis skjebne åpenbart har vært å gifte seg med eldre, rike enker ... Selv bød de på sin ungdom, mens enkene bød på sin rikdom ...

"Et dikt om Else" er en sjelden perle, som det er på høy tid at flere får øynene opp for! Ikke bare er det interessant å få innblikk i Kristianias liv og levned, særlig gjennom kvinneskikkelser som vanligvis ikke er viet noen plass i historiebøkene, men det er også fornøyelig å få et annet og mer realistisk (?) bilde av Henrik Wergeland, som etter sin død er blitt opphøyet fordi han lykkes så godt i en del viktige kampsaker, som dette med 17. mai og jødeparagrafen. Selv minnes jeg hans dikt som et mareritt fra videregående skole. Komplett umulig å trenge gjennom og langt mindre å forstå ... Da var Welhavens dikt å foretrekke. Der rimte i det minste diktene.

Denne boka er virkelig et funn for alle som er interessert i litt 1800-talls Norgeshistorie!

Tusen takk:)

1. Antikken er på en absolutt førsteplass etterfulgt av middelalderen hvor England og Frankrike også kommer naturlig inn i bilde. Av en eller annen grunn jeg ikke helt klarer å sette ord på, interesserer ikke Spania meg noe særlig? Tyskland med 1 og 2 verdenskrig har jeg lest meg mett på de siste 20 årene, det kan vente en stund. Ja (herlig melding Jostein, jeg blir tvunget til å tenke godt gjennom det) jeg faller på antikken og middelalderen.

2 Det må bli romaner hvor de historiske kulissene er sterkt tilstedeværende, det er hva jeg savner. Det finnes jo mange som blir for romantiske eller hvor krigføring står så sentralt at kulissene blir både borte og lite troverdige.

At jeg ikke har tenkt på Quo Vadis! Jeg tenker bare på det som en film (korttenkt). Tusen takk!
Jomfruen fra Norge ser virkelig bra ut. Lagret:)

Tusen tusen takk:)

For meg er definisjonen på en god bok en som vokser videre etter at den er ferdig lest, og som har et vell av fortolkningsmuligheter og utvider horisonten.

Jeg dveler fremdeles ved boken (selv etter "sluking" av to romaner etter lesning) og flere av de spørsmålene jeg tidligere har skrevet om på denne tråden.

Det er uten tvil mye å hente i intertekstualitet med norrøn mytologi, Metamorfoser, Bibelen og sikkert mange andre verker som har gått meg hus forbi. Og så har vi det historiske, og jeg er fremdeles fascinert av den historiske dobbeltheten ved at det fremstilles en historisk tid, med en annens historisk tids mentalitetshistorie. Selv om jeg bommet litt i tidfesting av den Kopernikanske vending, så har den Kopernikanske vending i kantiansk betydning i alle fall skilt den tiden som beskrives og den beskrivende tid i Kongens fall.

Jeg synes også at jeg har lært litt nordisk historie (eller om jeg skal være snill mot meg selv; gjenoppfriske) ! Men jeg dveler - hvorfor er ikke danskene fremdeles et nordisk folk? Jeg merket meg at den danske wikipediasiden om romanen omtaler den som "en tilsynelatende historisk roman". Og jeg tror det er riktig, det er ikke de historiske hendelsene som er viktige, men de store linjene, de store endringene og omslagene.

Oppsummert har dette vært en fantastisk leseopplevelse for meg, og en super lesesirkeldebut på disse sidene. Tusen takk for at dere har bidratt til å åpne opp romanen, bidra med kunnskap og undring!!

(Beklager manglende linking, men skriver på iPaden og har ikke helt skjønt hvordan jeg får til det!!)