Bokelskere.no

Dette var jo en tråd midt i blinken!

Jeg har nemlig et fag på litteraturstudiet dette semesteret som heter "Litteratur og sykdom". Det tar for seg hvordan litterære tekster beskriver ulike former for sykdom, alt fra "gamle klassikere" som pest og tuberkolose til kreft og psykiske lidelser. Jeg synes faget er interessant fordi det er mye spennende på pensum (de faglitterære tekstene er også gode, synes jeg). Det er et forsøk fra universitetet på å gjøre noe tverrfaglig, så de som tar faget kommer både fra litteraturvitenskap og fra medisinstudier. De som studerer medisin tror jeg absolutt kan ha nytte av å sette seg inn i fremstillinger av hvordan det er å ha en sykdom. Poenget er at man skal gå et stykke utover de rent legevitenskapelige beskrivelsene av sykdommer. Noe av det mest spennende (etter min mening) er verk som tar for seg menneskers møte med døden, for det kjennes jo sjelden så "naturlig" som vi liker å innbille oss at det er mens vi ennå er friske og vitale. Jeg tror at for de som arbeider med alvorlig syke kan det være fint å få en forståelse for nettopp dette.

Generelt sett kan nok forskjellige skjønnlitterære verk være til nytte i studiesammenheng for de fleste som studerer/jobber med noe som har med mennesker å gjøre. Kultur, historie, psykologi og alt slikt finnes jo i skjønnlitteratur. Samtidig er det, som nevnt, viktig å stille seg kritisk til det man leser. Det gjelder ikke bare historiske fremstillinger som kan være mer eller mindre korrekte, men også bøker som handler om menneskets psyke. Kan hende at boka bommer totalt, eller at det den forteller er individspesifikt og ikke spesielt allmenngyldig. Man kan nok ikke si at "nå har jeg lest en bok om noen som opplevde X, så nå vet jeg akkurat hvordan dét er".

Til sist vil jeg bare legge til at noe av det beste med romaner som tar opp "faglige" temaer er at de kan vekke interesse blant det generelle publikum for disse fagfeltene. En roman om historiske personer kan for eksempel gjøre at leseren får lyst til å lære mer om disse og tiden de levde i. Romaner om sykdom kan gjøre at man utvider sin horisont ved etterpå å lese mer faglig orienterte tekster om dette. Kanskje begynner man å fatte interesse for et land man tidligere ikke visste så mye om dersom man leser en god bok derfra. Eksemplene er mange. Det er en veldig god, interessevekkende innfallsvinkel til å lære mye utover bare det romanen i seg selv forteller, dersom man er litt nysgjerrig.

Etter å ha hatt "Korsvei i jungelen" ulest i hyllen i sikkert 15 år, fikk MiaMaria meg til å hente den frem nå i ettermiddag. Jeg har nå lest over halvparten, den ligger an til en firer på terningen min, tror jeg. Christov skriver bra, på vaskeseddelen fremheves det at

(h)ennes mange romaner, skuespill og hørespilll er preget av stor psykologisk innsikt og et sterkt engasjement i tidens problemer.

Korsvei i jungelen ble første gang utgitt i 1959, så periodemessig skulle den passe inn i denne tråden. Men jeg tror du vil bli skuffet, Lillevi, om du velger å lese den primært for å fylle ut bildet av "dagliglivet i Norge på 1950- og 1960-tallet". Les den gjerne, men da av andre grunner. Boken kretser om hva som gir livet mening, hvordan man velger å leve sine liv, hvordan ulike mennesker møtes og konfronterer hverandre... slike temaer. Eksistensielle spørsmål - tidskoloritten "er" der, selvfølgelig, men ikke særlig fremtredende. (Altså i mine øyne.)

Jeg liker de "historiske trådene" dere har startet, MiaMaria og du, Lillevi - veldig morsomt, og høyst betimelig, å få mer eller mindre halvglemte forfatternavn opp i dagen igjen!!!

Sigrid Undsets romaner er definitivt historiske, ingen tvil om det.

En av de mest betydngsfulle av de "gamle" russiske forfattere og en av de mest markante av hans romaner.Selv om det nok ikke kommer til rette at Turgjev regnes som den uovertrufne naturskildrer i russisk litteratur, i nettopp denne boken, er likevel "Fedre og Sønner" en bok som med sin historiske tid som bakteppe, handlingen angis på første side å ta til i 1859, og Europas "revolusjonære år 1848" er ikke lengre unna enn at merkene av den kanskje særlig virker inn på Russland nå. Landet som ennå i stor grad holder seg til klasseskillene, men hvor et tøvær ser ut til å sige inn over steppelandet og oppildne ungdommen og avskrekke den eldre generasjon. Og kanskje særlig på landsbygden hvor veien fra å eie sjeler til å ha leilendinger enda ikke er ferdig oppgått. Radikaliseringen av ungdommen var forlengst et faktum da en av dens ,kanskje, mest proaktive representanter , Bazarov spilles ut mot det etablerte nesten fra første side. Han følger "med på lasset" da den unge student Arkadi avlegger en obligatorisk høflighetsvisitt hos sin "gamle" aktverdige far (dennes alder er omtrent 40 år!) , Nikolai Petrovitsj Kirsanov. han har et "ganske bra" gods på tohundre sjeler , eller som han uttrykker seg nå da han har foretatt utskiftning med bøndene - anlagt en " farm" på på to tusen desjatin jord. Han venter på sin kjære sønn sammen med sin kusk ved et vertshus. Sønnen kommer og både faren og vi blir straks presentert for ikke bare sønnen, ikledd en meget talende studentlue, men også hans medfølgende gode venn Bazarov "som har vært så elskverdig å ville besøke oss." Faren er høflig og hilser den ukjente gjest ikke bare ved å riste dennes store røde hånd, men å vise den russiske imøtekommenhet ved straks å be om å få vite Bazarovs fornavn og farsnavn.Dette viste seg å være Jevgeni Vasilivits, noe som ble fremført "med en litt doven, men mandig stemme. Så mesterlig gjør Turgenjev "åpningsbildet" for leseren.Pjotr som er her i egenskap av tjener og kusk, får straks vite sin plass av nykommeren som sier:" Nå skynd deg da skjeggen." Et navn som egentlig passser godt til denne persons utseende, men videre høflig er det ikke. Men historien er begynt, en historie jeg mener tittelen "Fedre og Sønner" er mer enn fortreffelig som det hele utvikler seg. Men, så sies det at denne roman kom til å bli en av de heftigste litterære feider Russland har opplevet. Og Bazarov (om ikke helt, så blir han hovedpersonen etter min mening), vel han sies ihvertfall å være litteraturhistoriens første ekte nihilist. Fra første stund fremstår han plebeisk, og helt bevisst uflidd til de grader i sitt ytre. Hard, selvsikker, stolt av sitt fag vitenskapen, kunst og kultur er ham nærmest motbydelig i den grad han tillater seg å ha noe kjennskap -og dermed formening -om den. For eksempel mener han at en skikket kjemiker er tyve ganger mer verd en en stor dikter(!). I ham legges nok av mange i samtiden kimen til en revolusjon mot det bestående, adelens lettvinte , nesten kjærlige omtanke overfor bøndene, selv om frigjøringen av dem jo må høre til hans revolusjon. Så konfrontasjonene mellom generasjonene, fedre og sønner ( på begge sider) er uunngåelig så lenge han er på scenen. Og der akter han å være, og da som den herskende! Hvordan greier så forfatteren på en forholdsvis objektiv måte å komme seg ut av det hele, få romanen til ende? Jo så mesterlig som bare en stor kunstner som Turgenjev vitterlig er, han lar en kvinne entre scenen. I form av ondskap. For hun "inviterer" nærmest Bazarov til å bli forelsket i henne, og når det er skjedd, ja da avviser hun ham i hans store øyeblikk. Også min "historie" om denne ypperlige "historien" må ta slutt og det gjør den ved at denne selvsikre, selvdyrkende plebeier blir slått ned så kraftig at en blodforgiftning blir for mye : Han dør. Romanen kan jeg anbefale som spennende, lettleselig men dypfølt lesning, nydelig komponert samt et innsikt i kjærlighetslivet det er kun en mester vet å mestre. Så dette, bokelskere er en bok jeg meget sterkt kan anbefale. (Om akkurat det måtte ha den ringeste betydning!)Men, igjen: God lesning.

Takk for Barthes-tipset! Jeg har vært borti den boka før, men nå må jeg få lest den snart.

Det er mange aspekter ved fotografi som interesserer meg, fotografiets 'essens' er absolutt ett av de. Utgangspunktet mitt for denne diskusjonen derimot var bare å få noen tips om hva som finnes om fotografi innen skjønnlitteraturen. Og da er jeg interessert i det meste; alt fra filosofiske romaner til krim og over i historiske fremstillinger så lenge de inneholder noe om fotografi.

Men det ypperste hadde vel vært en roman der det ble tenkt litt grundig rundt ett eller flere aspekter ved fotografi. For eksempel så kunne det vært veldig interessant å lese en roman der Barthes' og/eller Sontags tanker blir fremstilt og reflektert rundt.

Jeg koste meg med denne boken av 2 grunner: innhold og presentasjonsform.Det er ikke så ofte man kommer over romaner skrevet i brevs from lenger, så bare det var en herlig forandring! Ellers er jeg svak for romaner med utspring i historiske begivenheter eller tidsepoker.Når forfatteren her klarer å spe på med deilig, lun humor og flotte personligheter, blir det både berikende og lærerikt!

Det er vel ganske enkelt slik at Falkberget skrev romaner og ikke historiebøker. Romanforfattere "bruker" historiske begivenheter som poeng i forhold til handlingen, og her har vel Falkberget valgt å rette søkelyset mot andre begivenheter enn dette. I Nattens brød er det de pliktarbeidende bøndene som er i fokus, og An-Magritts kamp handler mest om å bevisstgjøre sine medmennesker om hva som er viktigst: Penger eller brød.

Hver tiende mann måtte dø
Om norske sjømenn i konvoifart under krigen... Gripende lesning...

Før hanen galer
Fantastisk fra Bjørneboe!!
(Du ber ikke om romaner, men jeg anbefaler den på det sterkeste, lell. Den virker realistisk - spesielt ettersom historiske personligheter er en del av persongalleriet. Og så er den vanvittig bra på moral og etikk - og det har vi vel ikke vondt av å utfordres på?)

Natt uten måne
Roman
MEN skrevet i Amerika under krigen - med inngående kjennskap til de norske forholdende, og som Steinbeck fikk Haakon VIIs Frihetskors for i 1945.

Vil prøve å unngå å kjøpe/låne flere bøker enn jeg faktisk leser. Ellers kommer jeg i 2013 til å lese flere historiske biografier/romaner enn hva jeg gjorde i 2012. Utover det har jeg ingen spesielle nyttårsforsetter på det boklige plan.

Jeg er akkurat ferdig med kapittelet "Tidens tegn" i Johannes nå hvor det ses tilbake på dronning Sophie Amailes begravelse for 6 år siden.

Herlig tenker jeg, den kan jeg google og få tiden nøyaktig. Det er bare det at dronningen døde i 1685.

Er sånne ting Ok? Dronningen hadde ingen betydning for handlingen i boka, og var bare nevnt i en bisetning, så hvorfor ta det med? Det er sannsynligvis ikke meningen at vi skal sjekke sånne ting, mens andre begivenheter igjen bruker han korrekt.

Marit Håverstad skriver i en kommentar til meg i en av disse Falkberget-trådene at han skriver romaner og ikke historiebøker, men synes dere virkelig at det er greit at forfattere lyver og tilpasser historiske hendelser på denne måten. Jeg synes ikke det.