Bokelskere.no

Nei, kan aldri tenke meg noen bokhandel i dag som har bøker over barnehagealder i hyllene sine. På bruktmarkedet skulle jeg imidlertid tro at du har gode sjanser med akkurat denne boken - den kom i ganske store opplag, og flere (tror jeg) nyutgivelser. Anbefaler deg generelt å se etter andre bøker av Sissel Lange-Nielsen også - hun har vært svært produktiv, særlig hva gjelder historiske romaner. Jeg har likt alt jeg har lest av henne så langt (og det jeg har lest er vel kun Medici-bøkene og begynnelsen av korstogstidsbøkene hennes. Men jeg ser etter romanen om evangelisten Johannes' opphold på Patmos, og lurer på å kjøpe bøkene hun har basert på sin forfar Hans et-eller-annet Rohdes livshistorie - med andre ord på forholdene i Danmark-Norge på 1700-tallet. (Struensee, Caroline Mathilde, og alt det der.)

Møt Agnes, som venter på sin egen henrettelse ...

Vi reiser langt tilbake i tid. Helt tilbake til 1829 og vi blir dratt til Island. Der møter vi Agnes Magnúsdóttir, som er dømt til døden. Grunnen? Hun er medskyldig i drap sammen med to andre. Som straff blir hun og de to andre satt til å bo og jobbe på hver deres gård hos en fremmed familie til de blir henrettet. Agnes blir plassert hos familien Jónsson som består av to voksne, og to småjenter. Stemningen blir temmelig anspent når Agnes kommer for å bo hos dem, men de blir tvunget til å samarbeide alle sammen for det er snakk om tøffe kår. I mellomtiden må Agnes ha kontakt med en prest. Det er en ordre fra sysselmannen Blöndal. Det er et kristent samfunn hun befinner seg i og sysselmannen forventer at Agnes skal skal bli "frelst", i det minste føle anger. Agnes sender brev til hjelpepresten Tóti og vil ha ham som veileder/samtalepartner frem til hennes dødsdag. Kommer han til å gjøre det lettere for henne til den dagen hun skal dø og vil hun noen gang komme overens med familien hun bor hos? Vil de andre få et annet inntrykk av henne eller kommer hun bare til å bli sett på som morderske?

Hadde ikke hørt noe om forfatteren eller boka da jeg fikk den, men ble interessert på grunn av tittelen. (Jeg vet ikke hva det er med meg og mørke titler, men jeg har sansen for det). Og jeg håpet at innholdet var like mørkt som tittelen, og det var det også. Dette er ingen lystbetont lesing, langt der i fra, og jeg liker mørkt lesestoff. Og samtidig er visse situasjoner og karakterer i boka basert på virkelige hendelser. Det er en røff historie om skyld, uskyld, om å passe inn, og det å føle seg utstøtt. Det er vel ingenting som er verre enn at folk tenker det verste om en. Bli satt i bås. Det er vel det boka dreier seg om og hvordan takle det. Av og til tar livet en vending som vi ikke liker og vi må betale for det på en eller annen måte. Sånn er det med Agnes også. Hun blir stadig sett på som en morderske. I andres øyne blir det ikke forandret og det må hun leve med helt til hun blir henrettet. Er det bedre å leve enn å dø, da? Hva er forskjellen? Det er spennende når hun flytter inn hos en fremmed familie som må forholde seg til henne, enten de liker det eller ikke. Hvordan takler de det og har de noe annet valg enn å prøve og komme overns?

Det er også spennende å lese om en annen tid. Da folk hadde lite å rutte med og levde i tøffe kår. De måtte bare berge seg med det lille de hadde, uansett vær. Og det var interessant å lese om hvordan Agnes forholdt seg til forskjellige personer, hvordan ting utviklet seg, samme om det er positivt eller negativt. Hun vet hun skal dø, men likevel holder hun seg kald og lar livet gå sin gang. Det mest interessante med boka var å lese om Agnes og hennes ensomhet. Det er ikke bare nå mens hun venter på sin henrettelse hun føler seg ensom, men hun har vært ensom store deler av livet. Hun hadde så og si nesten ingen nære relasjoner og har vært vant til denne tomheten hun føler ganske lenge. Hennes kamp mot det var både realistisk og interessant å lese. Det sier mye om henne som person.

Begravelsesriter var en dyp og mørk lesing basert på virkelige hendelser som setter ting i perspektiv. Hva ville man ha gjort hvis man selv var i en slik situasjon? Mange interessante spørsmål dukker opp underveis mens man leser. Dette er en bok som er lett å leve seg inn i og man blir kjent med mange av karakterene, både deres gode og mindre gode sider. Det ble ingen favorittbok for min del. Jeg savnet mer intensitet og forventet vel noe enda mer rystende. (Det er vel ingenting som sjokkerer meg for tiden, virker det som ...) Selv om det ikke ble noen favorittbok, er det en viktig og interessant bok å få med seg likevel, spesielt hvis du liker historiske romaner.

På slutten av nittitallet sitter en gammel enkemann i et herskapelig hus i Illinois, USA, og leser inn en historie som han har holdt hemmelig i over sytti år. Historien er ment for barnebarnet Kate, og går frem og tilbake mellom den skjebnesvangre fortiden, fortellerens samtid, og helt frem til begynnelsen av totusentallet når Kate forfølger bestefarens historiske brødsmuler frem til en sjokkerende selvanerkjennelse.

Den primære delen av historien finner sted i midten av 1918. Bolsjevikene har kastet tsar Nikolai II fra makten og tatt han og familien som fange. Men "de hvite", som tsarens støttespillere kalles, er - til bolsjevikenes store skrekk og bekymring-ikke satt ut av spill ennå.

Den fjorten år gamle Leonid "Leonka" Sednjov, blir brakt til sterkt bevoktet hus i Jekaterinburg i Ural for å jobbe som kjøkkengutt. Først når han kommer dit, skjønner Leonka at husets beboere er tsarfamilien.

I starten er Leonka og hans holdning preget av ærbødighet på grenset til servilitet. Det er ikke så rart. Han, i likhet med de fleste russere ble oppdratt til å se på tsarfamilien som skapninger et steg eller to under Gud. Men med de rødes revolusjon, eller maktran, ser Leonka og mange russere tsarfamilien for det de er; mennesker.

Når han endelig kommer det første sjokket, og blir kjent med tsarfamilien, starter Leonka å bli sympatisk innstilt til familien. Hans lojalitet blir prøvd når han en dag oppdager en hemmelig beskjed som nonnene fra det lokale klostret prøver å smugle inn med melkeflaskene.

Til tross for sin ordinære herkomst, kan Leonka lese. Og han skjønner fort at skriften på brevet ikke er russisk, men fransk. Skal han levere det til kommandanten som er sjef for sikkerheten rundt tsarfamilien, eller skal han bringe videre beskjeden og dermed sette sitt eget liv i fare?

Leonka velger det siste. Det er et valg som forsegler både hans og tsarfamiliens skjebne.

Robert Alexanders "Tsarens kjøkkengutt" er en fantastisk liten historisk roman. Boken evner ikke bare å fremkalle epoken, men greier også på en god måte å blande faktiske brev med fiksjonen.

Brevene som gjengis er autentiske. Noen av dem er av Nikolai, andre av Alexandra, tsaritsaen. Et par av dem er skrevet av virkelige mennesker rundt tsarfamilien, som tilbrakte tid i det vindusløse Ipatjev-huset der familien ble holdt fanget frem til skjebnen deres ble beseglet i midten av juli 1918.

Enhver som er interessert i historie og historiske romaner, bør lese denne.

Denne helga leser jeg The Street Philosopher av Matthew Plampin Jeg liker vanligvis bøker med mer refleksjon og mindre handling, men Plampin skriver så godt og levende at jeg har blitt helt hekta på dette fyrverkeriet av en bok. Elsker å lære historie gjennom å lese historiske romaner der forfatteren har gjort grundig research, og at dette er den første boka jeg leser med handling fra Krimkrigen er et ekstra pluss.

God helg til alle sammen!

"Da mekanismen var satt sammen, holdt han den opp og lot meg se den. "Løpet kan foldes sammen," sa han. "Fantastisk greie. Får plass i en kornflakespakke. Den kalles 'Enkemakeren'. Men ikke i dette tilfellet, da. Stakkars jævla Denis, hva? Han blir nødt til å koke eggene sine selv fra nå av." Drapet på Margaret Thatcher,

Hilary Mantel er en sjeldenhet. Ikke bare har hun blitt belønnet med to Booker-priser på uhørt kort tid, men bøkene hennes er også en stor suksess blant den jevne leser. Siden det store flertallet av lesere sjelden eller aldri bruker tid på å følge med hva den ene eller andre litterære elitegruppen mener er det ypperste på det litterære landskapet i ethvert gitt år, er det siste viktig. Det sørger for at god litteratur når flest mulig (innlysende nok), noe som i sin tur kan inspirere andre medier, hovedsakelig TV og filmbransjen, til å adaptere materialet og bringe det videre til enda flere.

Det er det som har skjedd med Mantels bøker. De to første bøkene om Tudortiden og mer konkret om Thomas Cromwell, en av de største og mektigste kongehviskerne i historien, er nå en kritikerrost tv-serie med stor seersuksess for BBC. Og om tidligere trender kan brukes til å spå fremtiden, er det ingen tvil om at et ikke ubetydelig antall seere som aldri hadde lest eller ønsket å lese Mantels bøker, vil stikke innom sitt lokale bibliotek eller nærmeste bokhandler og kjøpe bøkene.

Kanskje vil de også samtidig plukke opp Mantels siste bok, «Drapet på Margaret Thatcher».

Som tittelen avslører handler den ikke Tudortiden. Det er ikke en gang en roman, det er en novellesamling.

En diplomatfrue trekker gardinene til side og gir oss et interessant innsyn i de høye kretsene hun og mannen er en del av i Saudi Arabia (i «Beklager å forstyrre»), «Komma» handler det om vennskap og barndom, i «Harley Street» blir vi kjent med det underlige personalet på en klinikk som kanskje driver med noe som ikke tåler dagens lys, i «Hvordan kjenner jeg deg igjen» tar Rose, en forfatter som sliter med et biografiprosjekt, pause fra arbeidet og takker ja til holde et foredrag for et litterært selskap og i «Drapet på Margaret Thatcher» åpner en kvinne døren for en mann hun tror er sendt for å fikse varmvannsberederen, bare for å ende opp som gisselet til en fanatiker med planer om å snikmyrde Storbritannias statsminister fra soverommet hennes.

«Drapet på Margaret Thatcher» er et solid håndverk fra en over gjennomsnittet god forfatter. Jeg må likevel innrømme at en del av novellene, f.eks. «Lang QT-tid» (den tredje novellen), «Vinterferie» (den fjerde i samlingen), «Legemsfornærmelse (den sjette) og «Endestasjonen» (den niende) ikke vekket interesse.

Jeg opplevde dem tørre og subbende. En av dem, «Endestasjonen», klarer aldri å komme seg opp av bakken til tross for et interessant premiss (hovedpersonen sitter i toget på Waterloo stasjonen når han ser sin døde far på et annet tog).

Men ta det jeg sier med en dose salt. Jeg hadde nemlig ikke stor sans for «Wolf Hall». Faktisk mener jeg at Mantel aldri har produsert noe som er i nærheten like godt som det f.eks. Julian Barnes har produsert. Han har selvfølgelig bare én Booker-pris, noe som enda et bevis på at litterære priser, akkurat som andre priser, handler om mer enn kvalitet.

Det handler om politikk, nettverk, medieoppmerksomhet og andre samfunnsforhold som jeg ikke skal bruke så mye tid på her.

Det betyr ikke at Mantel ikke er god. Det er hun. Hun er bare ikke to-Booker-pris-verdig god. Til det finnes det mange andre, både mannlige og kvinnelige forfattere, som har produsert verker som sier noe langt mer vektig enn det Mantel har gjort med sine historiske romaner.

Uansett. Hvis du skal lese sample samlingen, anbefaler jeg deg å lese novellene jeg lister opp under. I motsetningen til de ovennevnte er de interessante, lekne, av og til morsomme, innsiktsfulle og har et pulserende hjerte.

Beste noveller i samlingen:
«Beklager å forstyrre»
«Drapet på Margaret Thatcher»
«Harley Street»
«Komma»

Tittel: Drapet på Margaret Thatcher
Utgitt: 2014
Forlag: Forlaget Press
Sider: 187

Terningkast: 4

Mila 18 husker jeg fra langt tilbake. Den er fra Warzhava-oppstanden i 1944, "Mila 18" var adressen hvor den jødiske motstandsorganisasjonen opprettet sitt hovedkvarter. Vet jeg syns den var meget lesverdig den gangen, men det er lenge siden så ingen garantier.

Forfatteren Leon Uris var amerikansk jøde av polsk herkomst. Han tjenestegjorde i Stillehavet under andre verdenskrig, og hans første roman bygger (mener jeg å ha lest) delvis på egne opplevelser. Skrev senere flere bestselgende historiske romaner.

For alle som liker historiske romaner

Hovedpersonen i denne romanen er E.M. Forster, kjent som forfatteren av bøker som A room with a view og Howards end.

Boka dreier seg mest om hans to lengre reiser til India og et flerårig opphold i Egypt under Første verdenskrig der han arbeidet for Røde Kors. Disse oppholdene fortelles for det meste gjennom Forsters forhold til 2 menn - en indier han hadde møtt i England i sin ungdom og en egypter han møter under hans oppholdet i Egypt. At disse mennene kommer fra andre kulturer der homofili ikke er så tabu muliggjøre en form for forhold, men samtidig gjør nok kulturforskjellene at ingen av forholdene noen gang blir til de Forster hadde ønsket. Boken gir et meget interessant bilde av hvordan det var å være homofil i Europa på begynnelsen av 1900-tallet.

Den viser også hvordan disse reisene og hans forhold til de to mennene ga inspirasjon til hans romaner A passage to India og Maurice. Det er også en del om hans vanskelige forhold til moren sin og om møter med andre kjente intellektuelle fra den tiden - ikke minst en del av de andre medlemmene av den såkalte Bloomsbury Group - som Leonard og Virginia Woolf og Lytton Strachey.

Boka er veldig godt skrevet, min eneste kritikk er at jeg synes Galgut fokuserer litt vel mye på de fysiske sidene ved Forsters forhold til andre menn og at det er andre aspekter ved historiene jeg hadde synes det var mer interessant å lese mer om. Allikevel vil jeg anbefale boken til alle som er interessert i å lære mer om E.M. Forster eller er interessert i litteraturhistorie mer generelt, alle som liker historiske romaner og til de som er interessert i livet i de britiske koloniene på begynnelsen av 1900-tallet.

For de som vil lese flere romaner om medlemmer av Bloomsbury Group kan jeg anbefale Vanessa and Her Sister om Virginia Woolf og søsteren Vanessa.

Boken dreier seg om de fem siste dagene i Snorre Sturlassons liv, og den blir kalt "en vakker og forunderlig bok", så jeg trodde jo at den var noe for historieinteresserte meg. Men det merket jeg dessverre fort at den ikke var. Jeg klarer ikke å lese historiske romaner hvor forfatteren går inn i hodet på kjente mennesker og dikter frem deres tanker og følelser, - jeg merker at jeg bare blir provosert! Der var Tore Skeie forbilledlig i bøkene "Alv Erlingsson" og "Jomfruen fra Norge", - han skrev alltid at hovedpersonene kunne ha tenkt noe, men han innrømmet at han ikke visste. Hvis Thorvald Steen ville skrive en bok om maktbegjær og vår moralske styrke, så kunne han latt det handle om noen oppdiktede personer, - for det er vel ikke bevart noen kilder til Snorres tanker de siste dagene han levde, eller? I tilfelle trekker jeg kritikken og leser boken med glede, - men nå avbrøt jeg den! Jeg orker ikke kaste bort tid på bøker jeg ergrer meg over!

Bare enda en skrytebok som ikke fortjener all den oppmerksomheten den har fått ...

Marie-Laure er bare seks år når hun blir blind. Men faren hennes har en kreativ måte å få henne til å huske nabolaget sitt i Paris på ved å bygge en liten modell av nabolaget for å ha hjemme. Hun lærer seg nabolaget ved å ta på miniatyrmodellen av nabolaget, også ved å telle skritt når hun går ute sammen med faren sin. Faren hennes jobber på naturhistorisk musem som låsmester. Sammen har han og datteren en hemmelighet. Hjemme gjemmer de en berømt juvel som skal bestå av en forbannelse. Juvelen består av alt annet enn lykke og hell, men er det bare overtro? Og er den ekte eller bare en kopi? Spørsmålet er også hvorfor disse nazistene jakter på denne juvelen, og en dag må faren og Marie - Laure flytte fordi Paris okkuperes av nazister. Sammen flykter de til en slektning i St. Malo. Men boka består ikke bare av disse to, men den har også en parallel historie som inneholder Werner. Werner bor på et barnehjem i Tyskland og kan alt om radioer og slike ting. Han har store tekniske ferdigheter som imponerer mange. Han kan plukke fra radiodeler og setter dem på plass igjen (minner meg om en jeg kjenner), og få gamle ting til å virke igjen som om det er verdens naturligste ting å gjøre. Dette gjør til at Werner blir oppdaget og han får plass i en ungdomsorganisjason som er styrt av Hitler hvor Werner blir sendt på farlige og utfordrende oppdrag. Har historien til Werner og Marie-Laure noe til felles eller er det bare tilfeldig?

Jeg fikk denne boka av Pantagruel som forhåndseksemplar i februar, en måneds tid før boka ble publisert på norsk i butikkene. Jeg leste den ikke akkurat da fordi jeg var opptatt med andre bøker og leste den ikke før i månedsskiftet april/mai. Så leste den så fort jeg ble ferdig med noen andre bøker jeg holdt på med. Samtidig var jeg nysgjerrig på hvorfor denne boka er så fryktelig populær. For har sett den har fått mye oppmerksomhet både på diverse norske og utenlandske bokblogger og blant booktubers (folk som anmelder bøker på youtube). Selv om jeg har mine skeptiske tanker angående bøker som blir hauset opp (har en tendens til å ikke like de bøkene selv etter å ha lest dem), men velger likevel å gi noen av de bøkene en sjanse. Og ikke alle bøkene fortjener like mye oppmerksomhet som de får, blant annet denne. Syns også at Alt lyset vi ikke ser ble nok en oppskrytt bok på lista.

Har også som sagt nevnt det før at tykke bøker skremmer ikke meg. Jeg har lest mange tykke bøker før både på norsk og engelsk, så størrelsen på bøker skremmer ikke meg. Det er bare det at når en bok er ekstra tykk, så forventer man litt spenning slik at det blir lett å komme seg gjennom boka. Det er dessverre ikke alltid sånn. Boka var lettlest, men spenningen uteble. Det var ingen driv i noen deler av boka og lesingen gikk fremover uten innlevelse. Hvorfor denne boka har fått så mye oppmerksomhet, skjønner jeg ikke. Den er elsket av mange verden over og jeg liker historiske romaner. Har lest en del fra denne sjangeren også. Synd at denne boka var så tvers gjennom kjedelig. Jeg likte noen av karakterene og de virker troverdige, men likevel holdt det ikke. Handlingen gikk tregt og det føltes ut som om at det aldri skjedde noe. Det var for lite av alt.

Hva folk elsket med denne boka er for meg en gåte. Jeg ville så gjerne like den, men fikk det ikke til. Det er ikke det verste jeg har lest. Har lest mange bøker som er mye verre. Problemet med boka var at jeg ble hverken revet med eller grepet av den på noe vis til tross for triste og vemodige situasjoner som skjedde underveis i boka. Det var bare ikke nok. Skjønte hva forfatteren ville med boka, men likevel ble det altså ingen favoritt.

Alt lyset vi ikke ser er for all del en fin historisk roman med vemodig innhold, men det er bare ikke nok. Selv om jeg likte noen av karakterene ble de likevel litt for "fjerne", og jeg klarte ikke å leve meg helt inn i boka samme hvor hardt jeg prøvde, men det var bare ikke alt i boka som interesserte meg. Fin bok, men ikke magisk.