Godt spørsmål - jeg kommer til å følge spent med på svarene du får! Jeg har ikke den største oversikten over bokblogger, og slett ikke utenlandske, men denne startet som en ren blogg før det ble bok av prosjektet:

http://ayearofreadingtheworld.com/

Bloggen tilhører engelske Ann Morgan, som i 2012 skrev om sine forsøk på å lese en bok fra hvert av verdens land. Slik beskriver hun selv prosjektet sitt:

In 2012, the world came to London for the Olympics and I went out to meet it. I read my way around all the globe’s 196 independent countries – plus one extra territory chosen by blog visitors – sampling one book from every nation.

Etter 2012 har hun blogget mer sporadisk, men hennes siste innlegg ble faktisk postet i dag, 14. juli 2014, og siste bokomtale er fra juni 2014. (Den handler om Christopher Mlalazi’s They are Coming - en roman fra Zimbabwe som Ann Morgan skriver blant annet dette om: "Mlalazi’s skill shines through in the little details. Every so often, his spare prose is illuminated by a glorious image, bringing the narrative alive and plunging us into the heart of the scenes he describes" og "(t)his fine observational detail accompanies a host of strong female characters – a recurring trait in much of the African literature written by men that I have read.")

Jeg vet ikke hva slags sjangre du er mest interessert i, men på Ann Morgans blogg finner du i alle fall veldig mye forskjellig litteratur. Og altså forfatterskap fra hele kloden - sånt synes jeg er kjempespennende.

Avbryter sjeldent bøker, da jeg gjør ofte research før-ofte her på bokelskere;) Det finnes jo også endel bokblogger man kan gjøre research på, men dette gjør jeg ikke så ofte.

Bokklubben er jo også fin for å se litt på hva som kommer av bøker. De gangene jeg har avbrutt har vært fordi jeg veldig fort har innsett at forfatterens språk ikke passer min smak-Terningmannen er et eksempel på det.

-og som flere har nevnt her, så ser jeg ingen grunn til å kaste vekk tid på dårlige bøker når det tross alt finnes så mange gode;)

SENDKERS EKSOTISKE KJÆRLEIKSHISTORIE
Frida, 10b

Kjærleiksromanen er skrive av Jan-Philipp Sendker ved originaltittelen ”The Art of Hearing Heartbeats”. Boka, på 286 sider, ble gitt ut for første gang på norsk i 2013 av Cappelen Damm. Boka er ein internasjonal bestseljar, og selt til over 20 land!

BOKA
I boka blir vi tatt med til den vesle landsbyen Kalaw, midt i hjartet av Burma. Ein dag like etter at Julia har bestått sin juridiske avgangseksamen forsvinner faren utan å si eit ord. Han er ein vellykka advokat i New York, med opprinnelse frå nettopp Kalaw. Fire år etter farens forsvinning finn ho et førti år gamalt kjærleiksbrev skrive til ei burmesisk kvinne ved namn Mi Mi. Julia ser lyset i tunellen og dreg for å finne sin far. Reisa ho tas med på i tehuset i fjellandsbyen viser seg å være ein omfangsrik historie om ein blind gut og ei jente med misdanna føter, om skjebnen og kjærleiken.

SPRÅKET
Boka er lettlest. Det er sjeldan tunge eller lange setningar. I tillegg er kapitalane svært korte, det fører til at vi som lasere alltid er nysgjerrige fordi kapitalane sluttar opent. Dermed vil vi som lasere sitte igjen med ein følelse av nysgjerrighet og ukunna om historia. Vi finn svara på desse spørsmåla i siste del av boka. Stemninga i boka blir sittande i kroppen i lang tid etter siste side er lese.
Språkbruken passar på punkt og prikke med bodskapen i boka. Bodskapen er enkelt, samtidig så djupt og vakkert. Orda og setningane i boka er lett å forstå, men omgjevnaden og følelsane blir presentert i bilda med metaforar og samanlikningar.
Forteljemåten i boka vekslar mellom 1.- og 3.person. Vi følgjer Julia og reisa hennar, skreve i 1.person, i deler av boken. I U Bas historie om Tin Win og MI Mi er boka beskrive i 3.person. Eg synes at måten Sendker vekslar mellom 1.- og 3.person er ein fin kontrast som tar meg som leser med inn i to forskjellige verder med forskjellige verdiar og kulturar.

ORIGINALITET
Det er ingen hemmelegheit at dei fleste kjærleikshistorier innehelder klisjear. Noe av det mest beundringsverdige med denne romanen er at den er totalt frigjort frå dei. Boka er rett og slett genuint vakker og fengslande, kreativ og full av eksotiske overraskingar. Boka framhevar og tema rundt ubetinga kjærlei og kultur som få har opplevd maken til. Etter å ha lest boka blir en så audmyk ovanfor forskjellar og avvik frå ”normalen”.

BOKA FOR MEG
Starten av boken opplevde eg som litt rotete og uoversiktlig. Eg klarte på ein eller annen måte ikkje heilt å forstå dei første kapitalane ettersom eg aldri blei presentert for temaet frå starten av. Men etter første del er ferdiglese blir boka uendelig vakker og fangande på ein måte eg aldri hadde sett for meg da eg leste første del. Det ble etter kvart vanskelig å leggje ho frå meg! Historia skaper ein indre, eksotisk spenning om det ukjente og er derfor veldig lett å leve seg inn i. Fleire av Sendkers skildringar er lett å kjenne seg igjen i, utan at dei blir tunge og alminnelige klisjear på nokre måtar. Viss Sendker fortsetter å skrive på denne måten, kjem eg ikkje til å lese anna enn hans verk framover!

FORFATTAREN
Jan-Philipp Sendker debuterte med romanen «The Art of Hearing Heartbeats» i 2002. Boka blei ein internasjonal bestseljer, og selt til over 20 land. Han har sjølv sagt dette om romanen: «Dette er ein totalt ukynisk bok i ein svært kynisk tid. Alt eg veit om kjærleken og livet har eg lagt i denne boken.»
Jamt over har det litterære kunstverket fått varme omtaler:

”Det er lenge siden jeg har hatt så mye glede av en bok, og jeg kommer til å anbefale denne til alle jeg kjenner. Skrivekunsten flyter som poesi, setningene synger, fortellingen er totalt medførende.”
READ LATELY

”En virkelig vakker fortelling som vil fengsle og tine selv de kaldeste hjerter.”
WE LOVE THIS BOOK

”God underholdning, perfekt lettlest og med en akkurat perfekt dose eksotisk krydder. Anbefales varmt og hjertelig.”
BØKER OG BOKHYLLER, BOKBLOGGER

Ref.: Bokas omslag (bokmål)

Omtalen frå forlaget: (bokmål)
Kunsten å høre hjerteslag er en usedvanlig vakker kjærlighetshistorie fra Burma. Tin Win er en vellykket advokat i New York, og når han en dag bare forsvinner uten å etterlate seg spor, sitter familien igjen med en rekke ubesvarte spørsmål. De finner ham ikke, men fire år senere dukker det opp et kjærlighetsbrev Tin Win en gang skrev til en burmesisk kvinne, men som han aldri sendte. Datteren Julia bestemmer seg for å løse mysteriet og reiser til farens hjemland Burma for å lete etter Mi Mi, kvinnen Tin Win skrev til. Hun kommer til landsbyen Kalaw, der hun treffer en mann som hevder at han kjenner faren hennes, og som på forunderlig vis også synes å ha kjennskap til Julia selv. Julia er først skeptisk til mannen, men nysgjerrigheten gjør at hun hver dag går for å møte ham på tehuset for å høre ham fortelle det som blir den utrolige historien om hennes far og den unge kvinnen Mi Mi. Julia forstår etter hvert at de helt spesielle hendelsene i farens fortid er del av en større fortelling som viser at kjærligheten til slutt overvinner alt. Kunsten å høre hjerteslag er solgt til over 20 land, og er blitt en internasjonal bestselger. Forfatteren har selv sagt om romanen: «Dette er en totalt ukynisk bok i en svært kynisk tid. Alt jeg vet om kjærligheten og livet har jeg lagt i denne boken.»
https://bokelskere.no/bok/kunsten-aa-hoere-hjerteslag/373311/

TOTALVURDERING
Boken handlar om kjærleik, uvisshet og nysgjerrighet. Om ønskjer, håp og utferdingar. Til meg formidlar historia at det er mulig å oppnå alt så lenge den indre viljen til å lykkes finnes!
Målgruppa for boka er unge vaksne og vaksne, hovudsaklig kvinner fordi temaet og bodskapen er kjærleik og følelsar, men sjølvsagt, boka er så vedunderleg vakker at alle kan lese den. Eg vil varmt anbefale boken vidare!
Terningkast: 5

Bare enda en skrytebok som ikke fortjener all den oppmerksomheten den har fått ...

Marie-Laure er bare seks år når hun blir blind. Men faren hennes har en kreativ måte å få henne til å huske nabolaget sitt i Paris på ved å bygge en liten modell av nabolaget for å ha hjemme. Hun lærer seg nabolaget ved å ta på miniatyrmodellen av nabolaget, også ved å telle skritt når hun går ute sammen med faren sin. Faren hennes jobber på naturhistorisk musem som låsmester. Sammen har han og datteren en hemmelighet. Hjemme gjemmer de en berømt juvel som skal bestå av en forbannelse. Juvelen består av alt annet enn lykke og hell, men er det bare overtro? Og er den ekte eller bare en kopi? Spørsmålet er også hvorfor disse nazistene jakter på denne juvelen, og en dag må faren og Marie - Laure flytte fordi Paris okkuperes av nazister. Sammen flykter de til en slektning i St. Malo. Men boka består ikke bare av disse to, men den har også en parallel historie som inneholder Werner. Werner bor på et barnehjem i Tyskland og kan alt om radioer og slike ting. Han har store tekniske ferdigheter som imponerer mange. Han kan plukke fra radiodeler og setter dem på plass igjen (minner meg om en jeg kjenner), og få gamle ting til å virke igjen som om det er verdens naturligste ting å gjøre. Dette gjør til at Werner blir oppdaget og han får plass i en ungdomsorganisjason som er styrt av Hitler hvor Werner blir sendt på farlige og utfordrende oppdrag. Har historien til Werner og Marie-Laure noe til felles eller er det bare tilfeldig?

Jeg fikk denne boka av Pantagruel som forhåndseksemplar i februar, en måneds tid før boka ble publisert på norsk i butikkene. Jeg leste den ikke akkurat da fordi jeg var opptatt med andre bøker og leste den ikke før i månedsskiftet april/mai. Så leste den så fort jeg ble ferdig med noen andre bøker jeg holdt på med. Samtidig var jeg nysgjerrig på hvorfor denne boka er så fryktelig populær. For har sett den har fått mye oppmerksomhet både på diverse norske og utenlandske bokblogger og blant booktubers (folk som anmelder bøker på youtube). Selv om jeg har mine skeptiske tanker angående bøker som blir hauset opp (har en tendens til å ikke like de bøkene selv etter å ha lest dem), men velger likevel å gi noen av de bøkene en sjanse. Og ikke alle bøkene fortjener like mye oppmerksomhet som de får, blant annet denne. Syns også at Alt lyset vi ikke ser ble nok en oppskrytt bok på lista.

Har også som sagt nevnt det før at tykke bøker skremmer ikke meg. Jeg har lest mange tykke bøker før både på norsk og engelsk, så størrelsen på bøker skremmer ikke meg. Det er bare det at når en bok er ekstra tykk, så forventer man litt spenning slik at det blir lett å komme seg gjennom boka. Det er dessverre ikke alltid sånn. Boka var lettlest, men spenningen uteble. Det var ingen driv i noen deler av boka og lesingen gikk fremover uten innlevelse. Hvorfor denne boka har fått så mye oppmerksomhet, skjønner jeg ikke. Den er elsket av mange verden over og jeg liker historiske romaner. Har lest en del fra denne sjangeren også. Synd at denne boka var så tvers gjennom kjedelig. Jeg likte noen av karakterene og de virker troverdige, men likevel holdt det ikke. Handlingen gikk tregt og det føltes ut som om at det aldri skjedde noe. Det var for lite av alt.

Hva folk elsket med denne boka er for meg en gåte. Jeg ville så gjerne like den, men fikk det ikke til. Det er ikke det verste jeg har lest. Har lest mange bøker som er mye verre. Problemet med boka var at jeg ble hverken revet med eller grepet av den på noe vis til tross for triste og vemodige situasjoner som skjedde underveis i boka. Det var bare ikke nok. Skjønte hva forfatteren ville med boka, men likevel ble det altså ingen favoritt.

Alt lyset vi ikke ser er for all del en fin historisk roman med vemodig innhold, men det er bare ikke nok. Selv om jeg likte noen av karakterene ble de likevel litt for "fjerne", og jeg klarte ikke å leve meg helt inn i boka samme hvor hardt jeg prøvde, men det var bare ikke alt i boka som interesserte meg. Fin bok, men ikke magisk.

Her føler jeg et visst behov for å meddele at bokbloggere flest bokblogger ene og alene fordi de er glade i bøker, ikke fordi vi får så himla mye ut av antall klikk. Ingenting, faktisk. - Ikke av pengemessig verdi, i alle fall.

Sånn ellers er jeg selvsagt enig i at det er en kunst å ikke avsløre alt for mye av handlingen. Jeg er for øvrig ikke nødvendigvis enig i at man alltid bør fatte seg i korthet.

En anmeldelse jeg skrev for NRKbok.

De som er fan av «The Walking Dead», og har sansen for apokalypser, vil sette pris på velskrevne «Menneskebarnet», selv om romanen ikke bringer noe særlig nytt til skrekksjangeren.

Bokblogger Ina Syrstad har anmeldt «Menneskebarnet» av M.R. Carey for NRKbok.

Hakket mørkere enn «Veien»
Forestill deg at du sitter i et klasserom. Du sitter fastbundet i en rullestol. Hendene dine, føttene og hodet er fastbundet til stolen slik at du nesten ikke kan røre deg. Når det ikke er undervisning, fraktes du tilbake til din egen celle, hvor du er alene hele tiden. Da slipper du rullestolen. En dag i uken blir du dusjet med desinfiserende og spiser mat. Dette er livet til Melanie.

Men ta det med ro, dette er en dystopisk thriller og heldigvis ikke en biografi. Boka til M.R. Carey kan minne om «Veien» av Cormac McCarthy, der det også skjer et apokalyptisk sammenbrudd, mennesker er på flukt og forandrer seg til det verre og ingen stoler på noen. «Menneskebarnet» er hakket mørkere og dystrere.

Apokalyptisk sammenbrudd
Melanie lever i et bunker sammen med andre barn. De holdes adskilt mesteparten av tiden. Bunkeren er i en militærbase, hvor de er separert fra omverdenen og blir passet på av de som jobber der. Hvorfor de holdes der, vet ikke barna. De vet ikke at verden utenfor har opplevd et sammenbrudd, og at nesten alle har blitt rabiate og går løs på hverandre.

Hvorfor er denne militærbasen så opptatt av å beholde disse barna, og hva er det de ansatte holder hemmelig?

Melanie er den smarteste jenta i klassen, og vet at det er noe som ikke stemmer, men de ansatte vil ikke fortelle henne hva. Hun har en følelse av at hun og klassekameratene er der på nåde. Hun vet ikke at Storbritannia, slik vi kjenner det, har gått under og at de lever under beskyttelse selv om de ansatte er redde for dem. Av og til forsvinner noen fra klassen hennes og ingen får vite hvorfor.

På flukt
En dag blir militærbasen angrepet av noen på den andre siden av det strengt bevoktede gjerdet. Melanie blir ved en tilfeldighet fraktet ut sammen med noen av de ansatte som legger på flukt. De vet ikke hvor de skal ta veien, vil de overleve eller er hele verden i ferd med å gå under?
Melanie anses som et geni og er dyrebar på mange måter og en av grunnene er at hun har evnen til å resonnere seg fram til ting.

*Men det viktigste som kommer ut av denne dagen, er kanskje at Melanie nå vet hvilken dato det er. Hun vil fortsette å vite det, så hun bestemmer seg for å holde tellingen.*
M.R. Carey / «Menneskebarnet»

Slow motion eller full speed
Man må smøte seg med tålmodighet når man begynner å lese «Menneskebarnet». Ting begynner ikke å skje før hundre sider har passert, og da skjer omtrent alt på en gang. Jeg savnet jevnere flyt i fortellingen.
M.R. Carey har et godt og beskrivende språk. Jeg ser lett for meg miljøet og stedet han beskriver, men skulle ønske at klaustrofobien var mer til å ta og føle på, det ville ha løftet spenningen i historien.

Jeg savnet å føle frykten, klaustrofobien med å leve i en liten celle og rett og slett føle mer av det karakterene føler.

*Hendene hans kretser rundt hverandre, leter etter en mening de ikke får tak i. Etter en stund blir han veldig stille, helt til lyden av en fugl som synger på en ledning mellom husene får ham til å sette seg brått opp og dreie på hodet, til høyre og så til venstre, for å finne kilden til lyden. Kjevene begynner å åpne og lukke seg, sultrefleksen slår inn, plutselig og sterk.
Melanie trykker på avtrekkeren.*
M.R. Carey / «Menneskebarnet»

«Menneskebarnet» av M.R. Carey tar opp mange viktige eksistensielle spørsmål. Hva gjør man når verden er i ferd med å gå under? Er det mulig å bry seg om andre i en slik situasjon eller handler det kun om å redde seg selv?

Uforutsigbar og spennende hovedperson
Boka har et stort persongalleri. Melanie skinner, hun er skremmende og man vet aldri helt hvor man har henne, derfor hun er en slik spennende karakter. Som leser ikke er jeg ikke sikker på om vi kan stole på henne. Hun har menneskelige trekk og følelser og man får sympati med henne, men vi vet at hun er farlig. Det er lett å like henne fordi hun er jordnær og menneskelig til tross for det hun er i stand til å gjøre som "sultning".

Forholdet mellom Melanie og Miss Justineau er varmt og rørende. Melanie liker den tidligere læreren fordi hun er en av de ansatte fra basen som er snill mot henne, og Miss Justineau er en type person som velger å se det gode i alle og ikke er den som gir opp noen så lett.

Det er Melanie som er historien og som bærer den framover ene og alene. Forfatteren er helt klart sterkere på miljøbeskrivelse enn karakterskildringer når det kommer til beskrive de andre som er med på flukten, de blir mer som statister.

Dystopisjangeren trenger et friskt pust
M.R. Carey skriver godt, men bringer ikke mye nytt til dystopisangeren. Noen av science fiction-elementene er forfriskende, men ikke nok til å kalle «Menneskebarnet» nyskapende.

Denne sjangeren trenger et friskt pust! Det er på tide med noe mer krevende og sjokkerende.

Altfor mange apokalyptiske bøker inneholder mye av det samme: Mennesker forandrer seg, går amok på grunn av infeksjon, sopp eller noe annet, mennesker er på flukt, men vet ikke hvor det er trygt å dra, og det evige dilemmaet om hvem man kan stole på, hvem er forandret og ikke.
For all del: «Menneskebarnet» en god bok. Den begynte lovende og hadde potensiale, men mistet litt gnist av bleke karakterer, langsom start og forutsigbarhet – mye av dette har vi lest eller sett på skrekkfilm før.

«Menneskebarnet»​ treffer kanskje ikke alle, men de som er fan av «The Walking Dead» og den apokalyptiske sjangeren vil helt sikkert sette pris på denne. Boka egner seg for både ungdom og voksne.

PS: I begynnelsen av oktober ble jeg spurt av NRKbok om å anmelde denne boka for dem. Jeg fikk bare fire-fem dager på å lese boka og anmelde den. Hvis den ble godkjent ville de legge ut anmeldelsen på forsiden til nrk.no og den 5 oktober ble anmeldelsen godkjent og anmeldelsen lagt ut. Jeg har bare glemt å legge den ut her. Beklager det.

Her finner dere anmeldelsen til nrks nettside: http://www.nrk.no/kultur/bok/anmeldelse-av-menneskebarnet-av-m.r.-carey-1.12587201

En real horrorfest

Har lenge ønsket å lese Rosemary's Baby, og nå er det gjort. Jeg angrer ikke!

Tidlig interesse for horror
Mon skulle tro at livet mitt ikke besto av annet enn horror, og det gjør det heller kanskje ikke. Det er det jeg ser og leser mest av. Prøver å se filmer fra forskjellige sjangere og det samme gjelder bøker, men alltid havner jeg tilbake til horror og andre mørke sjangere. Jeg startet med å lese horrorbøker og se horrorfilmer da jeg var veldig liten. Flere enn meg har vel sneket seg til å se horrorfilmer og lest horrorbøker selv om man var for ung, og jeg har alltid hatt en forkjærlighet til horror. Ved siden av å se horrorfilmer leste jeg Grøsserne (Goosebumps), og andre bøker av R.L. Stine, jeg leste også bøker av Stephen King (min forfatterhelt) og Dean Koontz, før jeg oppdaget andre horrorforfattere i tillegg. Jeg begynte å lese voksenbøker innen horrorsjangeren også veldig tidlig, så det var visst en sjanger som fascinerte meg veldig av en eller annen grunn.

Nå som jeg er voksen er det lenge siden jeg har blitt skremt av noe som helst. Jeg har lest mange horrorbøker og sett så mange slike filmer at jeg er vel kurert. Nå ser jeg dem for underholdningens skyld. Riktignok var horrorfilmer bedre før i tiden fra 60 - tallet til slutten av 90 - tallet. Noen gode kommer nå også, men det er sjeldnere mellom hver gang og de har ikke den samme skremselseffekten. Rosemary's Baby er en av filmene jeg så ganske tidlig og er en av mine favoritter. Jeg har selvfølgelig sett den flere ganger, men dessverre aldri lest boka - ikke før nå, og angrer ikke på at jeg gjorde det.

Selve plottet
I Rosemary's Baby møter vi Rosemary (selvfølgelig) og Guy Woodhouse som er lykkelig gift og som har kjent hverandre lenge. De er på leting etter et større sted å bo i og med at de planlegger å stifte familie etter hvert. Guy er skuespiller, men sliter litt med å få roller. Han har ikke verdens største selvtillit når det gjeler hans eget yrke. Rosemary er hjemmeværende, gjør huslige oppgaver og ser det positive i ting. Hun liker å stelle og styre. De gleder seg til å finne et nytt sted å bo og de får endelig en leilighet i Bramford. Bramford er et gammelt bygg med flere leiligheter i og det bygget er i New York. Det de ikke visste fra før er at nettopp i det bygget, har det skjedd mange forferdelige hendelser flere år tilbake. Den har en mørk og dyster bakgrunnshistorie. Etter å ha hørt noen av disse historiene av Hutch (en god venn av dem), mens Guy og Rosemary er i bestemmelsesperioden, om de skal ta leiligheten eller ikke, bestemmer de seg til slutt for å ta leiligheten til tross for byggets mørke fortid. De blir også kjente med det gamle paret; Castavet. De virker noe eksentriske og nysgjerrige, men hyggelige. Og som tittelen avslører (ikke jeg), blir Rosemary gravid. Svangerskapet blir alt annet lett, og hun blir virkelig satt på prøve, og hvorfor er Castavets paret så interessert i hennes svangerskap? Er hensiktene deres gode eller dårlige?

Det er så mye man kan si om boka at man ikke vet helt hvor man skal starte. Jeg kan begynne med å si at jeg likte forholdet mellom Guy og Rosemary veldig godt. Spesielt den interne humoren de delte, de småerter hverandre, og er like forelsket etter mange år. De har en fin balanse i forhold med og til hverandre. Det er umulig å ikke bli glad i dem. Litt ulikt meg som ikke er så interessert i lykke og kjærlighet.

Levins skrivemåte er bare herlig. Han skriver realistisk til tross for noe bruk av surrealisme. Han gjør karakterene levende, troverdige og spennende. Måten han skriver på er både krypende og intens på samme tid. Han har leseren i sin hule hånd. Det er også morsomt at innholdet er alvorlig og intens, men samtidig er det med satiriske undertoner, selv om det kanskje ikke er meningen. Det er humoristisk samtidig som plottet består av stor dose alvor. Det som er så synd er at boka er så kort. Den består av kun 229 sider (min utgave) og den kunne gjerne ha vært mye lenger. Når man er på det mest intense og er virkelig inn i boka, blir man skuffet over at boka tar slutt når man føler at man er godt i gang i handlingen. Jeg kunne også gjerne ha tenkt meg mer bakgrunnsstoff angående Guy og Rosemary. Det var et savn. De er herlige karakterer som man vil kjenne mer. Man får et godt inntrykk av dem, og blir godt kjent med dem underveis, men likevel ville jeg gjerne gå enda mer i dybden på dem, fordi de var såpass interessante og spennende å lese om.

Filmatisert
Rosemary's Baby ble publisert i 1967 og ble filmatisert allerede året etter; regissert av Roman Polanski med Mia Farrow i hovedrollen. Jeg har ikke tenkt å sammenligne boka og filmen noe voldsomt for nå er det lenge siden jeg har sett filmen og har ikke tenkt å se den på nytt igjen før neste uke, etter at jeg har skrevet bokanmeldelsen. Men det jeg kan nevne med sikkerhet er at filmen er mer surrealistisk enn boka, og boka har en mer nøktern fremtoning. I 2014 kom de med en nyversjon/remake (denne gang miniserie istedet for film) av original filmen, og det skjønner jeg ikke vitsen med. Hva er det med remakes for tiden? De ødelegger nesten alle originalfilmene, spesielt i horrorsjangeren med alle disse tåpelige remaksene. Tåler ikke folk å se gamle filmer lenger, og må spesialeffekter alltid være av det nyeste? Jeg bare spør ... selv foretrekker jeg originalfilmer for remakes har som regel ingen atmosfære i seg. Det blir bare som regel en kjedelig oppsummering. Det er mitt syn på det. Har ikke noe i mot hvis folk liker remakes, men jeg styrer unna og holder meg til originalene istedet.

Det var ikke meningen at dette skulle bli så langt, men sånn blir det av og til. Vil avslutte med å si at Rosemary's Baby er en saktegående, men intens horror, med snikende uhygge, herlig atmosfære, og det er den type horror jeg foretrekker, fremfor at det skal være så sjokkerende og overdrive hele tiden. Jeg liker rolige horrorfilmer og bøker best med mye atmosfære og undertoner. Rosemary's Baby er en velgjennomført horrorbok og filmatiseringen fra 1968 gjorde den verdig. Det er sjeldent.

PS: Chuck Palahniuk har skrevet en introduksjon i boka. Han er mest kjent for bøkene: Haunted og Fight Club.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Jeg samleste Rosemary's Baby med en annen bokblogger.

«Hukommelse er en fleksibel instans: Sannheten om våre liv redigerer og forteller vi forskjellig etter hvem vi snakker med, og hva vi har behov for å huske - selv der hvor vi ønsker å være oppriktige og forstå hvilke mønstre som styrer våre liv. Slik var det også i høy grad for deg. Det du var reddest for av alt, var å bli utsatt for andres kritikk, for andres hånlatter. Samtidig hadde du et sterkt behov for anerkjennelse, beundring og oppmerksomhet. Denne lengselen etter å bli sett og samtidig skrekken for å bli vurdert preget deg hele livet. Selv i brev og dagbøker er det en forfatter som skriver - som har like mye behov for å skjule seg som avsløre seg selv. Når du skulle fortelle ditt liv, hadde du kanskje mer enn de fleste av oss trang til å redigere og kontrollere og ikke minst: fortelle en god historie. Det er med andre ord ikke lett å få øye på den «egentlige» Virginia Woolf.»

Sitatet over er fra en biografi om Virginia Woolf (1882 – 1941) skrevet av Bjørg Vindsetmo. Den ble utgitt i 1997 og jeg leser den i et «prosjekt» jeg har om å bli kjent med den genierklærte forfatteren Virginia Woolf, og har kjøpt noen bøker skrevet om henne og skrevet av henne. Til slutt i innlegg har jeg linket til innlegg om andre bøker jeg har lest i den forbindelse. Sitatet er fra forordet til biografien i form av et brev fra Bjørg Vindsetmo til Virginia Woolf.

August er fjerde runde i biografisirkelen her på bloggen Moshonista, og kategorien er «Friske frøkner og festlige fruer». Virginia Woolf var sammensatt, som de fleste av oss er. Når hun hadde gode perioder var hun både frisk og festlig, men når hun var syk var hun så langt nede som et menneske kan bli. Følg med på bloggen til Moshonista (Ingalill) og på Bokblogger.no hvilke bøker andre bloggere har valgt.

Til slutt i biografien på 176 sider inkl. register er det en epilog: «Epilog – en historie om tolkninger» som avsluttes slik:

«Leonard sier at historien om Virginia Woolf er historien om «geniets tragedie». Det lyder så opphøyet. Virginia Woolf blir så fjern. Geni-modellen, akkurat som incest-modellen, den feministiske modellen eller den nevrobiologiske modellen, fratar Virginia Woolf noe av hennes menneskelighet - på godt og vondt. Det fratar henne både hennes svakhet og hennes styrke, hennes uvillighet til å møte alt ubehagelig - i det kroppslige, alminnelige og hverdagslige livet - og hennes dristige evne til å sveve, til å løfte seg høyt på fantasiens vinger. The Flight of the Mind er en treffende boktittel. Ordet flight har to betydninger, som flukt på norsk. Det betegner både det å flykte og det å fly. Uten å være gammeldags moraliserende kan man vel si at Virginias redsel for tomhetsfølelse og depresjon og hennes redsel for å bli invadert av andre mennesker, førte til at hun hadde lett for å ignorere, benekte og flykte fra vanskeligheter. Som kunstner var imidlertid hennes evne til å utholde smerte, angst og usikkerhet nesten ubegrenset. Kanskje kunne man si at historien om Virginia Woolf er «det sensitive menneskets tragedie». Som forfatter snudde hun det til å bli det sensitive menneskets triumf.»

Det er ikke bare fra forordet og etterordet jeg får lyst til å sitere fra; jeg får lyst til å være en skikkelig sitat-kjerring eller sladder-kjerring som Virginia Woolf var når hun hadde sine gode perioder. Hun elsket konversasjon og latter, og hun elsket sladder. Ofte og ikke helt uten grunn ble hun beskyldt for å være en ondsinnet sladderkjerring.

«Virginia kunne være et strålende vittig og humørfylt midtpunkt i selskapslivet - full av overraskelser, av fantasi, av rammende ondsinnetheter og uforutsigbare spørsmål. Mange mennesker kom i selskap for å se og høre Virginia «opptre», nærmest som en skuespiller eller sirkusartist. Ryktene spredte seg fort om når hun var «i form» - det betydde muligheten for å oppleve «a good Virginianism». Forfatteren Christopher Isherwood har laget en kortversjon: «Vi drakk te. Virginia strålte av glitrende livlighet og var et oppkomme av sladder og elegant malise. Det gjorde henne til Londons beste vertinne. Vi satt trollbundet - vi glemte våre avtaler og våre kjærester, vi satt der time etter time - helt til vi fikk vennlige hint om å forlate huset.» Leonard var tildelt den utakknemlige rollen som «den gjerrige impresario» som forsøkte å begrense stjerneartistens opptredener, og det var ikke alle som opplevde hans hint som vennlige.»

Men så var det de dårlige periodene som var langvarige. Sykdommen som gjorde at hun til slutt valgte å avslutte livet. Biografien tar for seg livet til Virginia Woolf fra hun ble født til hun døde, og hennes forfatterskap. Virginia manglet ingenting materielt, men det hjelper lite når helsa sviktet henne. Leonard var ikke Virginias store kjærlighet; de hadde et platonisk ekteskap, men han ble etterhvert en viktig støtte for henne.

«Det var kjærligheten til litteraturen som var Virginia Woolfs største kjærlighet. Det var ingen eller intet hun elsket høyere og med større frydefull sensualitet og evne til nærhet. I disse årene fikk hun også en mannlig medsammensvoren i sitt estetiske univers og i sitt modernistiske, «feminine» prosjekt-Marcel Proust. Fra 1922 og framover leste hun Marcel Proust, og det er ikke rart at franskmannen Proust med sin feminine sanselighet og livs følelse tiltalte og inspirerte henne langt mer enn den maskuline James Joyce. Hun skrev i dagboken: «Å, om jeg kunne skrive som Proust! Akkurat i dette øyeblikk er den forunderlige, vibrerende følelsen av fylde og intensitet han gir meg - det er noe sanselig i det - så sterk at jeg er sikker på at jeg kan skrive slik. Jeg griper pennen, og så kan jeg ikke skrive sånn. Ingen stimulerer gleden ved språket som Proust: Det blir en besettelse.»

Virginia bestemt seg tidlig for at det var forfatter hun ville bli:

«Vanessa skulle bli kunstner og Virginia forfatter. I disse ulykkelige ungdomsårene gikk de lange turer sammen og snakket om kunst og litteratur og sine dristige framtidsplaner. Hjemme holdt de til på glassverandaen ut mot hagen: Vanessa malte mens Virginia leste høyt. Søstrene hadde alltid hatt et nært forhold, og følelsen av fangenskap under en despot skapte et dypt fellesskap som varte livet ut. Nåtiden var forferdelig, men når man er ung, ligger hele den store, spennende framtiden foran en som trøst og mulighet. I 1899, da Virginia var blitt sytten år, begynner dagboken igjen. Nå er det en forfatter som over seg. Hun skriver for et publikum. Hun arbeider målbevisst med å øve opp sin observasjonsevne, hun skriver naturskildringer for å utvikle og nyansere språket. Det er få forfattere som så flittig, så tidlig og så målbevisst ambisiøst har forstått at det å skrive er en kunst man må lære seg: øve, øve, jevnt og trutt. Virginia lærte seg å legge merke til og beskrive detaljer, å «være i øyeblikket» - en kunst hun senere som forfatter behersket virtuost.»

Despoten var faren som Virginia hadde et hat-kjærlighetsforhold til, og hun var helt klart farens favorittbarn. Barna så ikke mye til moren; moren var ofte borte for å pleie syke slektninger og lot de små barna være sammen med barnepikene helt fra de var et halvt år gamle. Victoria vokste opp i et hjem av bøker, gammel sorg og uuttalte konflikter.

«Det var ikke så mye avstanden mellom menneskene i det store huset som var problemet. Det var tettheten og nærheten - på godt og vondt, selv om moren stadig forsvant ut på sine veldedighetstokter. På det meste bodde det sytten, atten mennesker i barndomshjemmet som delte ett baderom og tre toaletter. Virginia Woolfs store behov for å være alene og for uavhengighet av andre mennesker, stammer nok for en stor del fra disse barndomsårene. Det var ikke mange muligheter for privatliv i det store, mørke huset. Virginia benyttet seg imidlertid flittig av den muligheten som sto til disposisjon: Hun tok sin tilflukt i bøkene.
Bøkene ble for Virginia et fristed, et sted å puste, drømme, være seg selv. Hun har beskrevet hvordan det i barndomshjemmet var umulig å distansere seg fra «disse instinktene, all denne hengivenhet, lidenskap og tilknytning som bandt meg til andre mennesker fra første stund». Virginia ble ofte i sitt voksne liv, forsåvidt med rette, beskyldt for at hun ikke viste noen genuin interesse for eller innlevelsesevne i andre. «Min lille båt dupper ustadig på de krappe og gyngende bølgene. Det fins ikke (det må jeg notere) noe universalmiddel mot sjokket ved et møte,» skriver hun i The Waves. Virginia Woolf hadde en dyp frykt for å bli invadert og visste lite om hvordan man setter naturlige grenser i samliv og samvær med andre mennesker. Hun skaffet seg etter hvert et universalmiddel mot det sjokket møtet med andre mennesker innebærer: Hun distanserte seg og lukket seg inne i sitt eget selv. Det var ingen god løsning, men den ga den beskyttelse hun må ha følt hun trengte.»

Hvor mye barndommen hadde å si for de psykiske problemene hun etterhvert fikk, og som til slutt gjorde at hun ikke ville leve lenger, er ikke enkelt å svare på selv om det er skrevet mye om tema:

«Det varte imidlertid ikke mange år etter Virginia Woolfs død før de første dypdykkene i hennes psyke startet. Hennes barndom og ungdomstid har siden nærmest vært for en slagmark å regne. Front står mot front, anklagene farer som prosjektiler mellom leirene om manglende innsikt og feilaktige teorier. Den psykoanalytiske skolen står fremdeles sterkt – selv de mer rigide, ortodokse teorier holder stand.»

Det var noen smakebiter fra biografien skrevet av Bjørg Vindsetmo. Jeg har ingen problemer med å anbefale biografien til de som ønsker å bli bedre kjent med Virginia Woolfs liv og forfatterskap. Bøker som ligger ulest i bokhyllen er romanen Til fyret, og Et eget rom med et innledende essay av Janneken Øverland.

Bøker jeg tidligere har lest har jeg skrevet om i innleggene:
Virginia Woolf: Mrs. Dalloway

Hilde Hagerup: Virginia Woolf

Omtalen er kopi av dette innlegget på bloggen min

Selvfølgelig skal det være plass til gode, grundig og gjerne lange bokomtaler på et nettsted for bøker! For mange av oss er det nettopp det vi er ute etter – bokomtaler som kan gi en reell bakgrunn for valg av bøker, eller nye innfallsvinkler til bøker vi allerede har lest. Bokelskere.no vil tape på om vi skulle bli en lenkesamling til diverse bokblogger, for å sette det på spissen. Dette er et selvstendig og fullverdig nettsted der det er rom for alle typer boksnakk.

Jeg setter stor pris på Rosa99’s bokomtaler. Jeg kan ikke på noen måte se noe respektløst i dem. De er velskrevne, går ikke på bekostning av andre og det er frivillig å lese dem.

Gode bokomtaler er alltid velkomne – uavhengig av lengde!

Spennende kvinnelig forfatter fra Sør-Afrika!

Som bokblogger får jeg av og til spørsmål fra diverse forlag om jeg er interessert i å lese en spesiell bok. Det er selvsagt opp til meg både om jeg takker ja og om jeg til syvende og sist velger å skrive om aktuelle bok. Min integritet vokter jeg strengt, fordi det er dette som gir meg troverdighet som blogger. Mine lesere skal være trygge på at jeg skriver det jeg mener, og at jeg aldri er "kjøpt og betalt" av noen eller at jeg driver med "snillisme" i noen form.

Det fine med å få spørsmål om spesielle bøker, særlig fra forlag som faktisk har satt seg inn i hvilke bøker jeg jevnt over interesserer meg for (fordi det er disse jeg skriver om), er at dette fører til at jeg kommer borti bøker jeg kanskje ikke helt uten videre hadde funnet frem til selv. Dette gjelder særlig bøker som i tillegg ikke har fått så mange anmeldelser fra de profesjonelle anmelderne. Det er jo ikke til å komme forbi at jeg henter en del inspirasjon fra kultursidene i en del aviser. Spesielt gjelder det i perioder hvor jeg er litt bakpå med å følge med selv, og ikke får lest så mye som jeg hadde ønsket. Og der er jeg dessverre for tiden ...

"Menssmerter" er en slik bemerkelsesverdig bok som jeg kanskje hadde kommet til å gå forbi (eller prioritert bort), om det ikke var for at jeg ble spurt om jeg var interessert i boka og måtte vurdere dette spesielt. Da skjønte jeg at dette var en bok jeg bare måtte lese. Jeg interesserer meg jo veldig for å bli bedre kjent med andre kulturer, og i den forbindelse er både litteratur, filmer og reiser viktige brobyggere. Dessuten liker jeg spesielt godt å få med meg kvinneperspektivene - kanskje fordi disse perspektivene er mer åpne, byr mer på seg selv og åpner opp for det som ligger bak fasadene.

Jeg hadde aldri hørt om Kopano Matlwa (f. 1985) før jeg fikk hennes siste roman - "Menssmerter" - i hendene. Matlwa debuterte som forfatter i 2007 med boka "Coconut", og hennes andre bok - "Spilt Milk" - kom i 2010. "Period Pain" kom i 2017, og på norsk som "Menssmerter" i 2018. Romanene hennes handler om forhold som har med klasse, rase, kjønn, makt og kolonisering å gjøre. Det handler om Born Free-generasjonen i Sør-Afrika, som har vokst opp etter at apartheid ble opphevet. Matlwa er utdannet lege, slik også hovedpersonen Masechaba er i romanen "Menssmerter".

"De sier at vi alltid kommer til å være lykkelige i himmelen. Vi gråter ikke. Vi føler ikke noe smerte, vi er ikke redde, vi kommer aldri til å bli bekymret. Alt er helt fullkomment. Jeg sa en gang i bibelgruppe mi at jeg synes dette var vanskelig å forestille seg. Bare tanken på det var utmattende, som en fest som aldri tar slutt. Jeg hadde begynt å bekymre meg for at jeg ikke skulle greie å holde ut himmelen, at jeg ikke ville passe sammen med alle de overstadige menneskene. Men kona til Fader Joshua sa jeg burde forestille meg sist jeg følte meg tvers igjennom lykkelig og full av fryd. Sånn vil himmelen være, bare fastfrosset til evig tid." (side 13)

Masechaba har vokst opp i en svært religiøs familie. Alt i livet hennes endres da hun får mensen. Siden skal alt blodet, som kommer absolutt hele tiden, føre til at hun ønsker å fjerne livmoren. Blodet tar fra henne gleden ved å være ung, muligheten til å gå i en hvit bukse, ja til å leve et fritt og ubekymret liv. Hun må stadig på sykehuset for å få blodoverføringer. Til slutt får hun omsider gjennomført en endometrieablasjon (fjerning av livmorslimhinnen).

Drømmen er å bli lege, og det blir Masechaba. Hun flytter sammen med Nyasha fra Zimbabwe, og dette vennskapet skal få veldig mye å si for hennes videre utvikling. Nyasha er nemlig svært politisk bevisst, og dette kommer på spissen i en tid der fremmedfrykten vokser og fører til voldeligheter i gatene. Fremmedfrykten rammer også afrikanere fra andre afrikanske land. Å bli lege er heller ikke helt slik hun hadde sett for seg.

"Paradoksalt nok syntes jeg synd på meg selv da blødningene tok slutt. Det hadde vært min torn i kjødet, den byrden som var min egen, tunge bør å bære. Selv om jeg aldri kunne gå noe sted uten en pakke bind og en eske tamponger, ble de mine trofaste følgesvenner, mine lojale barndomsvenner. Så da den vanvittige blødningen sluttet, innså jeg at jeg ikke lenger hadde noen grunn til ikke å ta på meg en hvit sommerkjole og gå ut i verden. Det var ingen unnskyldning for ikke å løpe, danse, fly. Men jeg var redd. Hva om vingene løsnet og minibindet skled ned langs låret mitt, og jeg falt? Hva om jeg glemte å være forsiktig, glemte å sjekke mens jeg hadde det moro?

Men sammen med Nyasha ble jeg modig. Hun var så tøff, så morsom, så direkte. Rundt henne var det ingenting som virket umulig. Livmoren hennes var helt inntørket, for hun hadde fått satt inn hormonspiral med en gang hun begynte å jobbe. Hun forklarte det sånn at hun ikke ville at noe sånt tull skulle komme i veien for henne." (side 47)

Så blir Masecheba voldtatt ... Ikke bare av en mann, men av tre ... Hun trenger Nyasha mer enn noen sinne, men venninnen blir borte for henne. Masecheba undres over hvorfor nettopp hun ble voldtatt. Hun som trodde at hun var spesiell, usårlig, utvalgt ...

"Jeg er bare et nummer i den sørafrikanske voldtektsstatistikken. Det er ingenting usedvanlig ved min opplevelse, det skjer overalt, hver dag. Det spiller ingen rolle at jeg er høyt utdannet, lege, at jeg startet en underskriftskampanje som kom i avisen.

Jeg har en skjede. Det er det eneste som teller." (side 134)

Ingen kvinner er beskyttet mot voldtekter - uansett status, yrke eller etnisk tilhørighet. Masecheba ble attpåtil voldtatt mens hun var som jobb som lege, og det av mennesker (dvs. menn) hun hadde rundt seg i det daglige. Gjennom å beskrive det hele slik hun gjør, får hun svært tydelig frem at dette skjer overalt, også der du minst av alt ville ha ventet det. Det er dette som er det store problemet - at det er så alminnelig. Det fører til at kvinnene i dette samfunnet er uendelig sårbare, og aldri virkelig kan verge seg mot det. På toppen av det hele utsettes hun nærmest for kryssforhør fra andre kvinner, som aller helst vil høre at hun gjorde en feil - en feil som førte til at nettopp hun ble valgt som offer for en massevoldtekt. Masecheba skjønner frykten deres, og hun forteller dem de løgnene hun vet vil ta ned deres egen frykt. Nemlig at det jo var hennes skyld at dette skjedde, at dersom hun hadde opptrådt annerledes ville ingenting av dette skjedd. Dermed kan de føle seg trygge for at de ikke kommer til å lide den samme skjebnen som henne. Men det er en falsk trygghet, et selvbedrag.

"Menssmerter" er en drivende godt skrevet roman, som er ypperlig oversatt (så langt jeg klarer å bedømme) av Bente Klinge. Masecheba er romanens jeg-person, og fortellergrepet er dagbokformen, men uten at nedtegnelsene er datert eller delt opp etter en tidsakse. Dermed glir de beskrevne hendelsene sømløst over i hverandre, og hvor det også er satt av mye plass til refleksjoner og analyser av det som skjer underveis. Kvinnens kristne oppvekst gjør at hun flere ganger lurer på om hun straffes fordi hun har vært for glad, for intens eller for ubekymret - og at dette har sin pris. Det var jo slik kristendommen ble praktisert her til lands også for noen tiår siden ... Vi blir også presentert for et Sør-Afrika og et sykehusvesen, der de mest elementære ting mangler. Det er en stor påkjenning å være lege og erfare at man ikke klarer å hjelpe alle, rett og slett fordi både personalmessige og utstyrsmessige ressurser mangler. Slik blir romanen også bitende samfunnskritisk. Det er med andre ord mange bunner i denne tilsynelatende enkle og korte romanen.

Gå ikke glipp av denne romanen! Det er nemlig ikke så ofte det kommer nye kvinnelige fortellerstemmer fra Afrika! Og i og med at forfatteren har blitt lagt godt merke til for sine to foregående romaner, håper jeg at det kommer flere oversettelser av bøkene hennes!