Bokelskere.no

Det er to bøker som stikker seg ut i mai, den første er Twelve Years a Slave av Solomon Northup. Sterk og interessant lesning om Solomon som ble født fri og etterlot kone og barn da han ble lurt inn i slavehandelen.
Den andre boken er Haugtussa av Arne Garborg som startet litt tregt for min del, men som plutselig grep tak i meg.

Vel, jeg blir sikrere og sikrere. Men, det var ved å bo her "ute" , gjennom overhøring av samtaler av mine barn (barn lærer fort, som sagt!), at mitt sinn gikk opp i denne sammenheng.
Ellers virker forfattere som skriver på nynorsk, men fletter inn dialekt., vanskelige for meg. Med skam og si har jeg av nevnte grunn ennu ikke tilegnet meg Johan Falkberget, og heller ikke Olav Duun. Begge har jeg godt kjennskap til gjennom sceneoppføringer av deres verker, flere kan jeg takke Fjernsynsteateret for. SÅ det jeg der har lært, gjør dem begge til store diktere. For meg.
Det du har fra et eller annet sted lest at den som liker Røros-kongen ikke liker Hamsun , har jeg ikke hørt, og forstår det heller ikke. Jeg prøver så godt jeg kan, å skille dikter fra menneske, og dermed må jeg innrømme at jeg liker Hamsuns fortellerevne, men hans utvikling til den dyptgående nazismen som bodde i ham, og som skal vises allerede i Mysterier, mener en av hans biografier, skrevet av en som bistod ham og tett inn på dikteren under rettsoppgjøret, Professor Christian Gierløff, derfor begir jeg meg nå inn i mysteriet Hamsun, via å lese på ny denne bok, som for meg uansett virkelig er et mysterium i forhold til annet han har skrevet. At mange har et anstrengende forhold til Markens Grøde, vil jeg tro kommer av at den ble påtvunget oss som pensum i gymnaset (For oss som er voksne i dag). God natt, jord er en fullstendig riktig tittel på denne boken som handler om de-ikke-jordeiende bøndene i Sverige, kalt statarne. Jeg synes du bør ta deg tid til den en gang, skjønt hva skal vi etter hvert "låne" av vår tid til?
Jeg tror at dersom jeg skal komme meg gjennom Haugtussa nok en gang, må jeg anskaffe meg denne lydboken, du var så vennlig å nevne for meg.

DItt svar var ikke det minste sprikende, særlig stillet opp hva jeg kan finne på å føre "i pennen"
Med hjertelig hilsen
Rolf

Godt observert, det med boka. Eg har nok sekundærlitteratur ein stad, men tenkte å lese og nyte utan andre kommentarar enn dei som kjem frå bokelskarane. For nokre rim, forresten, her òg - "fyrste ykti" rimar på "bygt i"! Haugtussa står ikkje tilbake for Peer Gynt! Men møtet med Jon representerer òg møtet med ein som tek henne som ho er, ein som ikkje kjenner "Haugtussa-namnet". Og Jon blir knytt til Dokka, som han kjæler før han går: "Men Dokka fekk frå same stund ho kjær."

«… det har harmet meg at du ga deg til å skrive en bok. Det har skuffet og ergret meg at du av din mann fikk lov til å utgi den». Slik skrev Bjørnstjerne Bjørnson til Amalie Skram om hennes debutroman Constance Ring. Det sier vel sitt - og Bjørnson hadde ikke en gang lest boken.

For en modig utgivelse! Og for et rabalder den vakte! En roman om en kvinne som ikke avfant seg med å leve for å være mannen til behag, ta ansvar for hans ve og vel og undertrykke sin egen seksualitet og sitt eget liv. Utgitt første gang i 1885, nesten tretti år før norske kvinner fikk stemmerett.

Jeg er gammel nok til å huske noen av de holdningene som finnes i boken, og som plaget oss helt frem til 1970-tallet. Da det å være «fraskilt kvinne» var det mest skammelig som kunne vederfares en kvinne, da det fantes «uekte barn» og «enslig mor» var et skjellsord.

«Du svermer da vel ikke for den frie kjærlighet?» spør Constances venninne, prestefrue Sunde, og sikter til kjærlighet og seksualitet utenfor ekteskapet. «Neimen gjør jeg ei,» svarer Constance, «men jeg svermer heller ikke for de tvungne kjærlighetsplikter». «Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste fordervelse. – Det vil bli utukten satt i system, sier Sunde.»

Min utgave er fra 1975 og i etterordet skriver Haagen Ringnes om dobbeltmoralen på den tiden boken kom: «Og denne moralen er det som den dag i dag har holdt seg så levedyktig at Constance Ring gir ekko inn i vår egen tid.» Vi har kanskje godt av å bli minnet om at dette altså ikke lenger tilbake enn tretti – førti år.

Et artig apropos til vår felleslesing av Haugtussa er at Arne Garborg var Amalie Skrams trofaste støttespiller.

Ibsens Nora gikk, fra mann og tre små barn, allerede i 1879. Henrik Ibsen var forut for sin tid – allerede den gang.

En god omtale, Hedvig! Jeg støtter din 5-er - god bok!

Så bra at både du og Marit tilbakeviser påstanden om Hamsun versus Falkberget! Det begynner å demre for meg hvor jeg har dette fra - en gammel lesehest med sterke meninger, en penneknekt jeg har stor respekt for. Så skal du se at det ikke er annet i det, enn denne ene personens subjektive oppfatning.

Du har lest lite Falkberget og Duun, jeg har lest lite Hamsun og Garborg (ja, med skam å melde kun Haugtussa, to ganger riktignok :-). Godnatt, jord har jeg ikke, men har satt på min uendelig lange ønskeliste. Takk skal du ha. Men som du sier «hva skal vi etter hvert låne vår tid til», vi som reelt er kommet i den alderen da «livet er for kort, osv. …» begynner å bli noe mer enn en tom frase ...

God kveld, fra Lillevi

Jeg leste tidligere i dag ditt utmerkede innlegg om Constance Ring. Har nettopp selv lest Professor Hieronimus og På. St. Jørgen, så det var derfor ekstra interessant. Jeg ser i en annen artikkel i forfatterheftet at Bjørnson ikke var begeistret for Haugtussa, men at Amalie Skram "stemte med i hyllingskoret", så de støttet vel hverandre :-)

Ved Gjætle-bekken

Første del av dette diktet står i Dikt og reglebok for barn og jeg har lest det mange ganger når jeg var småbarnsmor. Syntes alltid det var så vakkert og var ikke klar over at det var hentet fra Haugtussa.

Veslemøy som har blitt sviktet av Jon befinner seg ved Gjætle-bekken med sin kjærlighetssorg og der betrakter hun bekken og hører på alle dens lyder.

Du surlande bekk,
du kurlande bekk,
her ligg du og koser deg varm og klår.
Og speglar deg rein
og glid yvi stein,
og sullar so godt
og mullar so smått
og glitrar i soli med mjuke bår.
-Å, her vil eg kvile, kvile.

Garborg sin beskrivelse av bekken følger han opp med fire vers til som alle er utrolig fine.
Se på de to første linjene i versenene, ikke rart at dette diktet egnet seg godt for opplesing til barn:

Du tiklande bekk,
du siklande bekk,

Du hullande bekk,
du sullande bekk,

Du vildrande bekk,
du sildrande bekk,

Du tislande bekk,
du rislande bekk,

Diktene blir bare vakrere og vakrere for hver gang jeg leser dem, mer og mer gripende. Dette tar jeg som et kvalitetstegn. Gjennom å ha lest og lyttet til Haugtussa flere ganger, er diktsyklusen blitt en av mine favoritter.

Så fint at du fremhever enkeltdikt på denne måten, Hedvig.

Så sant, så sant, det der med at ulike bøker kan fenge i ulike aldre. Jeg har det på samme måten som deg, at jeg nå leser bøker jeg ikke ville sett to ganger på for tyve år siden, så det kan komme en tid for meg og Haugtussa senere :-)

Jeg er også så imponert over dette diktverket. Hvordan diktene henger sammen og forteller historien om Veslemøy, men også hvor vakkert alle diktene er hver for seg.
Haugtussa har blitt en stor favoritt og diktene kommer til å bli gjenlest mange ganger.

Utrolig gøy at et diktverk fungerer så bra som felleslesing.