Ingen hylle
2011
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
I denne boken minnes forfatteren sin eneste datter som døde fem år tidligere. Hun forteller blant annet om datterens oppvekst og om sin egen rolle som mor.
Omtale fra forlaget
From one of America's greatest and most iconic writers: an honest and courageous portrait of age and motherhood. Several days before Christmas 2003, Joan Didion's only daughter, Quintana, fell seriously ill. In 2010, Didion marked the sixth anniversary of her daughter's death. 'Blue Nights' is a shatteringly honest examination of Joan Didion's life as a mother, a woman and a writer. Recently widowed, and becoming increasingly frail, 'Blue Nights' is Didion's attempt to understand our deepest fears, our inadequate adjustments to aging and to put a name to what we refuse to see and as a consequence fail to face up to, 'this refusal even to engage in such contemplation, this failure to confront the certainties of aging, illness and death. This fear.' This fear is tied to what we cherish most and fight to conserve, protect, and refuse to let go, for, 'when we are talking about mortality we are talking about our children.' To face death is to let go of memory, to be bereft once more, 'I know what it is I am now experiencing. I know what the frailty is, I know what the fear is.' The fear is not for what is lost. The fear is for what is still to be lost. You may see nothing still to be lost. Yet there is no day in her life on which I do not see her. A profound, poetic and powerful book about motherhood and the fierce way in which we continue to exalt and nurture our children, even if they only live on in memory. 'Blue Nights' is an intensely personal, and yet, strangely universal account of how we love. It is both groundbreaking and a culmination of a stunning career.
Utgivelsesår 2011
Format Heftet
ISBN13 9780007432929
EAN 9780007432929
Språk Engelsk
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Kanskje det var i forbindelse med lanseringen av The Year of Magical Thinking i 2005 at jeg for første gang leste om Joan Didion. Det var trykket et stort bilde av den spinkle kvinnen med de store øynene over intervjuet; ansiktet i motlys, kroppen i mørke.
Jeg leste Didions siste utgivelse stående på stille t-banevogner i morgenrushet, på stappfulle tog på vei hjem fra jobb. Jeg prøvde å forstå hva det var som fanget meg; for det var ikke ordene i seg selv; Didion skriver med en slik enkelhet, hun skriver direkte uten å være rå. Det var heller ikke scenene; det er svart, men likevel noe så alminnelig i alt, selv i beskrivelsen av de underligste øyeblikk. Det var heller pulsen i språket som virkelig traff meg. Didion skriver med en nerve som gnistrer til tross for avstanden man som leser kanskje kan oppleve gjennom forfatterens stil. Hun nærmer seg sorgen, graver dypere i bølger. Forlater såret, kommer tilbake til det.
Absolutt en av høstens favoritter.
Jeg prøvde virkelig. Leste mer enn jeg normalt ville gjort i en bok som ikke fenger meg i det hele tatt, bare fordi den fikk god omtale i Aftenposten. Hva som er så bra med boka, forstår jeg ikke. Didion skriver om sin døde datter. Men det hele er så på avstand (hvilket Morgenbladet anmerker i sin anmeldelse). Det står i baksideteksten at boka er rammende og rørende, men jeg ble dessverre verket rammet eller rørt.
I teorien tjener disse minnegjenstandene til å bringe stunden tilbake. I virkeligheten tjener de bare til å gjøre klart hvor utilstrekkelig jeg verdsatte stunden da den var der. Hvor utilstrekkelig jeg verdsatte stunden da den var der, er også noe jeg aldri kunne tillate meg å forstå.
trying to locate a line I believed to be from Claude Lévi-Strauss’s Tristes Tropiques but was never able to find: “The tropics are not exotic, they are merely out of date.”
Hva om jeg mislykkes med å ta meg av dette barnet?
Hva om jeg ikke får dette barnet til å trives, hva om jeg ikke får dette barnet til å elske meg?
Og enda verre, langt verre, så mye verre at det er utenkelig, bortsett fra at jeg tenkte det, og alle som noensinne har ventet på å kunne ta med seg et spedbarn hjem, tenker det: Hva om jeg ikke klarer å elske dette barnet?
I know what it is I am now experiencing. I know what the frailty is, I know what the fear is. The fear is not for what is lost. What is lost is already in the wall. What is lost is already behind the locked doors. The fear is for what is still to be lost. You may see nothing still to be lost. Yet there is no day in her life on which I do not see her.
One day we are absorbed by dressing well, following the news, keeping up, coping, what we might call staying alive; the next day we are not. One day we are turning the pages of whatever has arrived in the day’s mail with real enthusiasm—maybe it is Vogue, maybe it is Foreign Affairs, whatever it is we are intensely interested, pleased to have this handbook to keeping up, this key to staying alive—yet the next day we are walking uptown on Madison past Barney’s and Armani or on Park past the Council on Foreign Relations and we are not even glancing at their windows.
When we lose that sense of the possible we lose it fast.
The familiar phrase “need to know” surfaces. The phrase “need to know” has been the problem all along. Only one person needs to know. She is of course the one person who needs to know. Let me just be in the ground. Let me just be in the ground and go to sleep. I imagine telling her. I am able to imagine telling her because I still see her.