2017
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
"Dag Solstad. Uskrevne memoarer" er fortalt til Alf van der Hagen gjennom en periode på mange år. Materialet er deretter bearbeidet til én sammenhengende tekst: en forbløffende åpen samtale om liv og verk, om slekt, barndom og ungdom, om voksne år og begynnende alderdom. Solstad forteller levende og konsentrert om kunstnerisk selvsikkerhet og sosial usikkerhet, om tidsånd og historiebevissthet, om politikk og metafysikk, om diktning og atter diktning. "Dag Solstad. Uskrevne memoarer" er en stor bok om hvordan en bemerkelsesverdig mann med en broket fortid er i ferd med å bli det stadig flere gjenkjenner ham som: Norges betydeligste kunstner i dag, uansett sjanger.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788249508808
EAN 9788249508808
Omtalt person Dag Solstad
Språk Bokmål
Sider 493
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Kritikerprisen. Sakprosa 2013
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
For meg fremstår denne som en god bok. En stor forfatters memoarer fremstilt i form av et intervju. Boken bygger på samtaler gjennom flere år. Men slik det fremstår får en lett følelsen av at dette er et intervju der det spørres og svares på sparket. Dyktig håndverk av Alf van der Hagen og en profesjonelt dyktig utspørrings teknikk . Og Solstad svarer spontant og selv om han tas i åpenbare selvmotsigelser sånn hist og her gjør det bare boken mer troverdig. Dette er en Solstad så ærlig og åpen en kan tillate seg å være uten at det går ut over ens nærmeste. det måtte da være moren, men Solstad presisere at dette er hans oppfatning av hendelser i livet, og aldri vil han fremstille henne i noe uheldig lys, om hun kanskje blir det , er det aldri hans hensikt, slik jeg oppfatter det.
Selv om boken tradisjonelt tar med seg barndom , oppvekst og så videre, blir det liksom ikke for mye. Egentlig er der også mer snakk om politikk og politiske retninger ut fra den tid man til en hver tid måtte befinne seg i, enn noen fremtvinging av politisk budskap overfor leseren. Føler jeg.
For meg er boken interessant på flere måter. Selv om han er noen år eldre enn meg, kan jeg følge ham og hans samtid så tett ut fra egen erindring. Vi har også felles interesse for fotball og skøyteløp, fra den tid vi noterte rundetider gitt av radioen selv hos oss her vest hvor ingen is var, og den tid man spilte fotball for æren og fordi det var kjekt. Man var amatører og likevel i øverste divisjon. Sjelden eller aldri hadde en råd til å følge sine favorittlag særlig langt for å se deres utekamper. For denne boken handler også om andre ting enn litteratur og politikk. Den handler også om oppvekst og miljø, om fattigdom som fantes uten at man kalte den det. Og om at til og med folk fra mindre bemidlede hjem kunne få ta artium. Samfunnet gikk fremover for de fleste likevel. Boken handler om optimisme. Men selvfølgelig om kunst og en mangesidig litterær begavelse som tar sitt talent på dypeste alvor og arbeider iherdig med hver bok. Denne boken er også full av humor, morsomme replikker , kjappe og spontane. Og om der er noen glipp i den spurtes hukommelse, reparerer og paraderer han dem elegant , jeg forundres ikke over påstanden om at Solstad ikke har lest og forhåndsgodkjent manuskriptet står til troende. Takk for samtalen, dag Solstad!
Jeg kommer til å lese denne mange, mange ganger.
Så det er slik han er, denne Solstad.
Og med dette har jeg vel røpet at jeg visste null og niks om DS før jeg satte meg tilrette i godstolen med denne memoar boka i fanget. Ja, bortsett fra at han ofte betegnes som en av Norges største nålevende forfattere, da.
Så da var det vel på tide å gjøre et forsøk. Men hvor skulle jeg begynne?
I min søken, dukket Alf van der Hagens "DS uskrevne memoarer" stadig opp og flere her på forumet har kvittert med meget gode omtaler. Og jeg tenkte at det kunne være greit å ha "litt peil på fyren", før jeg gjorde et bokvalg.
Og det er jeg meget glad for. For dette var flott lesning. Først og fremst synes jeg boka gir et veldig godt og usminket blikk inn i DSs sjel og tenkemåte. Dag får snakke fritt og lenge der han selv ønsker (?) og Hagen, som sikkert har måttet redigere en masse, greier å bevare det friske og ekte i alle disse samtalene.
For det er slik boka fremstår egentlig; Frisk og ekte, som en lun samtale mellom to bekjente. To med stor tillit til hverandre.
Dag nøler ikke med å blottlegge sine mindre ærverdige sider. Vi får et godt glimt av en mann med et ganske solid selvbilde. En mann som godt tåler å blottlegge noen av sine svakheter eller forhold som nok ikke vekker applaus hos alle. Å gjøre seg populær er helt utenkelig for DS.
Vi blir kjent med en mann med stor styrke, men også en mann som er sårbar. En modig mann vil jeg si.
I samtalens løp vikler selv denne helten seg inn i litt kinkige situasjoner, ikke alt "henger på greip" for å si det sånn. Og i slike situasjoner må jeg beundre Hagen som pusher på. Han lar ikke Solstad slippe unna, men bringer behendig samtalen tilbake på rett spor. lirker ut de små raritetene og det ikke så åpenbare. Noen selvmotsigelser får stå, men Hagen gir seg sjelden før vi har fått et svar eller utdypning. Men på en stille og fredelig måte.
Som leser sitter jeg ofte og humrer. Både av Solstad selv, og av Hagens "driblinger".
Boka er nesten stappet med flotte uttrykk, utsagn og betraktninger.
Rett og slett en fornøyelse å lese.
Får nesten si tusen takk Alf vd hagen.
Ett er i hvert fall sikkert, Dag Solstad skal leses.
Underholdende, lettlest og til dels innsiktsfullt om Dag Solstad og hans forfatterskap. Jeg kunne ønsket meg litt mer temperatur og motstand fra van der Hagen i dialogene
Fyldig og drivende intervjubok med Norges fremst forfatter i hovedrollen. Løp og les!
Dette er mat for mons. Gir en fantastisk oversikt over forfatterskapet og mannens mange ulike sider. Egen klasse i landet langt opp mot iskanten.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketEgentlig skriver jeg bøker for folk som har behov, et indre, grunnleggende behov, for å lese bøker.
Mitt eget liv er ikke eksemplarisk. Jeg kan verken latin eller gresk eller tysk eller engelsk. Jeg kan mer om fotball enn jeg kan om gresk mytologi. veldig mye mer. Men jeg er for dannelse. Jeg synes dannelse er viktig for at kulturen og livet skal fortsette, rett og slett. "
Hvem pokker ville ha funnet på en religion hvor Gud skaper seg en sønn, født av en jomfru, som skal komme til jorden for å bli korsfestet, for å sone menneskenes synder. Det er umulig å finne opp noe sånt. Og det er så godt skrevet. Det holder jo ikke som gudsbevis, men det hoder som bare faen som litteratur. "
Mitt siste håp er egentlig nynosken. Jeg tror de folkene vil holde ut lenger. Skal norsk litteratur overleve, er det gjennom nynorsken. Bokmålsmennesker er de slappeste allierte jeg kan tenke meg. De tar ikke fem øre for å innføre engelsk
Men nå er jeg også lut lei av at folk absolutt skal ha så godt humør. Hvis jeg selv har det, er det egentlig mer en plage for meg enn noe annet. Det har jeg stadig irritert meg over. Hvorfor er det så viktig at folk skal være morsomme? Er Dostojevskij morsom? Er Jon Fosse morsom? Som humorist vet jeg mange som er bedre enn Jon Fosse.
Jeg gikk på søndagskole, men det syntes jeg var fryktelig kjedelig. Men ble man sendt dit , var det liksom ikke noe å protestere på. Og når du først var der, ville du jo gjerne ha stjerne. Så da møtte man opp for å få stjerne. det ble litt stas. Og til slutt fikk du diplom også. Det er rart hvor lett man kan lure barn med enkle små gulerøtter. Nei, gulerøtter til menneskeheten skal man ikke undervurdere. "
Johan Borgen har uttalt en setning som er utrolig vakker, det må være det vakreste han har sagt, en nydelig uttalelse av en representant for menneskeheten. Han sier: "Jeg misunner de unge som skal lese novellen "Høststjernen" for første gang." Det er veldig vakkert. Et menneske som sitter i et bibliotek, skal man ikke kimse av.
Jeg husker sensoren der, han var fra Færøyene, og sa til meg etterpå: " ja, du greide nesten å lure oss, vi holdt på å gi deg 2.0 eller 1.8. Men da vi leste nøye gjennom oppgaven din , viste det seg at det bare var tøys." Jeg hadde skrevet et eller annet om eventyr som jeg ikke hadde peiling på. Jeg hadde virkelig ikke peiling. Men jeg var blitt så god til å skrive, vet du , at jeg nesten greide å lure dem på totalt bristende kunnskap.
Så når jeg nå på mine eldre dager skjeller ut ungdommen for at de er umodne, er det ingen endelig dom! Det kan ta tid. "
Min mormor Birger Andersen var nummer 38 da hun sto for presten. De sto til konfirmasjon i nummerert rekkefølge, formelt sett etter hvor flinke de var i sin kunnskap om bibelhistorie, men i praksis etter hvor mange sauer presten har fått i konfirmasjonsgave fra storbøndene."