Bokelskere.no

Det er som en gave. At denne dagen er verden vår, vår aleine.
-Vil du ha mer å drikke, mor? Jeg rekker deg glasset, og du tar imot og drikker.
Jeg tørker deg om munnen med serviett. Nå er det min tur. Verden er snudd på hodet.
Det er jeg som skal beskytte og ta vare på deg nå.
Tilbakebetaling? Å nei, mor.
Det er ikke noe offer. Det er en gave.

Fremdeles er det ingen andre her på stranda. Da jeg var barn, var her alltid fullt.
Barn, mødre, ungdommer på bergknausene.
Det var latter, stemmer, lukt av kaffe fra termosene blanda med med sjølukta.
Seinere på dagen vil det trolig komme mange her.
Varmen vil trekke skoleungene hit når skoledagen er over. Kanskje noen ungdommer tar
leksene med hit og kombinerer lekselesing med et bad.
Men ennå er det bare oss.

Du tar en bit til. Så legger du kjeksen fra deg. Du løfter hendene og rykker bort plagget jeg har satt på hodet ditt. Jeg prøver å stoppe deg, men du er bestemt nå.
Er det en rest av forfengelighet? Jeg håper det. Jeg liker du er forfengelig.
Jeg liker at du vil være vakker fremdeles. Men jeg er bekymret for at du skal bli svidd.
Jeg prøver å finne en annen løsning, men vet ikke hva jeg kan bruke for å beskytte deg.

Sola varmer sterkt. Jeg ser på de lette, grå krøllene dine. De skjuler knapt hodebunnen. . Håret ditt er så tynt nå. Det skinnende lyse håret er borte.
Men du har fått den fine grå fargen som somme får. Nesten hvitt.
Huden i hodebunnen er tynn og ømfintlig. Jeg skulle tatt med solhatt til deg. Du kan bli solbrent. Jeg tar et håndkle fra korga og lager et provisorisk hodeplagg av det.
Knytter endene og tar det på deg. Du ler. Så vil du ta det av.
-Det er for at du ikke skal bli solbrent, mor, forklarer jeg. Men du forstår ikke. Skjønner ikke
hva jeg sier. Jeg prøver å distrahere deg med å gi deg en kjeks. Og du lar deg distraher og
tar kjeksen. Du biter av og tygger. Jeg ser utover det det blå vannet. Ser de lette krusningene der ute. Ser hvordan berg stuper i vannet. En hytte er bygd ved knausen. Det må være en
utrolig utsikt derfra. En båt runder en holme, og jeg følger den med blikket til den blir borte
fra synsranda. Jeg peker og vil ha deg til å se, men du er opptatt av kjeksen.

Jeg lukker øynene et øyeblikk og strekker ansiktet mot sola. Du har strakt deg etter korga som står der. Du plukker på den. -Er du tørst spør jeg. -Ja sier du. Men jeg vet ikke om du svarer på spørsmålet mitt. Jeg tar uansett fram en termos med solbærsaft. Du liker det.
Jeg skjenker i to glass, og gir det ene til deg. Du drikker lydig et par slurker.
Jeg sparker av meg skoene. Graver tærne ned i sanden. Kjenner hvor godt det er.

Mon om du også vil ha glede av å kjenne sol mot huden. Å kjenne sand mellom tærne?
Det må være lenge siden sist. Jeg ser på på de tykke, brune strømpene dine, og de tykke skoene. Og jeg bøyer meg og knytter opp skolissene. Tar skoene av deg. Du ser forundra på.
-Vi tar strømpene av også, sier jeg lett. Du er ikke så med på det. Men jeg gir meg ikke.
Jeg bakser med deg til de hvite, bare føttene dine synker ned i sanden. Så hvite, så blå.
Med et stikk minnes jeg de glatte, brune leggene dine fra den gang. Hvor er årene blitt av?
Hvor er tiden blitt av? Tid? Det minker slik på den nå. Jeg plukker fram fra korga en pakke
Mariekjeks. Jeg holder den framfor deg. -Husker du?, spør jeg.

Du elska å danse. I blant fikk du far med ut. Jeg så deg ta på den røde kjolen.
Du var ikke redd for farger.
I dag har du ingen rød kjole på. Du har et blåttt skjørt, og en hvit bluse. Så har du den åpne, blå jakka over. Det må være varmt. Vi stopper i den myke sanden, og jeg legger
pleddet utover og setter fra meg korga.
Varmen fra sola stryker over ansiktet mitt, jeg kjenner svetten piple. Det må være varmt for deg også. Jeg tar av deg jakka, og så får jeg deg til å sette deg på pleddet.
Du er desorientert. Du ser forvirra rundt deg.
-Jeg er her, mor, sier jeg. Og du ser på meg. -Du og jeg.