Bokelskere.no

Om wokeister snakker om toleranse, er det alltid nytale. Det wokeistene mener, er anerkjennelse. De tilslører sin egen intoleranse gjennom å late som at anerkjennelsen de krever egentlig er toleranse.

Wokeismens reaksjonære tendenser fører til at den, om vi ser bak tåka, er en interessant mutasjon. En kombinasjon av nytale, benektelsen av sin egen eksistens, svertingen av motstandere og uklar forståelse av sosial rettferdighet i møte med subtile og usynlige former for undertrykkelse sørger for at wokeismen blir en tåkens ideologi.

Wokeister ser problemer, krenkelser og undertrykkelse som folk flest ikke legger merke til. Den undertrykte vet ofte ikke at han eller hun er undertrykt. Sosial rettferdighet er wokeistens mål, og sosial rettferdighet handler om å bekjempe «undertrykkende strukturer» som bare wokeistene ser. Til tider kan man kanskje si at wokeisten selv er problemets oppfinner. Problemet skapes idet wokeisten erklærer at maleriet er rasistisk. Derfor vil ofrene være uvitende om at de undertrykkes, for undertrykkelsen starter i praksis der wokeisten erklærer at noen er undertrykt. Undertrykkelsen kan bare observeres om man har kjennskap til wokeismens akademiske teorier.

Overfor henne satt en tsjekkisk mann, som gikk under navnet hr. Wenzel, da ingen var istand til å uttale hans etternavn. Herr Settembrini hadde i sin tid leilighetsvis forsøkt seg på å fremstøte den uregjerlige rekken av konsonanter dette navnet besto av – riktignok ikke noe alvorlig forsøk, men nok bare for å gi en prøve på sin fornemme latinske hjelpeløshet overfor dette villniset av ulyder.

Men ingenting var verre enn synsforstyrrelsene: Da den grønne stripa på tv-skjermen kunne framprovosere angstanfall. Du er livredd for å se på Home and Away, sa jeg, men Svein sa: Jeg hadde en depresjon. Han uttalte depresjon som om det var noe fornemt, apanasje, og fordi han skulle tøffe seg for Veronika Hagen som tjatra i bakgrunnen, sa han at jeg snarest måtte levere tilbake tv-en, men jeg sa jeg hadde solgt den.

Elin fasilitere for Charlotte hele kvelden. Hun hadde til og med sminka seg mer enn normalt og gikk i rosa bluse med puffermer som hun må ha ment var etter Charlottes smak, men blusen hadde blitt kjøpt før sommeren, før grillmaten, og satt strammere enn det som er kledelig, og kravla oppetter ryggskinnet når hun strakte seg etter vinflaska for å sørge for påfyll til Charlotte.

Sannheten var at jeg kjente avsmak for hele mannen i den verste depresjonsperioden. Når han midt på blanke formiddagen lå på sofaen i den grå joggebuksa si og sleika salt fra pistasjnøttene av fingertuppene, ønska jeg at han skulle forsvinne.

Jeg tenkte på Arvid i ambulansen med en eller annen pasient baki bilen, susende nedover dalen, og jeg forestilte meg hvordan Elin, daglig leder, låste seg inne på kontoret sitt i barnehagen mens småungene jodla rett utenfor veggene, at hun reiv av seg hettegenseren og skøyv unna pc og lamineringsmaskin og rigga seg til oppå skrivebordet og knipsa seg selv med trutmunn og tunge øyelokk, i bare bh-en og enda verre, og hun var sikkert halvnaken mens hun bladde gjennom bildene og sendte av gårde de beste.

Jeg sa at det av og til handler om evnen til å ta seg sammen. Eksempelets makt, sa jeg, for daglig fikk jeg nye bevis på hvor uheldig det var for ungene å bo med en depresjon. De kjente etter i følelsene sine hele tida, og Eivor, hun kunne til og med bestride fakta med følelser: Da jeg fortalte at det er lenger fra Oslo til Tromsø enn til Paris, sa hun: Jeg føler ikke det er riktig.

Jeg hadde opplagt et behov for å skryte av Svein, på grunn av historikken hans. Da han var sjukemeldt, snakka han etter hvert med gud og hvermann om depresjonen sin, men det var angst som var favoritten. Det hjalp å prate, mente han, det var viktig å gi angsten et ansikt, og selv om jeg flere ganger sa til han at angsten neppe trengte flere ansikter, fikk jeg ikke forhindra at han bretta seg ut over to sider i lokalavisa, og den hobbyen som jeg maste om at han burde skaffe seg, det var det som ble hobbyen hans, å snakke om angsten.

She is certainly the only musician who, having persuaded Prince to play on one of her songs, would then decide that what the track really needed was a contribution from Lenny Henry.

Handsome: well, maybe. Hard to imagine all the same who the girl could be. Teenage chess enthusiast, poster of Magnus Carlsen over her bed. Funny to think of Ivan playing the seducer. Flat monotonous voice on him. And the braces, diabolical.

Lord God, she said, this youngern's wet clear through. He's a-fixin to take pneumony.

Enok stod og saag seg leid paa Carolus, som no laag i Bærtuva og aat Skinntrytekart.

Jon Fosse trakterer oss med kaffi fra en termos, han byr fram snushornet i sølv, og sammen går vi opp på dekk av det Yngve kaller den enormt fete speedbåten, før han blir strengt irettesatt, det heter for faen snøggsjark.

«Vyrde bergensarpakk. Kan de vere så venlege å levere denne geita til VFF [Vestlandske frigjeringsfront] på Eikaasgalleriet på Ålhus? Han heiter Frilin og har byrja å breke bokmål, så no må han døy. Takk som faen. Larine Litlenova. PS. Ljåmannen hente alle embedsmenn!»

– Vet du ka då, i begravelsen til Kenneth Sivertsen var det visstnok en gedigen krans som var mye større enn alle de andre. Folk trodde den var fra Kulturrådet eller noe sånt. Men på båndet til kransen sto det: «Takk for alle gode minne, Kenneth. Helsing Bømlo Taxi.»

Men først må jeg videre, jeg klarer ikke å bli stående i klyngene mer enn et par minutter av gangen, ravende fra gruppe til gruppe sanker jeg bruddstykker av samtaler, biter av sagn, crescendoer i røverhistorier og punchliner i anekdoter, så kaster jeg meg inn i Bind deg en blomsterkrans, etterpå skråler jeg drikkevisen hvis tekst går trallala lalala-øl! på melodi av Sæveruds Rondo amoroso.