In short, everything was horrible.
Heterosexual love is allowed to be the background of a writer's life; its wallpaper. So is maleness. And whiteness. Step out of that and you will be called a feminist writer, a lesbian writer, a gay writer, a woman writer. A black writer. You will never be called a heterosexual writer or a male writer or a white writer. Those signifiers are absorbed into the single word "writer".
Jeg kan ikke utstå mennesker som viser til sin egen barndom for å underbygge hvem de er. "Jeg har alltid vært sånn", sier de, og glemmer dermed at det eneste konstante er tilpasningsevnen. Det er noe bakstreversk i å dyrke uforanderligheter; menneskedyret har gjennom tusenvis av år med seleksjon blitt ekspert i å speile andre. Roller overtas av andre roller. Det finnes ingenting falskt ved det. Evnen til å endre seg er helt grunnleggende for å kunne eksistere sammen med andre. Likevel virker det som om en krystallisert personlighet er det mest høyverdige et moderne individ kan være i besittelse av. Alt handler om å "tørre å vise sitt sanne jeg", "våge å være den man er", og så videre. Det er ingenting moderne ved mennesker uten tilpasningsevne.
The worst part of being truly alone is you think about all the times you wished that everyone would just leave you be. Then they do, and you are left being, and you turn out to be terrible company.
bookshops are immeasurably strange and [...] the mind reading next to mine inhabits a separate earth.
The world [...] is surely going to hell in a linguistic handbasket.
I want to know who I am before it is too late - before I am no longer the same person - before I become someone different.
It's amazing what the discovery of a corpse can do for one's spirits.
If mirrors remember every face that has ever looked in them, how miserable they must be.
Det var virkelig noe av det verste og ensomste i verden. Å være alene om å håne folk.
Han hadde bare ikke fått seg til å kaste disse batteriene, som hadde tjent ham så trofast. Tent lamper, gitt lyd i høyttalere og drevet motorer, det føltes rent hjerteløst å skulle kvitte seg med dem så snart de oppga ånden.
Life is not a paragraph and death is no parenthesis.
Heller mine egne løgner enn noen andres sannhet.
Ensomheten, den jævla ensomheten. Den verste er kanskje den du føler når du er sammen med andre.
I apologize that my letter is so long; I lacked the time to make it shorter.
But she loved him. Did not yet know all of him or understand all of him, but she wanted to.
She liked to wear shorts in the house, no matter the weather outside, and she knew this discombobulated me.
Det er ingen som vet at de opplever det lykkeligste øyeblikket i livet sitt, når de opplever det. Noen mennesker sier, når de er veldig begeistret, at de akkurat har opplevd sitt livs lykkeligste øyeblikk, men innerst inne tror alle at det øyeblikket ikke har kommet ennå. De tror at de i fremtiden kommer til å oppleve noe enda finere og lykkeligere. For det ville jo være grusomt, hvis du som ung, visste at ingenting noen gang ble finere siden. At alt ble verre. Ikke sant?
Man jakter på de små, lyse sekundene, og håper de mørke blir borte i glemselen.
Du skal få denne fordi jeg elsker deg, og mine foreldre kjøpte den på bryllupsreise til Italia på 1920-tallet. Jeg gir deg denne fordi du er datteren min, og den er betalt av min mormors bror Johannes med blodslit etter arbeid i gullgruvene i California. Fordi jeg kjøpte den i en fin brukthandel, fordi jeg leste den selv som barn og aldri glemte den. Jeg gir deg denne fordi andre vil misunne deg den. Jeg gir deg denne fordi jeg har arvet den og ikke vil at den skal forsvinne ut av familien. Jeg gir deg dette fordi jeg aldri har brukt det selv. Jeg gir deg denne fordi du har flyttet hjemmefra, og du sa du ønsker deg en slik. Jeg gir deg dette arvestykket fordi min mor er død, og jeg husker hat du likte det.