Bokelskere.no

Det hender,sa han,at vi ikke vet hva vi ønsker.Til det er der.

Det var et spørsmål om å gripe mulighetene når de bød seg - eller i hvert fall merke seg dem før de truet med å forsvinne. Kanskje var det dette som var den egentlig veien til å lykke.

Hold føttene plantet på jordens friske teppe, men løft din sjel til universets vinduer.

Det finnes enkelte områder der man aldri kan stille klokken tilbake.

Jeg prøver bare å forklare at det kommer noen øyeblikk i livet da det er umulig å forsette å følge den veien man går på, og da må man krysse en bro for å komme over på en annen vei.

Hva ville vi mennesker være uten håp?

Alle har sine styrker og svakheter , og det eneste vi kan gjøre, er å akseptere dem slik som de er.

Det er alltid balanse i livet - selv når det er ondskap overalt rundt deg, vil det skje gode og vakre ting som opprettholder den naturlige harmonien.

når noe i hjertet løsner
selv om det
kan være vondt
betyr det jo
at det endelig
er plass til
noe nytt
litt som når
et barn
mistet en tann
selv om det blør litt
er de alltid
så spente
mens de venter på
at en ny skal vokse ut

du rotet det sånn til at det ble riktig.

I hennes øyne fantes det to kategorier mennesker, uansett hvor de kom fra. Det var gode og onde mennesker. Ingen nasjon var bare ond eller bare god. Drittsekker og kjernekarer - man fant dem i alle land.

Når din egen verden kjennes dyster og grå, er bøker portaler som kan føre deg hvor som helst. Du kan gjemme deg i boksidene, bli værende der, få trøst og beskyttelse. Og det beste? uansett om du er syv eller sekstisyv, er en bok som en gammel venn som venter på deg med åpne armer.

Om et barn finner en bok som vekker leselysten, vil jo det bare føre til at hun blir mer åpen for å ville oppleve det samme igjen, i alle andre slags fortellinger.

Jeg kommer aldri til å glemme den dagen tante Mandolina fortalte Alba at livet ikke er ment å skulle gi oss det vi vil ha. At vi ikke bestandig kan få alt vi peker på. Det er bare ikke mulig. Jo eldre jeg blir, desto mer visdom finner jeg i de ordene. Livet handler om å lære, ikke sant? sånn må det være. Hvorfor skulle vi ellers være her, om det ikke var for å vokse på en eller annen måte. Hvis livet hadde gitt oss alt vi ønsket oss, hvis vi hadde vært lykkelige hele tiden, hadde vi ikke hatt noen mulighet for vekst. Vi hadde vært noen egoistiske skapninger som bare tenkte på oss selv og vårt eget beste. Lidelse gjør at vi må gå dypere. Det gjør oss mer medfølende. At vi bedre kan forstå andre menneskers smerte. Det gjør oss snillere.

Gud er kjærliighet, og kjærligheten bor i alt som er vakkert. Jeg tror likevel gud er feil ord. Jeg tenker meg det mer som en gudommelig kraft som vi alle er en del av. Hver og en av oss. Uavhengig av rase eller religiøs tro. Vi er alle en del av noe mye større enn oss selv, og likevel ser vi oss selv som seperate,annerledes,isolert og alene. Me vi er ikke alene. Sjelen vår er en gnist av noe gudommelig.

Dette spørsmålet om rase er latterlig, og det samme gjelder religion. Jøde, katolikk, protestant, hindu,buddhist ; folk er folk, og de burde bare holde fred og akseptere hverandre. Alle er forskjellig når det kommer til stykket.

Allting har en ende. Det var du som lærte meg. På godt og vondt. Livet er en serie av sykluser, og vi er som hamstere i hjulet.

Alle disse øyeblikkene vi ikke får tilbake, alle sjansene vi ikke tok, alt vi ikke turt, all tida som er opprunnet, borte vekk, alt vi pissa vekk av frykt for å bli avvist, av frykt for det aller farligste: Du er ikke god nok. Du er ikke verdig å bli elsket.

Tror du på reinkarnasjon? sa Lille drage. Store panda gjespet. Jeg tror at hvert eneste minutt, hver eneste dag, har vi muligheten til å slippe taket og begynne på nytt.

Jeg klarer ikke å sette ord på hva jeg føler, sa Lille Drage. Store Panda smilte. Det er greit. Ord kan ikke brukes til absolutt alt.