Den korteste veien er den beste veien.
Det skar meg i hjertet å tenke på at jeg var hans eneste håp, og at denne håpløse ekspedisjonen var hans eneste mulighet for å overleve.
Se fremover, du kommer til å ha en fremtid. Du kommer til å få et liv.
Hvert steg jeg tok, var et steg jeg stjal tilbake fra døden.
Å bestige et fjell er en kamp, et angrep , og hvert eneste steg oppover er en liten seier over tyngdekraften . Men å klatre nedover blir mer som en overgivelse. Man skal ikke lengre kjempe mot tyngdekraften , men forsøke å gjøre en avtale med den.
Vi skulle faktisk klatre ned til skyene.
Jeg vil heller gå døden i møte enn å vente til den kommer til meg.
La oss gå nå , og dø sammen.
Å snu seg for å se bakover var som å ta en piruett ytterst på en skyskraper.
Det er ikke noe annet å si enn at dette var en fantastisk bok.
Jeg har begynt på den for andre gang.
Tommelen opp for Nando Parrado. Terningkast 6.
Vi må stole på Guds vilje.
Det er umulig å forstå Gud og hans logikk.
Se på de fjellene. Det er umulig, vi er fanget her. Vi er ferdige. Alle våre lidelser har vært til ingen nytte.
Hans urokkelig tro på egne verdier og avgjørelser- var det samme som nå forhindret ham i å tilpasse seg nederlaget og gjenvinne balansen.
På flyet satte han seg så langt vekk fra henne som over hodet mulig, helt bakerst der flymotoren dundret mot nakkestøtten. Han kunne høre sitt eget hjerte slå gjennom motorlyden. Han bare satt og stitmrret rett frem og rørte seg ikke. Ikke engang da flyet begynte å sige forover, eller da det økte farten og kom seg opp i luften.
Han hadde begynt å kysse henne oftere nå, noe som ikke gjorde det mindre spennende. Fortsatt følte hun det som om hun skulle forgå av lykke når han omfavnet henne, og når hun kjente tungen hans i munnen sin , formelig smeltet hun i armene hans.
De to visste tross alt av egen erfaring at ung kjæelighet var nesten umulig å styre.
Alt i alt var det nesten 4 måneder siden han hadde vært på skuddhold av en kvinne.
Dette var mitt første møte med Gaute Heivoll. Boken var over gjennomsnitt bra , men han hadde det alt for travelt med slutten. Det blir nok flere bøker av han etter dette , skulle en tro , men verden er full av bøker.
Han så på de to søivfislene. De nærmet deg varsomt fra hver sin kant . De hadde ikke øyne , likevel så de ham. Han strakte hendene ut, og de vel ikke unna. Så var hun der. Han sank på kne og lente jo Det mot brystet hennes mens mudder og grums steg opp omkring dem og skygget for sola. Han lyttet lenge så sa han navnet hennes.
Enda et døgn lå han og kjente på gleden .