Bokelskere.no

Art is a constant effort to strike past the mere daily doings of humankind in order to arrive at, or at least to approach as closely as possible to, the essence of what it is, simply, to be.

If Baudelaire is correct, then in a sense childhood never ends, but exists in us not merely as a memory or complex of memories, but as an essential part of what we intrinsically are. Every artist knows the truth of this since, for the artist, childhood and the childhood conception of things is a deep source of what used to be called inspiration, if for no other reason than that it was as children that we first apprehended the world as mystery. The process of growing up is, sadly, a process of turning the mysterious into the mundane.

Hur kan man drömma när livet bara börjat sa jag. Drömmar är väl någon sorts bearbetning av erfarenheter.

Jag hade glömt hur förlåtande en skog kan vara. Hur trösterikt träden drar sina händer över en ledsen janakipporygg.

De siste milene satt vi stille og så snøen falle mot ruta. Det var ingen ubehagelig stillhet. Det var bare den slags stillhet som ikke orker å lete etter nye ord.

Snilleella var husmor og likte å gi klemmer. Hver dag når vi hoppet ut av skoletaxien utenfor gården deres tok hun imot oss på trammen.Roger gled unna armene hennes men jeg ble stående så lenge jeg kunne. Snilleella hadde alltid blomstrete frakkeforkle. Hun luktet luxsåpe og bolledeig.

Grepet rundt hånda mi myknet. Til slutt var det bare jeg som holdt oss sammen.

I am all inwardness, gazing out in ever intensifying perplexity upon a world in which nothing is exactly plausible, nothing is exactly what it is. And the thing itself, my little stranger, what of it? To have no past, no foreseeable future, only the steady pulse of a changeless present - how would that feel? There's being for you.

A volte senza senso ci facevamo dei cenni con la testa che sembravano d'intesa, ma erano solo i nostri silenzi pensosi che per caso s'incrociavano.

Credimi, Kajan, odiare insieme unisce di più che amare insieme.

Una piccola valigia in mano, un cuore piccolo nel petto, un piccolo sasso al posto dello stomaco e gli occhi grandi come il mondo che aveva davanti.

Kajan aveva mani di vento e i tasti divennero vele; navigava nel mare della sua giovane vita.

La guerra nasce prima nella mente di pochi, poi in quella di molti, poi dalle menti passa alle mani e alle gambe e da lì si sposta negli occhi. E poi, anche quando finisce, negli occhi rimane.

Og verden sørger bare over det den kjenner, og aner ikke hva den hadde mistet med denne knøttlille øya, skjønt Jordens kulerunde form hadde gitt denne tapte flekken like mye lov til å være dens navle, selv om det ikke var et solid tauverk av handel og krig som bandt den til verden, men en drøm spunnet av et mye tynnere garn.

It's like that, sometimes, you know; you wait and wait and wait - because you're frightened, becasue you've always waited - and then, one day, the wait is over. In that moment, you forget what it was to wait, This state that you'd lived in for sometimes years is gone, and so is your memory of it. All you have at the end is loss.

For er ikke nostalgi bare en annen vei hjem til adresser som ikke finnes lenger?

Tiden har gjort noe med oss. Eller kanskje vi har gjort det selv. Sannsynligvis er det et samarbeid. Tiden gir oss mulighet til å ødelegge.

Noe skulle sies til avskjed, en måte å runde av på som samlet kvelden og ga den et navn.

I dag skal vi snakke om døden, sa jeg, det snakkes altfor lite om døden. (...)
Folk kan like det eller ikke, sa jeg, men noen av oss lengter dit. Vi tåler ikke den eksponeringen som livet er, vi lengter tilbake til mørkerommet, til tiden før framkallingen.

Il futuro forse è una via di mezzo fra noia e morte, qualcosa che si potrebbe chiamare magari vita.