Bokelskere.no

Quando capitano queste giornate mi torna in mente mio nonno. Diceva: se oggi fosse un pesce, lo ributterei in mare.

• Mørket er ikke noe å være redd for, sa Trond Egil. - Alt er jo det samme, eneste forskjellen er at du ikke kan se det, og det er ikke meningen heller.

Og i husene svømte menneskene intetanende omkring i et hav av tid.

The small man turns to her.
"I take it English men don't have wrinkles."
"Only around their hearts," Tonie says.

It is morning. The village lies stunned in its newborn quiet.

Mornings he is gone by eight o'clock and returns twelve hours later; he is always leaving or coming back, plunging in and out like a needle through the cloth. He does not ask how the cloth weaves itself, but here it is, knitting itself out of silence, out of stasis.

It is raining when she gets off the train.She takes the bus the rest of the way, pressed up against the other passengers, the windows blank with condensation. The wet smells of skin and hair and cosmetics and shoe leather make a pattern in the silence, an extension into non-language, as though everyone here is trying to describe themselves in a way that words have never accounted for and never will.

This is the lesson, the sermon: that facts outlive emotions, and that knowledge is therefore more powerful than love. There are infinite things to know, but the capacity for love is just that, a capacity, a space that can hold so much and no more.

Foreldre gir barnet navn som om barnet aldri skal vokse opp. Du kan hete Bitten i barndommen, ikke som middelaldrende kvinne. Ja, kvinne. Gi barnet et barnslig navn? Som å plante en eik i en blomsterpotte.

Hun smiler mye. Det er noe pussig med tannstillingen hennes, den presser seg mot midten, som om fortennene er et bål som resten av tennene prøver å varme seg på.

Så satte han seg på kontoret, som han kalte det, men som i grunnen bare var et kott hvor det var plass til en kopp kaffe, regnskap og ventetid.

I resepsjonen sitter en mann i en fluktstol og sover. Han ligner det som moren pleier å kalle en smørsanger. Håret hans er strøket baklengs i en glatt bølge som ligger over hodet som et lokk av lakris.

Wenn ich im nassen, immer noch nach Wischwasser, Essig und Kohlen riechenden Hausflur stand, war das Haus so, wie ich es mir als Kind immer gewünscht hatte: leer, und ich war unsichtbar, und Leben war eine Möglichkeit, für die ich mich entscheiden oder die ich fallen lassen konnte.

We're not playing to win, we're playing to play.

We're all different and we're all imperfect, and the imperfections are what makes each of us and our work interesting. We create pieces reflective of who we are, and if insecurity is part of who we are, then our work will have a greater degree of truth in it as a result.

(...)la psicoanalisi era come il fumo, non bastava non praticarla, bisognava anche proteggersi da chi la praticava.

To live as an artist is a way of being in the world.

Un uomo che contempla i limiti della propria esistenza non è malato, è semplicemente vivo.

"Il prossimo mese faccio sessantaquattro anni. Ho vissuto tanto, qualcosa l'ho capita, qualcun'altra no. Per esempio ho capito che l'intelligenza è sopravvalutata, come la stupidità sottovalutata, che bene e male esistono veramente, che l'uomo puo perdere tempo prezioso in mille modi stupidi, il più stupido di tutti è giudicare gli altri, perché è troppo facile, perché non serve né a noi né gli altri."

Some years ago I was asked to contribute to a collection of six-word "stories", along the lines of Hemingway's masterpiece - one of the best things he ever wrote: "For sale: baby shoes, never worn." My contribution to the volume may seem facetious, but it contains a serious and bitter truth: "Should have lived more, written less."