Bokelskere.no

Both of us, evidently, were afraid of escaping ourselves, of erasing in a moment of distraction the mask of self-possession we had given ourselves.

I was afraid that, whatever she wore, her beauty would explode like a star and everyone would be eager to grab a fragment of it.

I have an emptiness inside me that weights me down.

Is it possible that our parents never die, that every child inevitably conceals them in himself?

I understood only later that I can be quietly unhappy, because I'm incapable of violent reactions, I fear them, I prefer to be still, cultivating resentment.

Moren min er et vrak, sa jeg og kjente det som om noen dro et sagblad over brystet mitt.

Jeg snakket om søstrene mine hele den natten, og det var også en slags måte å puste på, for mamma sa alltid; Ikke snakk om det til noen. Ingen har noe med det der å gjøre. Det der. Søstrene mine, som om de var låst inne et sted, i livene våre, helt til Johannes satte seg opp i sengen den natten og hørte på meg og sa ingenting.

Jeg visste ikke hvordan man satt oppe om nettene, ante ingenting om hva man gjorde med savn, jeg hadde ikke lært det.

...den sommeren noe revner og lappes sammen på en gang, den sommeren Kari ennå heter mamma og ikke vil vite noenting, den sommeren pappa revner foran øynene på meg og jeg måtte trøste han og alle de voksne som går forbi oss spør hva som er i veien med den voksne, revnede mannen.

Alt vi gjør er å huske ting vi ikke vil huske og ikke vil glemme.

Vi elsket jo hverandre. Betyr det noe?
Kanskje ikke.
Kanskje det betyr alt.
Men det er ingen vei tilbake.
Jeg elsker deg. Jeg elsker deg. Jeg elsker deg.
Men nå brenner jeg ut.

"Kjærligheten - denne verkende uforståeligheten som holdt sammen livet og rev det fra hverandre på samme tid"

"Vokser man noen gang opp? I så fall: Hvordan. I så fall: Hvor etterlater man seg sine fortidige jeg-er?"

"De treffer gamle kjente og forsøker å gjenta ting det ikke går an å gjenta. De forstår det, begge to. Men de vet ikke hva annet de kan gjøre. De etterlikner seg selv som best de kan"

"Kanskje man bare kan glemme alt sammen, hele forbannede livet, etterlate det i en slags grøft og gå videre som om ingenting har skjedd"

"Rart med det. Hvordan barndommer alltid er helt vanlige til man blir voksen og begynner å snakke med andre folk om barndommer. Først da oppdager man ting."

"Sånn er det med overraskelser. De spretter opp av esker ingen er lært opp til å se."

"She wanted to vanish; she wanted every one of her cells to disappear, nothing of her ever to be found."

"I did many things in my life without conviction; I always felt slightly detached from my own actions"

"Not too long before - ten days, a month, who can say, we knew nothing about time, in those days [...] Adults, waiting for tomorrow, move in a present behind which is yesterday or the day before yesterday or at most last week: they don't want to think about the rest. Children don't know the meaning of yesterday, of the day before yesterday, or even of tomorrow, everything is this, now"