Demi-monde- which is French for “half-world” and an old euphemism, according to Miss Redmayne who teaches humanities, for any sexually active woman who failed to conform to the strict patriarchal gender norms that permeated French society in the dark days before Tinder.
Jeg elsket Ravneringene, og jeg elsker Jernulven og Sølvstrupen. Pettersen har skapt en verden som fremstår som ekte og levende. Karakterene skaper en spenning i fortellingen som driver deg videre fra kapittel til kapittel, og som gjør det nesten uutholdelig å vente på neste bok! Både Jernulven og Sølvstrupen er virkelig godt skrevet, med et godt språk, med flere spenningstopper og med en utrolig godt planlagt fantasyverden. Det er fantastisk at vi har fått så god norsk fantasy, en sjelden og meget velkommen gave for både fantasylesere og alle som er glad i en god historie.
Du trenger ikke være en fan av fantasy for å lese Siri Pettersens bøker. Historien i seg selv, med både karakterer og verdensoppbygging, skaper en så god fortelling at den passer også den som har lyst på en god bok. En spennende bok, en bok med interessante karakterer og en bok som drives frem av karakterenes utvikling. I disse bøkene absolutt Juva, men også flere andre interessante personligheter som dukker opp underveis. Jeg kan ikke egentlig anbefale den nok. Dette er en bok du bare må lese.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
I dashed into the kitchen before rational thought could kick in—which is likely for the best, since my rational thoughts all center on the principles of running and hiding.
while I am not skilled in many things, I am a twentieth-degree black belt in running away.
I missed the days when I would silently judge seemingly crazy people in a park, instead of being one of them.
We tend to respect people who can kick our asses.
He began walking toward us, a simple endeavor, and yet it made me feel like I had swallowed a brick.
And I mean “old” not in the way of denture cream and dinner at four. “Old” in the way of mountains.
It’s curious that children can either be expert liars or utterly incapable of hiding their emotions, and the classification changes from minute to minute.
Her voice was high and squeaky, peppered with levels of enthusiasm attainable only by children and drug addicts
You will eventually discover that under the movie stereotypes, imposed mystique, and overall inflated expectations, each and every one of us is at least a touch more boring than our images would indicate. And that is not a bad thing.
Real physical perfection isn't something a guy like me gets to see up close and personal very often, and it's something to marvel at - then run away from, before it hypnotizes you like a snake staring into the eyes of something small, furry, and edible.
Imagine a world where speaking or writing words can literally or directly make things happen, where getting one of those words wrong can wreak unbelievable havoc, but where the right spell you can summon immensely powerful agencies to work your will. Imagine further that this world is administered: there is an extensive division of labour, among the magicians themselves and between the magicians and those who coordinate their activity. It's bureaucratic, and also (therefore) chaotic, and it's full of people at desks muttering curses and writing invocations, all beavering away at a small part of the big picture. The coordinators, because they don't understand what's going on, are easy prey for smooth-talking preachers of bizarre cults that demand arbitrary sacrifices and vanish with large amounts of money. Welcome to the IT department.
Didn’t they know that the only unhackable computer is one that’s running a secure operating system, welded inside a steel safe, buried under a ton of concrete at the bottom of a coal mine guarded by the SAS and a couple of armoured divisions, and switched off? What did they think they were doing?
I’m lurking in the shubbery behind an industrial unit, armed with a clipboard, a pager, and a pair of bulbous night-vision goggles that drench the scenery in ghastly emeralt tones. The bloody thing make me look like a train-spotter with a gas-mask fetish, and wearing them is giving me a headache
Because, you see, everything you know about the way this universe works is correct—except for the little problem that this isn’t the only universe we have to worry about. Information can leak between one universe and another. And in a vanishingly small number of the other universes there are things that listen, and talk back—see Al-Hazred, Nietzsche, Lovecraft, Poe, et cetera. The many-angled ones, as they say, live at the bottom of the Mandelbrot set, except when a suitable incantation in the platonic realm of mathematics—computerised or otherwise—draws them forth. (And you thought running that fractal screen-saver was good for your computer?)
We remain convinced that this is the best defence posture to adopt in order to minimize casualties when the Great Old Ones return from beyond the stars to eat our brains
Jeg leste Steinansiktet på en dag, rett og slett fordi jeg ikke kunne legge den fra meg. Det er egentlig ikke fordi den har høyt spenningsnivå. For det har den ikke. I så måte føles noen av delene mer som en familieroman. Men en blir så innvolvert i denne familien og de ulike karakterene med sine styrker og svakheter at en bare må vite hvordan det går. Det går fint å lese Steinansiktet uavhengig av Jernspøkelset. Men det er en del referanser til det som skjedde i Jernspøkelset, og en kjenner familien og karakterene bedre hvis en følger dem gjennom Jernspøkelset først. Derfor anbefaler jeg begge bøkene etter hverandre. Men gå for all del ikke glipp av Steinansiktet.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Det er utrolig tøft å lese denne historien. Boken er godt skrevet og de ulike situasjonene beskrevet slik at en virkelig ser dem for seg. En føler med de ulike barna etterhvert som de vokser opp i denne spiralen av vold. Og en ser hvordan barndommen påvirker hvordan en selv behandler egne barn. Abida er tøff som klarer å komme seg ut av denne spiralen, men det må ha vært utrolig hardt. Det er vanskelig å sette seg inn i, men samtidig vekker det et beskytterinnstinkt der en skulle ønske en kunne stå opp for mennesker som har det på denne måten.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger