Bokelskere.no

Noen mennesker er som upoppet popkorn. Små og harde. Men gi dem litt varme og se hva som skjer!

En pleier fortalte meg en gang om den dårlige oppførselen til pasientene på institusjonen hvor hun jobbet. «De er som dyr,» sa hun. «Grådige og totalt uten evne til å tenke eller reflektere». Og hun beskrev en episode, en lørdagskveld da kveldskosen nettopp var båret inn på avdelingen, og brannalarmen gikk. Alle de ansatte løp ut, men ingen av pasientene brydde seg. Og da pleierne kom inn igjen, etter å ha fastslått at det var falsk alarm, var alle kakene borte. «Grådige,» sa hun. «Brydde seg ikke om noe annet enn å spise,» sa hun. Hun var voldsomt opprørt og ikke så veldig interessert i mine spørsmål om personalets oppførsel. «Hvordan kunne dere bare løpe fra så syke pasienter hvis dere trodde det var brann?» lurte jeg, men hun svarte ikke. «Som dyr, » gjentok hun, og jeg gav opp diskusjonen og trakk meg rolig tilbake. Jeg er jo glad i dyr, men det er ikke så lett å diskutere med en sau.

Mennesker er ikke sykdommer, de har en sykdom.

Tomorrow always comes early.

I shrieked, leaping backward, crashing into Proprietor Dando, the tray flying wide, dishes and flatware and stew and bread and ale sailing through the air to clatter and smash and slosh and phoomp and splash and shatter and tinkle and run and dribble hither and thither and yon.

Every one of them alone like me, inside the prison of his skull.

“Thinking can be very dangerous,” says the Warder coolly. “I don’t recommend it.”

“I’d rather eat worms!”

“Worms? Hah? Since when could we afford to eat worms?”

A married troll couple.

“My dad,” he squeaked. He got control again. “My dad,” he said, “said to me-” He fought for breath.

“Son,” said the horse, helpfully.

“What?”

“Son,” said the horse. “No father ever calls his boy ‘son’ unless he's about to impart wisdom. Well-known fact.”

“It's my reminiscence.”

“Sorry.”

“He said...Son...yes, okay...Son, when you can face down a troll in a single combat, then you can do anything.”

A strong man who exerts his strength only upon the weak eventually becomes weak himself.

«Skjønner du hva jeg mener? Kanskje hvis du kan akseptere en smerte som truer med å gjøre det av med deg, så kan du bruke den, så kan du kanskje vokse.» Eric så på ham mens han smilte et merkelig halvsmil, med ansiktet fullt av kjærlighet og smerte. «Det er svært vanskelig å gjøre.»

«Du er nødt til å forsøke.»

«Jeg vet det.» Han sa, meget varsomt, mens han så på Vivaldo: «Ellers blir du bare stanset av det som ødela deg, og så kommer det til å skje om igjen og om igjen og livet ditt er egentlig - opphørt - fordi det er umulig å bevege seg eller forandre seg eller elske lenger.»

«For en pussig dag dette er. Den begynner med åpenbaringer.»

«De holder på å åpne alle bøkene i himmelen,» sa Vivaldo.

Hvis alle barna som kom hit hvert år var blitt unnfanget i kjærlighet, jøss! baby, for en deilig verden vi ville hatt da!

«Det er vanskelig å leve med det der,» sa Eric. «Jeg mener med følelsen av at man aldri er den man later til å være - aldri - og likevel er det mest sannsynlig at den man later til å være, på en eller annen måte er nesten akkurat den man er.»

Himmelen lignet et uendelig og vennlig hav som det var forbudt å drukne i, og stjernene glimtet som sjømerker.

Folk eier ikke medlidenhet. De lemlester deg stykke for stykke, og kaller det kjærlighet. Siden, når de har slått deg i hjel med den behandlingen de ga deg, sier de du mangler karakterstyrke. De gråter store, bitre tårer - ikke for den døde. For seg selv, fordi de har mistet leketøyet sitt.

«Å,» sa hun, «jeg liker å iaktta folk når de tror jeg sover.»

«Jeg hater begravelser,» sa hun endelig, «det er som de aldri har noe å gjøre med den personen som er død.»

«Nei,» sa han, «begravelser er for de levende.»

Så hadde de tunnelen for seg selv. Toget skjøt inn i det svarte mørket som en fallos, inn i mørket som åpnet seg for å slippe det inn, åpne seg, åpne seg, og hele verden rystet under parringen deres. Og så, da det var som brølet og farten aldri ville opphøre, kom de ut i det grelle lysene ved 125. gate. Toget gispet, stønnet og stanset.