Bokelskere.no

Hans akkorder var for alltid stemt i moll

Intet menneske kan bli mester i noe på ti dager. Det er ikke så enkelt som å knuse en rute i mesterskapets hus, og løfte haspen av på innsiden. Mesterskapet var ikke et vindu i et ferdigbygget hus. Mesterskapet var en øde tomt, hvor det ikke fantes noe hus.

Hvis kvinnen var livets kraft, skapt til å bære, var da mannen dødens kraft, skapt til å svike?

Rikdom blir [...] et minne om et nederlag. Derfor kan nederlaget snues om til noe som ligner på en seier, såfremt rikdommen blir kjempet ned. Kunne man bare komme dit hen at alle mennesker var fattige! At ingen menmnesker ved hjelp av penger kunne oppnå den lettelse som man selv en gang ville gitt tusen kroner for, om man så skulle lånt dem!

Men så lenge det fins bare ett menneske i verden med penger og innflytelse, så er verden utålelig og urettferdig. For da kan man slippe fra, snike seg unna! Ved hjelp av penger!

Ingen vei tilbake til gullregnen, den riflete benken i parken, og det blinkende signalhornet

«Jeg er Oz, den store og fryktelige,» sa den lille mannen med skjelvende stemme, «men ikke slå meg — vær så snill, ikke gjør det! — og jeg skal gjøre alt dere vil.»

Når en nordmann griper til tog, og særlig til natt-tog, skyldes det alltid en uoppsettelig plikt, en innkallelse

Bitterlig korte er våre dager. Uendelig og uten ekko er verdensrommets mørke dyp.

Being rich is not about how much money you have or how many homes you own; it's the freedom to buy any book you want without looking at the price and wondering if you can afford it.

Hun visste nå hvor små de lidenskaper var som som kunsten forstørret

Overdrevne fraser er et skjul for lunkne følelser

Menneskets tale er som en sprukket kjel: de melodier vi lokker frem av den, duger så vidt til en bjørnedans, når vi ville røre stjernene til tårer.

En kvinne som hadde pålagt seg selv så store offer, kunne vel unne seg noen små gleder. Hun kjøpte seg en gotisk bedeskammel [...]

Jeg har religion, min egen, jeg er mer religiøs enn alle prestene til sammen med sine narrestreker og sitt gjøgl! Jeg tror på Gud. Jeg tror på det høyeste vesen, på en skaper, hvem han enn kan være, det bryr jeg meg ikke om, som har satt oss i denne verden for å oppfylle våre plikter som borgere og familiefedre; men jeg føler ikke trang til å gå i kirker og kysse sølvplater og meske en haug med narrefanter som lever meget bedre enn vi! For Gud kan man tilbe like godt i skogen eller i ute på marken eller, som folk gjorde i oldtiden, ved å betrakte himmelhvelvingen. Min Gud det er Sokrate's, Franklin's, Voltaire's og Beranger's Gud! [..] Derfor går jeg ikke med på en Gud som spaserer i haven med stokken i hånden, som anbringer vennene sine i buken på en hvalfisk, som dør med et skrik og gjenoppstår tre dager etter: alt det er meningsløst i seg selv og strider forresten mot naturens lover; det beviser, i forbigående bemerket, at prestene alltid har vært nedsunket i den sorteste uvitenhet, og at de prøver å trekke folk ned i den.

(Apotekeren Homais)

[...] Hun var lite medfølende og lite tilgjengelig for andres sorger; i det lignet hun de fleste bondefødte, som alltid beholder noe av arbeidsnevenes hårdhudethet i sinnet.