"Det var fort og bråkete," mumlet Sebastian, så bare faren kunne høre ham.
"Hva sa du, gutten min?"
"Ambulansen og sirenen," sa han. "Det var fort og veldig bråkete. Jeg vil aldri kjøre med ambulanse igjen."
"Det håper jeg du slipper," svarte Dean.
Jeg er delvis enig, ettersom du får servert historien om vennene som forsvant i starten uten at det blir funnet ut hva som skjedde med dem. Jeg synes det var plagsomt mange ganger at Adam gikk gjennom barndomsminner som ikke hadde noen som helst slags relevans, bortsett fra opplevelsen med voldtekten på Sandra. Frustrerende er det også, at han ikke husker noe som helst fra hendelsen den gangen, og det virker ikke som han har særlig skyldfølelse for at han aldri gav foreldrene til de forsvunne barna en tilnærmet forklaring. Alt i alt, synes jeg den var spennende ellers.
Sjarmerende og morsomme dikt i denne boka, og Hjørnevik har for vane å dra oss inn i barndomsminner som varmer oss til hjerteroten. Jeg har møtt Hjørnevik i person, og han kan virke sjenert utad, men har hørt at han har god karisma når han fremfører diktene sine på scenen.. Anyways, flink dikter, dette her!