Bokelskere.no

Kristus seiret ikke her. Han seiret først i nederlaget, i det totale nederlag. Kristus er antimakt, er svakhet som våger seg selv i tillit til kjærligheten, tillit til Gud

Løgnene er begynt å utrope seg til hellige... Hvor stor sanksjon skal enkeltmenneske gi smfunnet for sakens skyld?... Her er en mengde problemer som ties ihjel av avisene, og forsakes av de radikale... Selv har jeg ofte tenkt å skrive om disse problemene, men feiet dem bort med tanken på millionene som dør... Men hvordan kan vi ta millionene alvorlig, hvis vi ikke tar den enkelte alvorlig?... Enhver alvorlig diskusjon stanses helt bevisst i pressen... Alt som forsøker å snakke om "noe annet", blir tiet ihjel... Bare det som er oppe i nyhetsmasineriet, får komme frem... Når skal vi våge å ta opp selve radikalitetens problem...? Vår usikerhet, Vår felles usikkerhet, bunner ikke den også i min egen feighet, i vår alles personlige feighet...? I tommrommet etter våre myter, demonenene og utroper masken, utroper rollen, til eneste virkelighet... Du er ikke til, bare omgivelser, sier vi, enten vi kommer fra høyre eller venstre... Individualister og kollektivister, tar vi mennesket alvorlig...?

Individualismen stiller opp med sine stjerner og helter og skikkelser, selvsikre, altetende, erobrende borgere som bare kommer til himmelen hvis de er vellykket, og som undertrykker enhver som ikke lykkes. Kollektivismen stiller opp sine presteskap, stender, tribunaler, dogmer, grupper representert ved solkonger og formenn. I denne blodige kamp som raser mellom indiviualisme og kollektivisme, er det ingen som representerer ENHVER, det mennesklige i oss. Hvem våger stå opp mot tidens fryktlige grep på oss? Det er makt vi vil ha, alle sammen. Si dette, og avisene vil ikke trykke det. Avisene preker om humanisme og pluralisme, med draperier av vakkre ord tilslører de maktkampen. Og projiserer sin hensynsløse maktkamp over på de unge, som da blir stående som en klikk hysteriske voldsberusede paranoikere. Deres paranoia - er vår felles feighet og splittelse, som vi plasserer på en liten gruppe mennesker som vi siden kan dytte ut av samfunnet. Vi er noen deilige løgnere. Og se hvor perfekt den lille gruppen går på limpinnen. den er akkurat hylende og dogmatisk som vi vil den skal være. Kjære borger, hvis du ikke vil se ditt hykleriske ansikt i speilet, da skal du bare se på neste venstrevridde demonstrasjon. Der har du din paranoia fordi du ikke har tatt ditt liv og ditt samfunn alvorlig. det er ditt eget hat og din egen ambivalens, som du er på vei til å vende deg mot med fascistisk vold. Høyrevridde og venstrevridde, vi skulle sprerres inne til en eneste lang gruppesex, for det er sannheten om oss...

kognitiv selvskading

For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud.

(Kor 2, 10)

The moon is no door. It is a face in its own right, White as a knuckle and terribly upset. It drags the sea after it like a dark crime; it is quiet With the O-gape of complete despair. I live here. Twice on Sunday, the bells startle the sky--- Eight great tongues affirming the Resurrection. At the end, they soberly bong out their names.

A sort of walking miracle, my skin bright as a Nazi lampshade,

Dying is an art, like everything else. I do it excepionally well.

I kirkegårdstreet henger en vekkeklokke.

Sannelig jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.

(Johannes 12, 24)

Altså finner han alltid frem han som leter etter ingenting

Der livet er korsfestet til verden.

De fortærer seg selv i en annens favntak og kaller sin ensomhet kjærlighet. De forliser i hverandres kjærtegn og kaller sin smerte vellyst

Hun var svært vakker, og ikke på den vanlige måten, det var noe stygt og vanskelig i ansiktet hennes som gjorde at det var spesielt vakkert

Vi går jo rundt og bærer på et dødt barn, helt til vi dør. I den forstand er det allerede for sent å ta livet av seg, ettersom man, idet man kommer så langt som til å ønske sin egen død, allerede er død. Det er kanskje grusomt å måtte innrømme det, men livet kommer alltid selvmorderen i forkjøpet, ved allerede å ha drept det i ham eller henne som kunne opprettholdt ham eller henne. selvmordet er sånn sett den bortkastede handlig per definisjon, snytt for alt, selv for den bortkastelsen som motiverer den, forestillingen, romantisk, om en siste gjennværende mulighet til å gjøre noe med det, i betydningen kaste bort selve forutsetningen for å gjøre noe med noe som helst, dvs. en selv og sitt eget liv. Sannheten er at det er ingenting å ta livet av.

Gud, du som har skapt alt, til deg sier jeg uten klage: jeg eier ingenting, jeg har glemt det jeg forlot, jeg er et speilbilde som slumrer, en pust som ikke forvolder skade på vinden. Men jeg har tro på ordene jeg ble tildelt, ordene jeg stjal, for det jeg etterlater oppsto ikke av ingenting.

Hvisker en bønn, en takk. En båndspiller i barnemunnen avspiller askespråk: Du er her dunkel. Kjære far, hvorfor kan du ikke glemme meg?