Har egentlig delte meninger om denne boka. Boka hadde et for enkelt og svulstig språk. Det legges opp til at du ikke kan tenke selv. Karakterene og selve historien har for lite dybde slik at historien i seg ikke blir troverdig. Alt ( mye) er gått over en harelabb bare for å få fram budskapet. Det virke som forfatteren brenner mer for budskapet enn historien i seg selv.

Men på et forunderlig vis så appellert historien til meg allikevel. Jeg følte sterkt med karakterene og hjertet mitt både smeltet og gråte. Jeg måtte noen ganger tørke noen tårer. Jeg synest budskapet med boka var utrolig bra og siden det ikke er pakket inn så lyser det STERKT igjennom. Dette er boka jeg vil gi til flere og som ikke leser så mye til vanlig. Men det tør jeg ikke fordi det kan gi et sterkt og kanskje smertefullt spark i ræva. Det er akkurat derfor jeg vil gi disse personene denne boka.

Noen ganger får man lyst på snop og man vil ha det øyeblikkelig. Sånn har jeg det ofte med Krim. Da ble det Gravstille av Arnaldur Indridason.

Jeg leste boka for kanskje 1 år siden og jeg har glømt en del detaljer. Sånn at dere er advart på forhånd;)

Arnaldur Indridason bruker å blande inn spor som egentlig ikke hører til Krimgåten. Men som allikevel er så troverdige spor at du tenker at du stemmer. Jeg er også imponert over at du klarer å skjule hvem som er morderen til siste slutt. Han klarer å lage troverdige karakterer med ufattelig gode motiv til å gjøre gjerningene. Han har en utrolig psykologisk innsikt i karakterene samtidig som relasjoner og samspill er ufattelig god beskrevet. Alle karakterene har noe muffins med seg og du får inntrykk av at nesten alle lyger.

I denne krimboka synest jeg Indridason trekker fram et alvorlig tragisk og viktig tema, nemlig kone mishandling. Det "aller beste" han får fram er at mishandling er mer enn noe som ødelegger det fysisk. Men mishandling bryter ned psyken og ødelegger familien. Han kaller konemishandling for Sjelemord. Noe som jeg er helt enig!!!.

I mine øyne er det en imponerende, viktig og spennende bok som jeg nileste til slutt<3. Jeg måtte jo finne ut hvem som var morderen;).

Denne boka bærer preg av at den er første bok i en serie. Den hadde en del informasjon som var viktig å få på plass sånn at vi får kjennskap til historien og den røde tråden. Men boka er overbelastet med informasjon.

Jeg synest boka er mer karakterpreget enn handlingspreget. Det sentrale og viktigst i boka var relasjoner . Man får inntrykk av at hun vil gi et bilde av hvordan det var på 1800 tallet når det gjeldt holdninger og lignende i forhold til generasjoner. Hun er mindre opptatt etter min mening å vise hvordan det var å leve på 1800 taller. f.eks. hvordan drive gården.

Karakterene i boka er veldig enkle med noen klare personlighetstrekk samtidig som du ikke når helt inn til dem. Det er litt sånn hit, men ikke lenger. Selv om det kom litt karakter karestikk så følte jeg ikke at jeg ble skikkelig kjent med karakterene siden man er i første boka.

Det er viktig for meg at en serieforfatter klarer å lage karakterer, handling og lignende som er både ekte, troverdig og levende. Hvis man klarer å gjøre det så blir karakterene nesten som virkelige personer i real og deres lykke og sorger samt du blir veldig, veldig engasjert. Det er en forelskelse i denne boka og den fyller kravene ekte, troverdig og levende. Jeg ble nesten forelsket selv og fikk sommerfugler i magen<3. Denne forelskelsen dekker også over det som er trist i serien, i hvert fall for min del. Men dessverre det andre i boken var ikke så levende som jeg ville at det skulle være. Men det er jo nesten 60 bøker i serien og det er fortsatt stort potensiale for det:)

En annen ting som forvirret meg og som jeg er litt misfornøyd med var hovedpersonene. Jeg fikk inntrykk av det skulle handle om tre jenter/damer som er hjerte søstre og venner. Det høres ut som en vanskelig oppgave og det bærer boken preg av. Noen blir mer i fokus enn andre blant annet. Derfor føler jeg at det er bare en hovedperson (Ingrid) og de andre er under ho (Stina og Aile).

Alt i alt ei bok jeg liker, men som jeg foreløpig ikke elsker av hele mitt hjerte og forguder. Selv om den har et potensial til det:)

Karakterene i denne boka representere på ingen måte den ”vanlige mannen i gata”. Det er dysfunksjonelle personer som kommer fra dysfunskjonelle familier. Ellers er de hevnlysten, egoistiske, makt og oppmerksomhet syk, forskjellsbehandlende og tror de kan få alt i verden på feil premisser. En del av karakterene er blottet for empati og hjertet. Det er sjelden jeg misliker karakterer så sterkt at jeg blir kvalm og rasende….Men i denne boka skjer det!!!. Jeg har lyst å hive boka i vegg eller ”hoppe” inn i boka og skjelle dem ut….Karakterene lager en mørke, kalde og grøssende stemning gjennom boka. Men på en spennende og bra måte. Jeg må innrømme at jeg har store problemer med å lese enkelte deler av boka. Det å lese om et kaldt og hjerteløse menneske som er blottet for følelser gjør de mest grusomme ting bryter med det menneskelig.. Jeg fikk assosiasjoner til 22 juli terroren.

Det beste og mest spennende med boka er hvordan alle delene henger sammen. Det er ikke forutsigbar og man lurer hele tiden på hvordan henger alle disse delene sammen. Jeg var innom mange teorier. Men faktisk ingen av de stemte. Jeg skjønte ikke hele greia før helt på slutten. Ellers er det en del som skiller seg ut. Det er den om Julian Wang og Sabine Reich. I begynnelsen var jeg helt fascinert over dem. Åååå, som jeg ønsket å møte en person som Sabine Reich. Så ble jeg dødsskuffa når det kom fram at hun ikke var den hun utga seg for. Men det var ulidelig spennende å finne sannheten om Sabine Reich. Boka bruker flittig cliffhangere og man river seg nesten i håret på slutten av hvert kapittel. Man vil jo lese videre på en av enkelte delene. Men sannheten er at det er sånn på alle delene i boka.

Men boken har også ting som trekker ned. En del ting synes jeg kom litt for brått inn i historien. Når jeg hadde lest nesten 100 sider og kommet godt inn i historien til både Felix og Julian Wang så begynte plutselig historien om Familien Scott. Den er så viktig at den burde vært med helt fra begynnelsen. Broren til Julian Wang er også veldig viktig i denne boka. Dvs. en kriminalsak med han. Ut i fra det blå begynner Julian Wang mistenke broren for å være innblandet i en kriminal sak. Det stemmer jo også. Men det burde være mer integrert i boken slik at det virke logisk at han kan være innblandet inn i en kriminalsak. Det ble litt for brått og teit i denne boka. Ellers får man alt inn med te skje i boka. Man kunne nesten tro at forfatteren ikke vil at leseren skulle få bruke fantasien sin i hele tatt. Hvis boka hadde vært en enkel historie så hadde dette dratt boka ekstremt ned.

Min konklusjon er at dette er ei spennende og bra bok. Men den når ikke til de høyeste toppene. Jeg anbefaler denne boka videre med unntak av de som er direkte berørt av 22 juli terroren.

Når Ruth var fri og frank så skjønner jeg at Mali ikke var bekymret for henne. Men no er Samuel dukket opp og Ruth er dødsforelsket i han. Forholdet deres er alvorligere enn antatt. Desssuten forandrer Ruth til et spøkelse. Mali ser det og allikevel er hun utrolig naiv i forhold til henne. Hun setter ikke foten ned og gjør ikke noe med Ruth`s gryende forhold til Samuel. Mens med Dorbet herjer hun noe veldig med. Det ser ut som at det er viktigere for henne at Dorbet ikke havner i "uløkka" enn at Ruth skal bli ødelagt av en sann jævel ( unnskyld uttrykket,men Samuel fortjener det virkelig!!). Eg blir såååå forbanna på Mali... No skal jeg kalle henne for noe jeg egentlig ikke mener. Men siden jeg er litt sinna på ho i denne boka føler jeg behov for å si det. Drittkjerring!.

Alle barna til Mali blir beskrevet med et bredt spekter av karaktertrekk. Det blir ofte sterkt fokus på enkelte ting ved karakteren. I denne boka er det mye fokus på Dorbet. Jeg synes framtillingen av henne er litt feil og det irriterer meg. Hun oppfattes som vakker, litt egoistisk, misliker forpliktelser og elsker mannfolk (dvs. fly fra den ene til den andre). Hun har kanskje litt av de egenskapene. Men ikke så mye som serien vil ha det til.. Hvis man ser serien over tid så er ikke Dorbet slik etter min mening (og andre får mene hva de vil). Hun har mange andre fine egenskaper som ikke kommer så godt fram og det irriterer meg også. Jeg synest Også Oja ikke er helt slik han blir framstilt. Men det irriterer meg ikke like masse.Men det som gjør at jeg forsatt ”tror” på Dorbet og Oja er nemlig bredt spekter av karaktertrekk. De andre sidene med dem kommer glimtvis fram gjennom hele serien. Men det er ikke så godt synlig. Dvs. det er lite fokus på det. Men hvis Dorbet og Oja hadde bare blitt framstilt med alle de sidene som jeg irriterer meg over så hadde jeg nok kanskje gitt opp serien.

En del synest det er for masse sex i disse bøkene og i bok nr. 11 hadde flere folk skrevet om det. Sånn generelt sett synest jeg ikke det. Men noen ganger går det for langt. Å skrive altfor detaljert om sex synest jeg litt er ekkelt. Sex er viktig. Men noen ganger (som i dette tilfelle) får man inntrykk av sex er alt. Det blir litt feil etter min mening. Det er vel ingen bombe at det er Dorbet og Ola som har så mye sex. Men at det er skrevet så detaljert om sex når det gjelder Dorbet er forståelig. Det er med å bygge opp bildet av Dorbet serien lager av ho. Selv om Ola og Dorbet har så å si et forhold så får man inntrykk av at det forholdet handler mest om Sex og ikke annet. Ola`s voldsomme følelser ovenfor Dorbet virker ikke helt troverdig og det kan bli litt for voldsomt.

Men selv om mye irriterte meg og det var en del å sette fingeren på så likte jeg boka tross alt. Men den er ikke blant de aller beste i serien for å si det sånn.

De valgene man tar kan gi positive og negative konsekvenser, uansett finnes det alltid konsekvenser av et valg. Maren sine tidligere valg har gitt konsekvenser. Hun har tidligere levd opp til andre sine forventninger og plikter (spesielt faren`s) og har heller ikke vært ærlig med seg selv. Det siste hun har gjort er å høre på sine egne følelser, ønsker og leve etter sitt eget hjerte. Maren er et prakt eksemplar på hvor mye trøbbel man blander seg inn i hvis man ikke følger hjertet sitt.Men jeg legger ikke all skyld på Maren selv om det høres sånn ut. Men de fleste hemmelighetene Maren har skapt er avslørt og mange problemer er vekk. Ellers har ho ENDELIG begynte å få selvinnsikt ( 3xHURRA!!!) og leve mer etter hjertet (3xHURRA!!!)<3. Det jeg har sett fra bok nr. 1 har Maren endelig innsett og det jeg ønsket mest skjedde!!!!!!!!(10xHURRA)<3 JUUUUBEL

Serien spiller på hele følelseregisteret til vanlig. Men allikevel har de to siste ( siste og denne) skilte seg ut. De har vært sånn enten eller. Sist bok var en mørk bok med mange negative følelser og sorg. Mens denne boka er stikk motsatt.Denne boka er fylt av glede, positivitet og kjærlighet<3. Denne boka er kanskje den mest positive i hele serien. Men alt det negative er ikke visket bort med en pennestrøk og hun har ikke glemt Erlend eller Elise. Men boken viser at sorg og glede går hånd i hånd, og det er lov å tillate seg glede og lykke selv i dyp sorg.

Når man leser serie så finnes det alltid ting fra neste bok man venter på. Men det jeg opplevd jeg ikke med denne boka. Selv om jeg er litt uenig med meg selv i den påstanden. Det var jo selvfølgelig lagt opp til slike ting i sist bok. Men slutten visste man ikke vil ende verste mulig. Mens de andre tingene som man ønsket vil skje trodde man ikke vil skje i neste bok ( altså denne). Men allikevel har denne boka to store spenningsmomenter. Det ene var overraskende og litt skuffende. Mens det andre var bare glede,glede,glede<3.

Jeg har lært meg å være obs på hintene i bøkene. Etter min erfaring kan de si mye om handlingen i seriene framover. De teoriene jeg har hatt om serien som har stemt mest er de hintene man får i serien. I denne boka får man hint av den negative sorten. dvs. det høres nesten ut som noen skal dø. Når boka ender med et ras hvor noen blir tatt ser det desverre sånn ut:'(. Når man leser utdraget fra boka som kommer så ser man ihvertfall en overlevd. Men allikevel tviler jeg. Men viiiiiiiiiil ikkkkkkkkke at noen skal dø og håper jeg tar dundrende feil!!!!!!!!!!!.

I sist bokomtale av Morshjerte nr. 16 sa jeg mye fint om Lina. No er jeg litt usikker på det jeg sa om Lina stemmer. Det ser jo veldig ut som at Lina er utro med Even. Men det kan være noe annet de har på gang. Det at Even og kona ( jammen, har jeg glømt navn på henne) får det kjempebra over natta virke ikke troverdig.Så det er nok noe i gjerdet. Men om det er utroskap eller noe annet vet jeg ikke.

Det at Martin har tatt selvmord tror jeg heller ikke. Det virke for lettvint og det er jo litt rart at han skulle være i noen få bøker. Han kommer kanskje tilbake som Johannes. Da vil han lage masse kvalm i serien.

Alt i alt var dette en kjempefin bok som holder nivået med de siste bøkene i serien. Det er takket være Trond og Maren<3

Stemninga i Arvesynd bøkene variere. Alt fra det vonde og mørke til ulidelig spenning i 1000… Delvis skiller denne boka seg ut fra de andre bøkene i serien. Jeg vil nemlig kalle denne boka delvis varm, herlig, lun og koselig. Hovedårsaken til stemninga i boka er nok at det er Jul og nyttårshelg på Stornes. Forfatteren skildrer juletid på en tett og detaljert måte. Det er som om ingenting er utelatt og alt det fine med jula er med. Forfatteren har fått med seg følelsene, forventingene, luktene og den herlige familietida. osv. Det er som jeg kjenner lukten av jul, forventningane og gleden over å feire jul med de man er mest glad i. Jeg begynte virkelig å savne Jula og skulle ønske at den komme noooo…

I bøkene kommer man også tett inn på andre sine tanker og følelser og da hovedsakelig Mali sin. I denne serien er det mye fokus på det. Men siden det var jul var det mer fokus på handling enn karakterer. Når man var innom Mali`s tanker og følelser så var det mer positiv enn vanlig. For eksempel bestemorskjærlighet. De som leser serien vet at Mali lider av mye skyldfølelse og bekymringer. Det var også mye fokus på dialog og mellommenneskelig relasjoner. Man snakket mer om de tingene man bærer inni seg. Det igjen har ført til en mer positiv stemning.

Jeg sa innledningsvis at boka var delvis lun og varm for forholdet mellom Ruth og Samuel er den mørke delen i denne boka. Samuel er pastor. Da skulle man tro at han levde etter bibelens prinsipper. Men istedfor gjør han som vil. Man ser det i måten han behandler Ruth. Han mishandler henne både fysisk og psykisk. Det er flere ting jeg vil si om han. Men av hensyn til dem som ikke har lest serien så sier jeg ikke noe om det. Men denne mannen elsker makt og oppmerksomhet i negativ forstand. Da er troen et redskap for det. Jeg skal ikke kritisere forfatteren for hun bruker karakterer som misbruker Religion og si at det ikke finnes. Det er dessverre folk som utnytter og misbruker mennesker i religionens navn… Men jeg savner virkelig flere bøker der tro er noe positivt og kan være et veiskille på en svært positiv måte. De som finnes er storsett utgitt av kristne forlag. Så visst noen vet hvor man kan få tak i slike bøker så skrik ut i kommentarfeltet. Jeg er spesielt ut etter slike bøker som ikke er utgitt på Kristne forlag for det er så sjeldent.

Som mor som datter. Mali og Ruth er fryktelig naiv til Samuel. Ingen av de tør å sette foten skikkelig ned for Samuel. Begge unnskylder han og tror at han kan forandre seg. Det som er negativt er bare en kortvarig greie (bare her og no) . Det ender med at han lurer de trill rundt. Slik leseren oppfatter Samuel blir bekrefta med å bruke Samuel som synsvinkel. Men heldigvis skjer det bare glimtvis. Da får han ikke mer oppmerksomhet enn nødvendig. Det handler ikke først og fremst om en gal mann som vil misbruke noen. Men om hvordan det oppleves å bli misbrukt og hvor langt kan det gå (i verste fall). Selvfølgelig være oppmerksom på slike personer. Derfor er det ekstra fokus på tydelig karakttrekk hos Samuel. Vi kommer tett inn på Ruth hvordan hun opplever mishandlinga ( selv om hun ikke skjønner det helt selv). Vi får også se hvordan Mali ser på det hele. Det er også viktig for da får man innblikk i hvordan det ser ut utenfra.

Men jeg tror ikke Ruth hadde fått så store problemer hvis Mali hadde hatt samme oppdragelse på henne som med Sivert, Oja og Dorbet. Hun er veldig bestemt og gir tydelig beskjed hvis det er noe hun ikke liker. Mens med Ruth er hun litt naiv og tør ikke å handle. Å sette hardt mot hardt. Jeg blir skikkelig provosert når det står i boka at hun skal kjempe for Ruth som en løvinne. I mine øyer foreløpig gjør hun det stikk motsatte. Så må jeg tilføye at jeg gir ikke Mali hele skylden for det som skjer med Ruth. Men hun kunne sikkert avverget litt.

Karakterene i boka synest jeg manglet dybde og de ble veldig overfladiske. Det eneste som gikk i dybden og som ikke var overfladisk var Elviras Spiseforstyrrelse og depresjon. Det gikk så dypt at på mange måter virket boka mer som en selvbiografi. Store deler av boka dreide seg bare om hvordan Elvira kjempet med problemene og veien ut av problemene. Når karakterene og kommunikasjonen var overfladisk så skjedde det noen ganger valg og utvikling som var veldig brå og unaturlig. Det er også nevnt noen ting i boka som jeg mener er viktig og som burde ha mye større plass i boka. Det er heller ikke lurt at Hovedpersonen står for noe helt annet enn i bok nr. 2 uten god begrunnelse og utvikling. Boka hadde nok blitt bedre hvis de hadde kuttet ut litt av Elviras problemer og gitt heller mer dybde til karakterene og det jeg savnet i boka.

Språket var enkelt og veldig rett fram. Men her er det også ting jeg vil peke på. Noen setninger var ufullstendige. Enten at et ord (eller flere) manglet eller så kom det ikke tydelig fram nok hva forfatteren ville si med. Noen setninger kunne ha vært skrevet bedre og blitt forkorta istedfor for å bruke haugevis av adjektiver. Det er heller ikke lurt med gjentakelser, i hvertfall ikke i samme setning.

Dette hørtes ut som skikkelig slakt. Men helt slakt får den ikke. Man kommer tett inn på Elvira`s problemer. Man får en unik og troverdig innsikt i hvordan det er å leve med sykdommer. Jeg føler at jeg har lært noe av boka. Så det som er negativt med boka var også det som var positivt med boka. Ellers var boka helt grei selv om den hadde vesentlige mangler. Så var forsida fantastisk nydelig<3