Hvem kunne ha forestilt seg at man skulle bli så oppslukt av ei bok om ei bru? Kanskje fordi Ivo Andric her har gitt oss en uovertruffen leksjon i Balkan-historie sett fra grasrota. Romanen handler om folket i den bosniske byen Visjegrad gjennom en periode på vel 400 år, fra de var undersåtter i det osmanske imperiet og fram til utbruddet av første verdenskrig.
I Visjegrad lever mennesker fra ulike kulturer og religioner side om side: Her er tyrkere, bosniere, sigøynere, jøder, grekere og ungarere, mennesker med røtter over store deler av det osmanske riket.
Vi blir kjent med et knippe enkeltmennesker og deres tanker, ord og gjerninger, glimtvis opp gjennom historien, fra det enkle bonde- og handelssamfunnet, gjennom østerriksk okkupasjon og innføring av fremmede skikker og forordninger, teknisk utvikling og utdanning av ungdommen, nye ideer og ideologier, økende mistenksomhet overfor sambygdinger, nabolandsbyer og naboland - helt til alt rakner i 1914.
Brua, som har ligget som et stødig fundament under hele romanen, sprenges i filler, og kaos overtar arenaen. Som vi vet, skulle det ta lang tid før området ble noenlunde stabilt igjen. Fortsatt ulmer det nok under overflaten - et folk som til de grader er blitt skaltet og valtet med gjennom flere hundreår, glemmer ikke så lett. (Men brua er gjenoppbygd!)
En meget tankevekkende fortelling. Dette var mitt første møte med Ivo Andric. Nå starter jakten på Konsulene - den må da kunne oppdrives på et antikvariat?
Dette er historien om hvordan broen over Drina ble bygget, og hvordan den satte den lille byen Visegerad på verdenskartet. En uhyre interessant og velskrevet bok om Jugoslavias historie fra sent 1500-tall til starten av 1. verdenskrig.
Boka fikk Nobelprisen i 1961.
Broen står fortsatt og står på verdensarvlista.