Bokelskere.no

Noreg i Moldetraktane i siste halvdel av 1800-talet, og Sør-Dakota dit mange nordmen utvandra. Mykje slit og lite glede båe stadene. Bra skrive.

Utvandrerne på norsk. En bok som gjør at vi forstår litt mer

Det som er å si er allerede skrevet av andres omtaler.
En roman som lar oss få et innblikk i forfedrenes slit, offer og håp.

Edvard Hoem har et så vakkert språk. Det er nydelig å lese og gir et fint innblikk i livet både i Norge og i Amerika i siste halvdel av 1800-tallet. Det var et hardt liv. Både å jobbe for andre mens en prøvde å dyrke sin egen jord, og å komme til Amerika uten noe mer enn det en hadde klart å karre med seg. Men menneskene i denne boken er utrolig arbeidsomme og flinke i det praktiske. Jeg tenkte litt på hvordan dette livet hadde vært for meg og er glad for at jeg er født da jeg er født. Jeg er odelsjente, men heldigvis solgte foreldrene mine gården. Det hadde ikke vært et liv for meg.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

God bok

Lydbok. Edvard Hoem leser. Fortellingen gav meg mange følelser og innsikt. Så hardt livet var for de fleste av våre forfedre. Man var så prisgitt hvilken samfunnsklasse man var født inn i. Historien er diktet opp, men oppleves som veldig troverdig.

Edvard Hoem har dikta opp att historia til nokre av slektningane sine frå tidlegare ætteledd. Tidsromet er siste delen av 1800-talet. På ingen måte berre fri fantasi, han har tatt i bruk kjelder så langt det er råd, både når det gjeld personane sjølve og omgjevnadane dei lever i. Men i staden for å gi ei dokumentarisk framstilling av personar og hendingar, så bles han heller liv i dei, forsyner dei med tankar, kjensler og dialog. Eller togn, når det er det som trengs.

Ein møter mange personar i denne boka, men hovudpersonen er nok først og fremst slåttekaren Knut Nesje, som på fritida driv og ryddar seg jord i liene ovanfor Molde. Kona har døydd frå han, men han treff ei ny, Serianna. Det blir fort ungar av slikt. Og det var harde tak for ein fattig husmann å forsørge ein veksande ungeflokk. Den yngre søstara til Serianna, Gjertine, får også etter kvart ei avgjerande rolle i boka, då ho som den første i slekta vandrar ut til Amerika. Dame med tak i, denne Gjertine. Ein ser vel også at skikk og bruk har endra seg noko på dei siste 130-140 åra. Måten Ola, bror til Serianna og Gjertine, hente seg kone i Malmedalen på hadde vel neppe passert i dag. Eller hadde den det?

Det er godt gjort av Hoem å skape ei slik levande forteljing ut av det materialet han har hatt tilgjengeleg. Lesaren blir sugd inn i historia, og det er lett å lage sitt indre kinolerret der orda i boka blir til landskap, bygningar og levande personar. Noko av dette kan nok tilskrivast at sjølve språket i boka er særs godt. Og boka er for øvrig ganske lettlest. Dette er første boka i det som så langt har blitt ein slektskrønike på 4 bind. Det er berre å lese vidare, for dette er bra.

Rett og slett en målbindende historie.

Det ekte norske - utvandrertrangen og arbeidsetikken over et nøkternt liv.

Det er flaut å innrømme dette, men undertegnede har ikke lest ei eneste bok på nynorsk siden jeg vandret ut av et klamt ungdomsskoleklasserom en gang midt på åttitallet. Inntrykkene, eller kanskje mangel på sådanne, har dessverre bidratt til at litteratur på dette målet har blitt tilsidesatt og neglisjert på det mest diskriminerende og fordomsfulle. Unnskyld!
Tenk at det var deg, Edvard Hoem, som brøt "forbannelsen"!
Og tusen takk for det,- for hvilken bok jeg gav meg i kast med på toget ned til Oslo tidligere i sommer!
Historien om utvandrerne i denne boka,- bygd på virkelige hendelser og personer, lett omskrevet av forfatteren, - starter i ei bygd utenfor Molde i 1870-årene. Mannen, som bare går under navnet Nesje møter sin andre livsledsagerske, Serianna, under arbeid på storgården. De stifter familie, og gjennom boksidene tas vi med på både deres indre og ytre liv, som etterhvert bærer preg av slit, strev og bekymringer. Ikke minst for den etterhvert oppvoksende slekt, og hjerteskjærende valg som foreldre må ta for å makte overlevelse.
Tanker om å utvandre til det forgjettede land Amerika, begynner som tankestreif hos noen av traktenes innvånere, og sprer seg deretter raskt i fjellheimen.
Gjertine, Seriannas søster, - er en av dem som drømmer om nye horisonter og nytt liv etterhvert som brevene fra dem som allerede pakket snippesken og dro avgårde, begynner å sive inn i både brevsprekker og sinn.
Kommer Gjertine til å dra, eller blir det bare med drømmene og tankene? Og hvis de drar, hva er det som venter dem der ute på prærien?
Kritikerne har nevnt det sanselige i denne boka, og sannelig må jeg gi dem rett. Det er som å sitte på en god gammel bestefar sitt kne, og bli fortalt historier, der natur, mennesker og historiske fakta veves sammen i spenning, driv og en fantastisk innsikt i menneskesinnet.
Kjære Edvard Hoem, - du blir på en måte denne trygge, gode bestefarsfortellerstemmen som hypnotiserer meg, side etter side, og jeg gleder meg til å gå igang med bok nummer to. Du må for all del fortsette å skrive om disse folkene, - dette er bare ypperste klasse litteratur.
Ute har regnbygene gitt seg litt, og terningen danser salsa over bordet og lander med seks skinnende øyne i nærmeste blomsterbed.
Fantastisk, min venn, bare fantastisk!

Slektshistorie, Om de som utvandret til Amerika og de som ble igjen i Norge. Anbefales

Ei fin skildring av sin oldefar Nesje Hoem gir her. Men som han skriver i etterordet så er det meste oppdikta, og jeg lurer på om etterkommerne til Gjertine vil være like fornøyd med boka, da han skildrer personer som har levd, og om Gjertine visste han bare at hun hadde opponert mot presten i ungdomsåra. Skal man skrive en roman, kan man skrive hva man vil, men skal man skrive om folk som har levd, som man vet ingenting om bør man være vise mer respekt enn Hoem har vist i denne boka. Derfor litt blandet inntrykk jeg sitter igjen med.