Bokelskere.no

En nydelig biografi og skildring av en oppvekst som funksjonshemmet og homofil på 80- og 90-tallet i området rundt Mjøsa. Bakteppet er en biltur rundt Mjøsa med mor og vi får høre om familiehistorie, områdene rundt Mjøsa, når Gjøvik var en storby der damer gikk i flotte kåper og store øredobber. Vi får også et innblikk i hvordan det var å vokse opp som funksjonshemmet og hvordan skolen velmenende lot ham få en egen, kortere skiløype på skidagen, noe som endte med at han virkelig følte seg utenfor alle de andre.

Sårt, vakkert og til ettertanke og selv om jeg ikke har noe som helst forhold til Mjøstraktene så gikk boka rett i hjertet på meg og jeg anbefaler den varmt til alle.

Vinner av Bibliotekets litteraturpris 2023

«Mor og eg har blitt einige om at vi startar turen rundt Mjøsa på Sjusjøen og ikkje frå barndomsheimen min i Veldre. Dette er praktisk, mor og far er mykje på hytta om sommaren. Dessutan er barndomsheimen og bygda rundt kjenslemessig ladde på ein heilt annan måte enn det hytta er. Barndomsheimar har ein lei tendens til å påkalle sentimentalitet og sterke kjensler. Lag ei liste over dei mest klisjéfylte tåreperser, og mesteparten handlar om barndomsheimen. Eg er ikkje mindre sentimental, eg.»

Bjørn Hatterud er kommet ut med en ny bok i 2023: Blokka på Bjerke: tretten år i tredje etasje. Den gleder jeg meg til å lese etter endelig å ha lest Mjøsa rundt med mor: ei livsreise som ble utgitt i 2020.

Jeg tenker av og til på hvordan livet mitt hadde vært om vi ikke hadde flyttet fra Eidsvoll Verk og hit jeg bor nå, et såkalt sommerparadis i Østfold. Vi, det er vi begge to enige om, hadde ikke flyttet om det ikke hadde vært for tvangsbytte av arbeidssted for den annen part i husstanden, og da måtte «nissen være med på flyttelasset». Det er for meg ikke vanskelig å se for meg området Bjørn Hatterud beskriver i sin livs- og reiseskildring.

For Bjørn Hatterud var flyttingen fra Veldre en flukt:

«I sommar hadde eg budd vekke frå Mjøsa i 21 år. Eg var 21 år då eg flytta, eller nærast flykta. Det var ikkje så lett for ein funksjonshemma å stå fram som homo då eg gjekk på vidaregåande.

Usentimentalt og nøkternt forteller han om oppvekst og ungdomstid som ikke var enkel. Familien blir beskrevet med varme:

«Vi hadde absolutt alt då eg var unge, berre ikkje så mykje pengar. «

Bjørn Hatterud og moren har reist Mjøsa en gang tidligere, da var mormoren med. Kapitlet om livshistorien til mormoren er skrevet med klokskap som resten av boken.

Bjørn Hatterud skriver at han besøker familien ca en gang i måneden:

"Innimellom har eg drøymt om å bu nær familien, heimplassen og slektshistoria, på Hedemarken. Eg har sett for meg eit liv der eg faktisk ville klare å bu der.
I draumen bur eg i eit lite hus i ei bygd ved Mjøsa. Med kort bilavstand til mor og far. Eg tuslar rundt på tregolv, går til postkassa, og har kanskje ein liten kjøkkenhage. Ein kvardag i ein illusorisk bygdeharmoni der folk vinkar og seier hei, og der ting berre er godt. I ei bygd som minner om den eg sjølv voks opp i. Slik eg hugsar det i ettertid.
Min utopi er altså ikkje ei framtid i ein futuristisk storby, den er heller eit lite hus i ei lita bygd. Ein plass der eg kjenner harmoni. Der eg ikkje får vondt i kroppen om eg skal fylle bensin. Der eg har lykkast med å vere som dei andre. Friksjonsfritt.
Det er noko gammaldags over alt dette. Og personen i denne dagdraumen, er han eigentleg meg?"

For en fin liten bok! Som all stor litteratur handler den selvsagt ikke først og fremst om bilturen rundt Mjøsa med mor, men om livet. Jeg lo og gråt. Anbefales varmt!

" Vi hadde absolutt alt då eg var unge, berre ikke så mykje pengar" sitat fra side 12 Mange gode observasjoner og refleksjoner. Elsker at boka er skrevet på nynorsk med dialoger på dialekt.

For ei fin framside! For meg har det litt å seie, sjølv om det eg finn på innsida sjølvsagt er viktigast. I Mjøsa rundt med mor får eg i pose og sekk: Denne er fin både utanpå og inni.

Bjørn Hatterud, kulturskribent, kunstkritikar, kurator og musikar opprinneleg frå Veldre i Ringsaker, tek med mor si biltur, ein dagstur rundt Noregs største innsjø Mjøsa. Boka er meir enn ei reiseskildring. Ho har ein undertittel: Ei livsreise. Lesaren får gjennom boka reise i historia om Bjørn Hatterud sjølv, om klassereise, funksjonshemming, homofili og utanforskap. Reisa rundt Mjøsa vert også ei historisk reise, i kulturhistorie, i familiehistorie, i historia til husmenn og hierarki, i bygdehistorie. Alt er fortalt på ein enkel måte, innimellom sårt, innimellom humoristisk, ofte ingen av delene, bare nøytralt forteljande. Gjennom heile boka får du godt språk, og interessant, sterk og viktig lesnad, og alt etter kven du er, kor du har vakse opp, kva du gjer i livet og kor du har valt å busetje deg, er noko til gjenkjenning og noko til ny lærdom.

Denne vart eg litt skuffa over etter mykje bra kritikk. Litt for pratsam yil tider, og slike eg oppfattar det, litt sutrete? Men kanskje eg berre var i dårleg humør da eg las boka? Ser at mange har hatt glede av ho og boka har jo også fått prisar: Absolutt ein del kloke refleksjonar og at han set dei private opplevingane inn i ein samfunnssamanhang er bra.

Underfundig. Rar. Artig. Mor og sønn kjører bil rundt Mjøsa. Mange refleksjoner om tettstedene rundt Norges største innsjø. Lettlest. Korte kapitler. Ordentlig god stemning i boka, hvis det går an å si noe sånt.

Denne boka liker jeg veldig godt. Reisemetaforen brukes på flere nivå her: den fysiske reisen rundt Mjøsa med mor, den sosiale reisen som forfatteren har foretatt, og tidsreisen tilbake til forfatterens barndom, ungdom og tidligere familiehistorie. Ikke rart at undertittelen er "Ei livsreise". Annerledeshet og tilhørighet er viktige tema, og jeg liker den direkte og usentimentale måten forfatteren skriver om disse temaene på. Mye er gjenkjennelig, også for en person født med færre fysiske utfordringer enn forfatteren. For meg, som kommer fra samme kommune som forfatteren, og som kun er noen få år eldre, er det selvsagt mye geografisk og historisk gjenkjennelse i tillegg.