Bokelskere.no

Jeg opplever boken i skjæringspunktet mellom mystikk og metafysikk med utgangspunkt i døden. Det er tanker og observasjoner fra fortellerstemmene som spenner fra det daglige til det filosofiske, som driver boken fremover. Fungerer godt som lydbok.

Jeg ble helt oppslukt av denne boka. Mørk, ja, men fascinerende persongalleri og interessant hvordan historiene deres flettet seg litt inn i hverandre.

Godt å se Knausgård tilbake i fint, gammelt driv! Likte ikke alle deler av boka like godt og det ble nok i overkant mange løse tråder, men i all hovedsak god, tankevekkende og medrivende bok.

Lyttet til boken, det var en stor opplevelse. De ulike karakterene er lest av ulike innlesere, noe som gir boken en ekstra dimensjon. Anbefales!

En mørk, episk opplevelse.

Jeg var spent på romanen Morgenstjernen av Karl Ove Knausgård. Årsaken er at jeg ikke er spesielt interessert i det overnaturlige selv om jeg ikke stiller meg helt negativ til alt rundt dette tema. Men jeg ser f. eks ikke på TV programmet Åndenes Makt. Men på tross av dette synes jeg romanen var god. Knausgård skriver så bra at det skal lite til at jeg liker det han skriver om.

Jeg kjente igjen Knausgårds tilnærming til det hverdagslige fra andre bøker. Men den var annerledes enn andre bøker jeg har lest skrevet av Knausgård. Jeg kjente ofte at pulsen steg når jeg leste. Ubehagelig lesning innimellom. Men min interesse for det overnaturlige er ikke blitt større etter å ha lest romanen. Der er jeg nok mer eller mindre upåvirkelig.

Et mesterverk!

«Universet - en uendelighet av stjerner og planeter. Ingen vet hvor stort eller gammelt det er», ifølge Fortelleren i Brødrene Dal.

Og nå har det kommet en ny og bemerkelsesverdig sterk stjerne på himmelen – om den da er en stjerne, Morgenstjernen.

Karl Ove Knausgård er som vanlig en mester i å beskrive det helt hverdagslige, og gjerne få frem den litt ubehagelige stemningen mellom personer. Og fra det veldig jordiske, løfter han seg til det overnaturlige og metafysiske – noe man også kjenner til fra En tid for alt. Sprangene er store.

Litt underveis griper jeg meg i å lure på om det gikk litt for fort for forfatter og forlag – eller om det heller var noe som glapp for meg:
• Filosofen Hvitgensten (s. 277) – riktig diktet eller feil stavet?
• Litt rart å ringe 911 etter ambulanse (s. 472) – selv om du trolig kommer frem?
• Hvorfor rygger Arne morens bil ut, når hun har rygget inn (s. 523/525)?
• Hvorfor sier Turid Lindland at hun heter Torill Lindland når hun ringer nødnummeret (s. 569)?

Jeg bare spør ...

Boken simpelthen roper etter oppfølger(e), med så mange løse tråder at en kan frykte det skal rakne. For hvordan gikk det med Liam etter fallet? Hva skjedde de 13 dagene Jostein var i koma? Finner Vibeke ut hvem som ligger i kjellerboden – og har Åse våknet? Og har de døde vågnet? Følg med i neste episode av – Morgenstjernen.

Deler av denne er utrolig velskrevet og fengslende, og jeg tar meg selv i å tenke at dette må være det beste Knausgård har skrevet. Mens i andre deler av boken klarer jeg såvidt å holde interessen oppe nok til å fortsette å lese.

Jeg liker måten vi kommer under huden på noen av karakterene på. Deres skamfulle og pinlige sider utleveres i detalj. Gjennom dette fokuseres det på viktige temaer som utroskap, fyllekjøring, pillemisbruk, psykisk helse og selvmord - iblandet magi - for å nevne noe.

Et myriadisk mylder av en persongalleri-mosaikk kretser rundt en uvanlig sterk og fjetrende stjerne-oppgang. . Morgenstjernen. Lucifer. Det er dekkes og dukes for at mangt og meget kan skje. De sterke, nære og levende enkelt-historiene fra ulike liv levet; fortalt gjennom flere jeg-fortellere som dels ser ut til å være forbundet med hverandre og dels ikke. Det de har til felles er morgenstjernens oppgang. Man blir fort investert i de ulike skjebner som skildres, og det er etter mitt syn imponerende og forløsende (men opplagt nok) at Knaus kan skrive drivende godt fra fiktive personers liv, så ulike som presten, kulturjournalisten, hjelpepleieren og den arbeidslause rikmannssønnen. Det som er synd, er at forbindelsene og de uløste halvferdige konfliktene hos de ulike jeg-fortellerne mot slutten av fortellingen trer i bakgrunnen, mens det okkulte, mytologiske og teoretiske rundt dødsriket blir mer og mer altoverskyggende.