Viser 1 til 10 av 11 omtaler
Kort, liten og lettlest. Nydelig språk og beskrivelser av en sår, intim og grusom hendelse. Virkelig en Nobelprisvinner verdig!!
Brutal og rå, men samtidig fin skildring av en ung kvinne i Paris i 1963. Hun har blitt uønsket gravid og vil ta abort, noe som ikke er enkelt i en tid der abort er forbudt og hun må finne en klok kone som kan hjelpe henne. Penger har hun heller ikke. Gripende og fint fortalt.
Sjelden en så kort bok blir nok til at en kan sette seg inn i historien, men denne gjør det. En beskrivelse av abort før det blir lovlig. Godt skrevet.
I 1963 var forfatteren 23 år, og uønsket gravid. Hun var student, og forholdet til barnefaren var et avsluttet kapittel. Abort var ulovlig. Ingen leger ville hjelpe henne. Strikkepinner ble første steg på veien for å fjerne fosteret, men det fungerte ikke. Annie kjente noen som hadde tatt abort, men det kostet. Hos en eldre hjelpepleier skal hun få hjelp, men det hele ender forferdelig falt. Annie havner på sykehus, døden nær.
Som 60-åring, skriver Ernaux ned historien om det som skjedde. Hun stiller spørsmålstegn ved samfunnets stigma når det gjelder kvinner som henne. De blir plassert nederst på rangstigen.
En liten, men viktig bok, der kvinners seksuelle frigjøring, dagboknotater, og hvordan det hele har påvirket forfatterens liv er sentrale temaer.
Tankevekkende bok om abort. Min første bok av forfatteren. Gir absolutt lyst til å lese mer.
Annie Ernaux er er bevis og en påminnelse om at kvaliteten på bøker ikke avhenger av et høyt antall sider. Mesterlig, nøkternt fortalt om en umulig situasjon på en tid hvor kvinner ikke hadde bestemmelsesrett over egen kropp.
Hendelsen er en kort liten tekst, med mye innehold. Selve hendelsen er en illegal abort fra tiden før abort var legalisert i Frankrike, og et godt argument for nettopp selvbestemt abort. Det er ikke en vakker bok, jeg var kvalm gjennom mye av lesningen, men det er tankevekkende bok.
Ikke bare kan den leses som et argument for selvbestemt abort, men den åpner også klasseperspektivet og den svake parts desperate forhandlingsposisjon i møtet med en ulovlig befrielse. Den unge fortelleren er blitt gravid og vet at hun ikke kan beholde barnet. Hun kobler graviditeten til arbeiderklassebakgrunnen sin: «Men hverken artium eller den humanistiske universitetsgrader mn kunne forhindre den skjebnebestemt overføringen av en type fattigdom som den gravide jenta, på samme måte som alkoholikeren, var selve sinnbildet på. Kåtheten hadde innhentet meg. Det som vokste inni meg, var på sett og vis mitt sosiale nederlag.» Hun lykkes ikke selv med en strikkepinne. Hun må spørre seg rundt og nøste for å finne noen som kan hjelpe, og ender til sist hjemme hos en uskjønn klok kone i Paris som gjennomfører en abort. Det er ikke vakkert. Men det kunne endt verre. Hun ender på sykehus etter å ha mistet blod, dårlig behandlet av legen som tok henne for å være av arbeiderklasse og ikke «høytstående» student som kan heve seg over loven!
Beskrivelsen av desperasjonen for å finne noen som kan hjelpe beskrives nakent og avmektig, men med stor språklig beherskelse. Hun finner ord for slike ting som ikke hadde plass i språket den gang. Boken åpnes ytterligere når hun sammenligner sin egen desperasjon i denne situasjonen med desperate illegale flyktninger.
Som Ernaux skriver finnes det lite nyere litteratur om illegale aborter av den enkle grunn at de nå er lovlige. Likevel er boka en nyttig påminning fra en tid da enkelte av mine jevnaldrende på rundt tjue «måtte gifte seg» som det het. Ernaux har 37 år etter «hendelsen» skrevet et rystende dokument om hva hun gjennomgikk som 23-åring. Det har merkelig nok tatt tjue år å få oversatt boka til norsk.
Sist sett
