Viser 11 til 20 av 24 omtaler
"Eg slo ikke i hel den eg elska, eg slo i hel det ho sa." (s.105). Et samfunn i endring kan være utfordrende, det samme å bli konfrontert med meninger man ikke liker. En høyst relevant og lesverdig bok på flere plan for den med interesse for samfunnet og hvor det er på vei!
Fin og mørk bok om en gammel mann.
«DET TAR sÅ LANG tid å komme overeins med seg sjølv.
Men så gjer ein det. Til slutt.
Ein dag står alt ein har gjort og alt ein har sett og alle ein har møtt, på rekke og rad framfor ein, og det er ryddig. Alt saman. Det vonde og det gode. Då veit ein at ein har komme overeins med seg sjølv.
Slik er det for meg no.
Dei svarte hundane kan komme.
Gjer meg ingenting.
Eg legg innpå ein kubbe til.
Flaska står i skapet.
Snart ser eg dei oppe i svingane. Ho Hillevi og han Jan Vidar.
Eg skal snakke. Oddo.»
Jeg har gledet meg til å romanen Tollak til Ingeborg av Tore Renberg utgitt i 2020 som har fått svært gode anmeldelser. Jeg jeg har stått lenge i kø for å låne eksemplaret jeg har lest, og ble overrasket over hvor tynn den var. Jeg leste den i løpet av noen timer i dag. Fantastisk god roman. Sitatet over er fra nåtid, Tollak venter på barna sine. Hva han skal fortelle får vi vite midtveis i romanen.
Bokklubben presenterer romanen slik:
«Dei kallar han Tollak til Ingeborg. Den gamle stabukken som bur oppe ved sagplassen. Alle veit at han har gjort ting på sin eigen måte. Alle veit kva han gjorde med dei gutane. Alle veit at ungane hans ikke kjem heim så ofte. Alle veit han tok til seg han dei kalla Oddotosken. Og alle hugsar den gode kona hans, Ingeborg. Men det er noko folk ikkje veit. Det er på tide å fortelje.»
Jeg skal ikke avsløre mer av handlingen om denne sinte mannen som tida har gått ifra, og avslutter med et sitat der dette beskrives slik:
«EG HØYRER FORTIDA TIL.
Den tida vi lever i no, ho er ikkje mi. Det var ikkje her eg blei fødd. Det var ikkje her eg blei skapt. Det var ikkje dette eg lærte.
Eg merka det med ein gong eg såg henne komme. Her blir det vondt å vere. Og slik blei det. Den nye tida vrikka på hoftene, skapte seg til framfor auga mine, skapte seg til som om ho var full, med blenkande tilbod eg ikkje var det grann interessert i. Ho valsa inn og baud seg fram, kom med ting eg aldri hadde bedt om å få, spurde aldri om eg trong det ho kom med. Det gjorde eg slett ikkje. Eg hadde mitt. Jorda, nevane, arbeidet, Ingeborg. Eg klaga aldri. Men den nye tida gav seg ikkje. Ho skulle forandre alt vi hadde, alt skulle gå i ein jagande fart, ho hadde ingen respekt for det som var gammalt. For det som var mitt.
Den nye tida spurde ikkje om lov. Ho tvinga seg på livsmåten vi har her oppe i dalen. Tvinga seg inn i stova, inn på soverommet, ned i kjeften og inn i kroppen. Og slik held ho på, dag ut, dag inn. Ho tar ikkje omsyn til meg og mitt, og eg liker ikkje ganglaget hennar. Eg liker ikkje ansiktet hennar. Eg liker ikkje lyden hennar, lukta hennar.
Vi har inga interesse av kvarandre.
Ho er grim, synest eg. Eg er grim, synest ho.
Eg vende den nye tida ryggen for lenge sidan. Eg heldt meg her oppe i dalen, med Ingeborg, med saga, med markene og fjella, med hendene mine, med øksa, og no kjem slutten.»
Om denne er det bare en ting å si - Les den! Jeg klarte ikke å legge den fra meg og leste den uten opphold. Brutal, vond, vakker, rystende og nydelig. Et mesterverk rett og slett. Det beste jeg har lest på lange, lange tider.
Vakkert, sårt og dramatisk! Fanget meg fra første setning.
Tollak er en stri, sur, og sær gubbe. Den eneste som klarte å stagge ham noe, var kona, Ingeborg. Nå er det bare Tollak og Oddo igjen på gården. Barna, Hillevi og Jan Vidar, har flyttet ut, og Ingeborg er borte. Tollak minnes tiden med kona, og barndommen til ungene. I små drypp kommer leseren tettere på, og man aner en underliggende uhygge.
Nydelig språk, men synes første del var litt sprikende og treg. Mot slutten av første del tar den seg voldsomt opp, og derfra og inn går det på skinner. Medrivende, sår, og leseverdig.
«Eg er Tollak til Ingeborg.
Eg høyrer fortida til.
Eg har ingen planar om å finne min plass nokon annan stad.»
Allerede i innledningskapitlet plasserer Tollak seg som en som har meldt seg ut og ikke deltar i samfunnet rundt seg. I et nydelig nynorsk språk beskrives en innesluttet mann av få ord. Han er bitter og ensom og vet at han snart skal dø. Nå har han sendt bud etter de voksne barna sine, Hillevi og Jan Vidar, for å snakke med dem før han dør. Mens han venter, tenker han tilbake på tida før kona Ingeborg forsvant, og han prøver å holde seg unna brennevinsflaska i skapet.
Ingeborg var den som brakte normalitet inn i Tollak liv. Hun hadde lett for å le, mens han var den tause og svartsynte som jevnlig hadde raptuser med drikking. Etter at byggevareutsalget etablerte seg nede i bygda, mistet Tollak kundene til saga på gården, og det ble smått med inntekter. Han sier selv: «Eg vende den nye tida ryggen for lenge sidan. Eg heldt meg her oppe i dalen, med Ingeborg, med saga, med markene og fjella, med hendene mine, med øksa, og no kjem slutten. Eg har ikkje lenger mi Ingeborg, så det vesle lyset eg har hatt i livet, det er slokna, men eg har noko att: Eg er den eg er.» (s. 13)
Dette er en vond historie. Tollak blir en slags representant for dem som ikke greier å kommunisere med ord, som er redd for å uttrykke følelser, som ikke greier å omstille seg til nye tider og som tyr til selvmedisinering for innimellom å lette på trykket. Her er det problemer som går i arv, og det lyse sinnet til Ingeborg får dårlige kår etter hvert som Tollak mislykkes.
Språket i boka kler fortellingen svært godt, en knapp stil og et ordvalg som gjør at jeg ser Tollak levende for meg. Denne boka går rett inn på lista mi over gode bøker på under 300 sider !
Denne boka reiv og sleit i meg. Hulkegrein ei stund til og med. Fantastisk bra bok til å være så kort.
For en skildring av en persons indre, et liv som ikke ble som man hadde tenkt, og valg man må bære med seg resten av livet, uansett. Et nydelig språk, så enkelt fortalt, så vakkert.
Sist sett
