Bokelskere.no

Den britiske dronningen har alltid sett på lesing som noe andre gjør. Selv har hun kun lest for å forberede seg til møter med diverse mennesker, men aldri for fornøyelsens skyld. Da hun en dag oppdager en bokbuss ved siden av slottet, blir hun forbløffet. En av kjøkkenstaben ser ut til å være den eneste låneren, og dronningen føler at hun ikke kan være dårligere. Dessuten ville det være uhøflig å gå uten å låne en bok.
Dette blir starten på en ny epoke etter 50 år på tronen. Plutselig bruker hun hvert ledige minutt på å lese, til stor frustrasjon fra alt til hundene, via ansatte, og til den innerste kretsen. Alle hun møter blir utspurt om bøker eller forfattere hun forventer at de kjenner til. Uroen ved hoffet og blant statsledere er til å ta og føle på.

En ørliten bok, som er utrolig underholdene. De sosiale og psykologiske sidene ved lesing, blir beskrevet med innsikt og humor.

Dette er en festlig fortelling om hvordan dronning Elizabeth II legger seg til en uhørt last på sine eldre dager, nemlig boklesing. Det begynner med at de kongelige bikkjer drar med seg monarken bort til en bokbuss parkert ved kjøkkenregionen på Buckingham Palace. Der blir hun kjent med Norman, kjøkkengutt og pasjonert bokleser. Han forfremmes etter hvert til dronningens «amanuensis»; han skaffer henne bøker, og hun blir mer og mer hekta. Som andre bokormer dreier dronningen nå alltid samtalen inn på litteratur og lesning, enten samtalepartneren er en menig undersått, statsministeren eller utenlandske prominenser.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

"En uvanlig leser" av Alan Bennett er en søt liten fortelling. Den handler om den alltid pliktoppfyllende, Dronning Elizabeth ll, som under en tur i parken med hundene sine, tilfeldig støtter på en bokbuss. Hun låner en bok og dette blir dronningens inngangsport til den litterære verden. Lesingen hennes tar stadig tar mer av hennes tid og vi følger dronningens utvikling som leser. En varm kopp engelsk te er et must når du leser denne.

Dronning Elisabeth II kjem på eit tilfeldig besøk i ein bokbuss, og like tilfeldig blir ho ein lesar. Eg har humra, ledd høgt og kost meg gjennom denne vesle boka, først på engelsk for mange år sidan, og no igjen på norsk. Her finst skråblikk både på monarken og på tenarskapet hennar, og her finst litterære referansar og generell glede over litteraturen og det å lese. Dette er ei må-lese-bok for oss bibliofile!

Hva er det som får folk til å frivillig lese bøker? Hvorfor finner noen så mye glede i å lese? Hva kan litteratur lære oss? Dette er noen av spørsmålene det blir fokusert på i denne lille skatten av en bok. Dronning Elizabeth II kommer en dag over bokbussen og låner pliktskyldig en bok. Hun liker den ikke noe særlig, men leser den for å være høflig. Hun leverer den og låner nok en bok for å være høflig, men denne boka faller faktisk i smak. Hun vil lese enda en, og enda en og vips så er Storbritannias monark blir forvandlet til en bokorm. Hun vil heller lese enn å gjøre sine plikter som monark. Hun vil diskutere forfattere og bøker med alle hun møter, til familien, statsministerens og stabens store frustrasjon. Kan ikke dronningen slutte med all lesingen? Det kan da ikke komme noe godt ut av dette. Hva blir det neste?

Dette er en meget spesiell bok. Den er liten i format, pen å se på og innholdet er rett på sak. Jeg vil tro at enhver leser vil kunne kjenne seg i igjen i mange av tankene hennes majestet gjør seg mens hun leser. Selv om dette er ren fantasi ble jeg stadig sittende å forestille meg Elizabeth II sittende og lese til enhver tid. Jeg ville det skulle være sant, for jeg så det hele så levende for meg mens jeg leste. Tenk deg, en lesende monark!?!

CLG

Da denne boken kom ut i 2007, bragte den engelske avisen The Guardian en anmeldelse med denne tittelen: This little gem is the best thing about the jubilee.

Jeg slutter meg fullt og helt til ovasjonene; "The Uncommon Reader" er en liten perle for bokelskere. Søt og underholdende - og litt uærbødig sarkastisk. Fra meg har den fått terningkast seks - og jeg har prakket den på flere som også har likt den godt.

Dronning Elisabeth II har hele sitt liv vært en pliktoppfyllende kvinne og monark. Fordi kalenderen hennes i alle år har vært fylt til randen av plikter og offisielle opptredender, har hun aldri tillatt seg selv å ha en hobby eller personlig interesse. Nei, hennes rolle har alltid vært å være interessert i hva andre er opptatt av. Dette har hun avfunnet seg med, og det har heller ikke plaget henne. Med liv og lyst har hun gått løs på oppgavene, om det så bare har handlet om å åpne en svømmehall eller lignende.

På en tur i parken sammen med hundene sine, støter hun ved en tilfeldighet bort i Bokbussen på Windsor. Aller høfligst låner hun en bok. Denne boka kjeder henne veldig, men som det pliktoppfyllende mennesket hun alltid har vært, leser hun boka ferdig. Etter dette låner hun en ny bok, mest av høflighet også denne gangen. Gradvis blir hun mer og mer hektet på litteratur. Dronningen oppdager at kjøkkenassistenten Norman er en interessant mann å diskutere litteratur med, og etter hvert forfremmer hun ham til sin litterære rådgiver. Han er imidlertid stort sett opptatt av homofile forfattere, og det er slik litteratur han forer dronningen med i begynnelsen. Da dronningen skal konversere med den franske presidenten i forbindelse med et statsbesøk, og hun kun vil snakke om (den homofile) forfatteren Jean Genet, opplever staben rundt henne dette som ytterst pinlig.

Etter hvert som dronningen gir seg litteraturen i vold, begynner hun å forstå andres følelser. Hun som aldri har brydd seg om at hun såret tjenerskapet sitt når hun bjeffet ordre til dem, begynner plutselig å bli opptatt av hva de tenker og føler. Og de tidligere så interessante pliktene begynner ikke bare å bli et ork. De fremstår som de reneste meningsløsheter. Hun er dessuten ikke lenger så opptatt av etikette og legger ikke så mye energi ned i at påkledningen skal stemme ned til den minste detalj som tidligere. Dronningen vil nemlig bare hjem til den boka hun til enhver tid holder på med.

Vi følger dronningen gjennom ulike stadier i en lesers utvikling. Hvordan hun nokså kritikkløst leser hva som helst i begynnelsen, og utvikler kritisk sans og en personlig smak etter hvert. Gradvis går hun over til mer krevende forfattere, og gjenlesning av den aller første boka hun lånte på Bokbussen gir henne nå så mye, mye mer enn ved første gangs lesning. Hun turnerer dessuten flere bøker på en gang, og noterer underveis ned tanker hun gjør seg om det hun leser. Dessuten opplever hun panikken ved ikke å ha noe å lese på når hun er ute på reiser, og hennes nærmeste rådgivere har lagt kjepper i hjulene for henne mht. bøker hun planla å ta med seg. Men i stedet for en mer fokusert dronning, opplever de en sur og grinete dronning som savner bøkene sine.

Dronningens nærmeste rådgivere begynner å lure på hva som er galt med henne. Hun er kun opptatt av hva folk leser, og er ikke dette temmelig ekskluderende? Tidligere kunne folk forberede seg på hva en samtale med dronningen med stor sannsynlighet ville handle om, men de tider er det slutt på. Hun er jo blitt fullstendig uforutsigbar. Dessuten sprekker tidsskjemaene hele tiden når dronningen plutselig skal ha samtaler med innhold med folk. Er hun i ferd med å bli senil? Dronningen har imidlertid aldri vært skarpere i topplokket. Hun begynner at på til å bli kritisk ikke bare til sin egen rolle, men til hele monarkiet. På et tidspunkt begynner hun – handlingsmennesket Elisabeth II – å fundere på om hun skal skrive en bok. Hvordan skal dette ende?

Denne lille boka er fantastisk fornøyelig! Vittighetene kommer tett, samtidig som det også er et dypere alvor i boka. For selv om interessen for litteratur absolutt kan ta overhånd hos enkelte, beskrives også hva litteraturen gjør med mennesker. Hvordan det mange ganger er enklere å forstå hva andre føler, hvordan det blir enklere å ta inn over seg at andre mennesker er forskjellige osv. Dessuten var boka tankevekkende på flere plan. Ønsker vi f.eks. virkelig å bli styrt av folk som aldri har tid til å lese en bok? Ikke til å undres over at denne lille perlen av en satirisk roman har blitt en bestselger i England, der det gis sleivspark i alle retninger og hvor spesielt politikere og den engelske overklassen får gjennomgå!

Riktig fin var denne boka! Jeg gir terningkast fem.