Viser 11 til 20 av 28 omtaler
En roman som virkelig ryster meg. Viktig, modig og meget godt skrevet.
Det var ikke overraskende at dette var en sterk bok. Alle anmeldelser og vurderinger jeg har lest om den tydet på det.
For en som heldigvis har vært forskånet fra å måtte forholde seg til spørsmålene denne boken graver i, er det jo vanskelig å vurdere hva som er realistisk eller ikke, men det framstår realistisk. Den tilsynelatende uoverstigelige avgrunnen mellom hverdag og ordinært liv og hendelser som framstår grusomme for de fleste av oss bygges bru over og kobles sammen på måter som i hvert fall framstår troverdige. Jeg tror denne boken er et viktig bidrag for å forstå problematikken den tar opp på et dypere emosjonelt og relsjonelt plan, en type forståelse faglitteratur sjelden kan gi.
Terningkast fem eller to? Her er jeg i tvil, så jeg ender opp med å la vær å gi noe som helst.
Historien ble provoserende å lese, ikke bare pga det grusomme som skjer i en familie der et barn utsettes for overgrep, men også Bergljot som ikke var i stand til å gå ut av offerrollen, og gjorde alle rundt seg til offer for det samme overgrepet. Hun appelerte til venner, ektemenn og elskere og ikke minst egne barn om å gi henne støtte og omsorg, uten forståelse for deres opplevelse av situasjonen. Jeg kan forstå hennes avvisning av foreldrene, men ikke hennes manglende forståelse for søsknenes rolle og plass i familien. Jeg kjenner virkelig at historien engasjerte, så kanskje det burde blitt terningkast fem?
På den annen side så var boken en stadig gjentagelse, utrolig masse ord og egentlig ganske kjedelig. Nei, kanskje det egentlig burde blitt terningkast to?
Denne boka har jeg virkelig gledet meg til å lese. Arv og miljø, for en treffende tittel på det som skjuler seg mellom bokpermene! Ei bok om dystre familiehemmeligheter og den berømmelige elefanten i rommet som ingen snakker om, men som alle vet er der.
Bergljot er familiens sorte får, som i voksen alder trekker seg bort fra og unngår kontakt med sin egen familie. I alle år har hun slitt rundt med en tung ryggsekk inneholdende forferdelige sannheter ingen i familien riktig vil vedkjenne seg. En skadeskutt liten fugl med to søstre og en bror, der to av søstrene kjøper foreldrenes virkelighetsforståelse. Helt ulik de andre to søsknenes opplevelse av familiens kollektive erfaringer og historie.
Sekken som Bergljot har båret rundt på, blir etterhvert så tung å hanskes med, at hun etter farens død og påfølgende urettferdige arveoppgjør søker å få fortelle historien sin, - sin sannhet.
Etter 343 sider i Hjorts univers er det virkelig den aller siste lille dialogen som setter det hele i perspektiv, og som kaller på dyptpløyende refleksjon og ettertanke.
Boka omhandler et vondt tema, men er gjort med slik spenning og finesse at selv Jo Nesbø bør vri seg litt beskjemmet foran tastaturet.
Mange har kritisert Hjorth for at boka er rotete oppbygd, og at dette er forstyrrende for historien. Det er jeg slett ikke enig i, da dette sammensuriumet av tanker fra hovedpersonen så godt viser den indre dialogen vi alle basker med, og derav gir historien om Bergljot troverdighet og en psykologisk dybde.
Hvordan blir man sett og forstått av de nærmeste som ikke har de samme erfaringene med den nære familien man selv har?
Ofte kan det i søskenflokken være store aldersforskjeller som virkelig kan føre til ulike opplevelser og erfaringer omkring samme tema. Hva er sannheten, og kan man få et felles forståelsesgrunnlag der opplevelsene med de samme personene er så forskjellig? Finnes det bare en sannhet, eller er det på tide å se at sannheten er ulik for den enkelte og respektere, se og forstå dette? Hvordan kan man unngå at egne opplevelser smitter over på fremtidige generasjoner, som vitterlig må få erfare egne sannheter? Går det i det hele tatt an?
Kjære Vigdis Hjorth, - dette er gull! Dette er så bra at jeg i likhet med mange andre i mitt stille sinn tenker "selvbiografi". Selvopplevd eller ikke, - dette er litteratur av ypperste klasse! Mitt eneste ankepunkt er all drikkingen, som irriterer meg en smule. Men forståelsesfull som jeg er ovenfor hovedpersonens problemer og overlevelsesmekanismer, er det ikke nok til å frarøve deg det faktum at boka di er en av mine absolutte favoritter.
Aprilregnet har pause, fuglene kvitrer og terningen lander våryr og temmelig imponert med seks øyne. Bravo!
For en herlig og rå bok. Jeg elsket språket, skrivestilen, den dirrende historien og alt det vonde som ligger mellom linjene. Hjorth har skissert et spennende og særs troverdig karaktergalleri, der mangfoldige av skikkelsene var irriterende i all sin gjenkjennbarhet. Hovedpersonen gikk meg akkurat passe mye på nervene, da hun ikke bare er skadet av sin fortid og sine omgivelser, men oppsøker dette vonde ved å tviholde på offerrollen og dvele i psykoanalyse. Det er fælt og flott å lese hvordan hun stadig hungrer etter mer introspeksjon, samtidig som hun desperat søker støtte der den er å finne. Dette mellom slagene med selvdestruktiv atferd, selvsagt. En fryd å lese!
En fantastisk bok fantastisk lest av forfatteren. Jeg tenker denne både kan gi innsikt og klarhet for dem som har levd i en mer eller mindre dysfunksjonell familie, og forståelse til dem som har levd i en harmonisk en. Klok og varm bok.
«Det er barndommens gate, sa Klara, som er mitt vesens rot. Den ga meg et veldig alvor en dag jeg var vilt forlatt. Den drysset vemod i sinnet mitt en drivende regnværsnatt. Den slo meg en gang til jorda, for å gjøre hjertet mitt hardt, så dro den meg langsomt opp igjen og tørket tårene bort.»
Vi har allerede noe i ryggsekken når vi blir født. Ryggsekken fylles på etterhvert som vi lever. Noe blir tungt å bære og er der for alltid. Faren til Klara begikk selvmord da Klara gikk i første klasse, det må hun bære med seg. Men Klara er ikke hovedpersonen i romanen Arv og miljø til Vigdis Hjorth.
Det er Bergljot som er hovedperson og fortellerstemme. Bergljot har det unevnelige i sin ryggsekk, faren forgrep seg på henne seksuelt fra Bergljot var fem til hun var syv.
Arv og miljø har skapt en diskusjon blant moralpolitiet blant kritikerne da den ble gitt ut i 2016. De har fortalt meg at romanen er en fiktiv selvbiografi og stilt spørsmål ved det etiske å gi den ut. Så når jeg leser romanen er det Vigdis Hjorth jeg ser for meg.
Jeg er ikke stor fan av bøkene til Vigdis Hjorth. Selv om jeg liker å høre på Vigdis Hjorth når hun er i radio og på TV, har jeg aldri fått med meg at hun hadde opplevd noe av det romanen beskriver. Jeg leste to romaner av henne i 2013; Leve Posthornet og Hjulskift; det ble ingen innertiere. Derfor overrasket jeg meg selv ved å like romanen Et norsk Hus som jeg leste i 2015. Jeg fikk Arv og miljø i julegave. Nå er den lest, og jeg likte romanen godt selv om jeg synes hun tværer litt på det samme innimellom, og særlig i begynnelsen.
Romanen begynner slik:
«Faren min døde for fem måneder siden, på et beleilig eller ubeleilig tidspunkt, alt etter øynene som ser. Selv tror jeg ikke han ville ha hatt noe imot å bli borte på en slik plutselig måte akkurat da, det var nesten så jeg tenkte han måtte ha forårsaket fallet selv, da jeg hørte om det, for jeg fikk detaljer. Det lignet for mye på sånt som står i romaner, til å kunne være tilfeldig.
Mine søsken hadde i ukene før dødsfallet hatt en heftig diskusjon om forskudd på arv, det gjaldt fordelingen av familiens hytter på Hvaler. Og bare to dager før far falt, hadde jeg meldt meg på, på min eldre brors side, mot mine to yngre søstre.»
Bergljot har brutt med familien for tjuetre år siden. Da fikk hun nok av å bli avvist; at det hun fortalte om faren ble fornektet. Hun har hatt litt kontakt med søsteren Astrid i årene før arvestriden rundt hyttene bygger seg opp. Klara er en venn – en god støttespiller. I den perioden Bergljot fortsatt hadde kontakt med moren og etter en opprivende telefonsamtale med moren:
«Jeg orker ikke mer, hikstet jeg, hva skal jeg gjøre, jeg dør av det, hikstet jeg. Nei da, sa Klara. Overhodet ikke, sa hun. Du er sterk, sa hun. Du må bare innse at det ikke er noe teselskap, men krig. Det er liv eller død. Det er ikke fredsforhandlinger, men kamp på liv og død om ære og ettermæle, sa hun. At jeg måtte gi opp å tro jeg kunne bli forstått av mor. At jeg måtte gi opp å tro jeg kunne bli tatt imot av mor. At jeg ikke ville få noe fra mor og far uten å oppgi sannheten min. At mor og far heller så meg død enn å komme meg i møte, at de ofret meg for sin æres skyld. Det er krig, sa hun, og at jeg måtte bli kriger. At jeg ikke måtte betrakte meg selv som et offer, men kriger, utspekulert og taktisk som en kriger, at jeg ikke måtte tenke forsoning, men krig. Og mens Klara snakket, var det som om jeg plutselig forsto det, og at det gjorde noe med meg. Jeg forsto at jeg ikke lå i fredsforhandlinger, men var i krig, forsto at jeg ikke var på forsoningsmøte, men i krig, forsto at jeg ikke skulle være fredsmekler, men soldat.»
Flere smakebiter fra romanen det er skrevet så mye om er ikke nødvendig av meg å gi har jeg komme til. At jeg likte den har jeg allerede skrevet.
Siri Gullestad har skrevet en svært god artikkel - "Om fornektelse" - om bokens tema i Tidsskrift for Norsk psykologforening.
Direkte lenke: http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=475526&a=3
Denne boka hadde jeg høye forventninger til og ble skuffa. Hadde lyst til å legge den fra meg og gi opp flere ganger, men leste den ut i ren nysgjerrighet pga omtale.
Et merkelig, masete og gjentakende språk ble etterhvert litt irriterende.
Historien i seg selv var en god historie men det ble for masete for min smak.
4 søsken skal etterhvert arve sine foreldre, men 2 av søsknene har trukkett seg ut av familien. De føler at de alltid har blitt urettferdig behandlet, og når de får se testamentet, skjer det igjen. De to yngste søstrene får hver sin hytte på Hvaler, mens de eldste må nøye seg med en mistenkelig lav takst som kompensasjon.
Underveis får man inntrykk av at det har skjedd alvorlige overtramp i familien, der mor er flott, men utro, og far kjekk, men voldsom.
Nok en god bok av Hjorth, men litt mange gjentakelser, gjør at terningkastet blir som det blir.
Sist sett
