Bokelskere.no

Lunde fortsetter i det samme sporet som romanen "Blå". For meg handler de tre historiene kanskje mest om hvor sårbare vi mennesker er alene uten de vi er glad i.

Dette er forfatterens tredje roman der handlingen dreier seg om den destruktive natur- og miljøutviklingen her på jorda. Den er delt i tre deler som til sammen strekker seg over nesten to hundre år. En eldste delen har sitt utgangspunkt iSt. Petersburg i 1881. S¨følger hendelser i Mongolia i1992. I den nyeste delen er handlingen lagt til et framtids- Norge i 2064. Det som binder de tre delene sammen, er villhesten, en utdødende hesterase som ble gjenoppdaget på slutten av 1800-tallet. I hver av disse tidsepokene er også ett menneske satt i sentrum. Disse til sammen tre personene har det til felles at de kanskje er mer opptatt av hestene enn av sin egen familie.

Det var en polsk-russisk offiser som gjenoppdaget villhesten. Han het Przewalski og hesterasen fikk sitt navn etter ham. En russisk zoolog satte seg som mål å reise til Mongolia og hente en flokk villhester til Europa. De blir plassert rundt omkring i dyrehager og på sirkus. Mannen det gjaldt hadde hittil bodd sammen med sin mor som stadig maser om giftemål og barn, men mannen selv er ene og alene fordypet i sin lidenskap, villhesten.

Nesten hundre år senere dreier historien seg om den tyske kvinnen Karin. Nå er villhestene nesten helt forsvunnet i Mongolia. Karin ønsker å føre dem tilbake til deres rettmessige miljø, altså til Mongolia. På reisen har hun med seg sin voksne sønn som en tid har vært narkotikamisbruker som derfor har mistet foreldreretten til datteren sin. Nå bebreider Karin seg selv fordi hun i lang tid kanskje har vært mer opptatt av sitt eget arbeid. Fra han var liten ville hun gjøre ham så selvstendig som mulig. Nå håper hun at reisen kan gjøre ham frisk.

Bokas siste tidsbolke er den mest skremmende og urovekkende. Tørke i Sør- og Mellom-Europa har sendt store horder av mennesker på vandring mot nord. Handlingen foregår i en tidligere naturpark i Norge, et sted på Østlandet. Den drives av kvinnen Eva, sammen med hennes datter. De fleste dyrene i parken er nå borte, igjen er bare noen vanlige husdyr og også et par eksemplarer av villhestene. Disse verner Eva spesielt om. Det er stor knapphet på mat, og da en miljøflyktning,en gravid kvinne, dukker opp på gården, blir det enda vanskeligere å klare seg, og til slutt må de gi opp.

                4

Denne boka tok det litt tid før jeg fikk tak på. Hoppingen i tid likte jeg ikke så godt. Jeg likte Bienes Historie og Blå bedre.

Absolutt lesverdig!

Da ble jeg ferdig. Det tok sin tid. Tredje bok i klimakvartetten til Lunde, bygd på "samme lest" med tre ulike tidsperioder. Den dystopiske fremtidsdelen er den mest skremmende og knugende. De to andre engasjerer fint lite. Dette var vel på grensen til litt kjedelig lesning, rett og slett. Kjærlighetshistoriene inni her er de mest interessesante. Alt det om hester engasjerte meg rett og slett ikke.

Dette er den første boka av Maja Lunde jeg leser, og ordet "oppskrytt" er ett av de første som faller meg inn.

Handlingen utspiller seg i tre forskjellige tidsepoker: 1800-tallet, 1980-tallet og i 2064, og fellesnevneren er altså villhestene, thakiene. Hester som ble fanget fra steppene i Mongolia av den første hovedpersonen Mikhail (1800-tallet) og plassert i dyrehager, og deretter avlet på og re-introdusert til villmarka av den neste hovedpersonen Karin (80-tallet). Hvordan to hester til slutt havner på en gård i Norge i 2064 får vi ikke vite, men den siste hovedpersonen Eva gir på side 519 æren for artens overlevelse til de tidligere nevnte to hovedpersonene. De har altså reddet villhestene fra... seg selv, som ikke gir spesielt mye mening, men sånn er tydeligvis historien. Forfatteren beskriver mongolene og deres stolte hester i brede ordelag, og skryter av deres naturgitte rideegenskaper som de besitter fra barnsben av. Hun har tydeligvis aldri vært i Mongolia selv, for hadde hun dratt dit hadde hun mer sannsynlig fått se en gjeng forfyllede menn piske rundt på små lodne ponnier med ståltråd i kjeften og trykksår på ryggen.

Men nok om det, boka handler først og fremst om mennesker. Her er det kvinnene som er heltene, og mennene er redusert til patetiske barbarer som enten stjeler og voldtar, eller som fanger ville dyr på bestialsk vis for å stille dem ut for penger. Samtlige karakterer har et trøblete forhold til enten sin mor, sitt barn eller begge deler, noe som blir langdrygt å lese side opp og side ned om (De fleste av oss har en mor, vi skjønner greia!).

Det post-apokalyptiske Norge som fungerer som kulisser for 2064-historien er i og for seg et interessant tankeeksperiment, der menneskenes fremferd har ødelagt planeten og gjort den ufruktbar. Fremtids-hovedpersonen Eva strever og strever for å få endene til å møtes på en falleferdig gård som ikke kan reddes, og som hun til slutt må forlate. I dette er hun både bokas største heltinne og største hykler, iom at hun er i ammetåke på 14. året og fast bestemt på å få så mange babyer som mulig født inn i elendigheten.

En bok om relasjoner og omsorg, både god og ikke god nok. Om hva som skal til for å bare overleve og hva som trengs for å ha et godt liv, både for mennesker og hester.

Joda. Hadde jeg ikke lest Bienes historie, ville jeg nok vært veldig fornøyd, men nå synes jeg mest denne er en svakere versjon. Jeg klarer ikke å opparbeide meg interesse for særlig mange av personene og da blir utfordringene deres mer av teoretisk art.

Den første av Lunde eg har lest,og ja, absolutt lesverdig sjølv om eg ikkje eigentleg er glad i bøker der kvar person har sitt kapittel og det vekslar mellom dei. Så eg leste kvar historie for seg, Det er framtidshistoria som fengar meg mest, skulle gjerne ha lest ei heil bok berre om personane i den. Ein fordel å vera interessert i hestar når det gjeld dei to andre kanskje... Lunde har ein litt distansert skrivestil tenker eg.. kjem ikkje heilt under huda på personane. Sikkert ei interessant bok å ha i lesesirkel.

Trolig den beste av klimakvartettbøkene hittil. Selv om både den første og den andre boka var mer dystopiske og viste mer hvordan samfunnet kollapser, er den tredje boka på noen måter bedre på det rent menneskelige. Noe av styrken i boka, syns jeg, er at selv om boka handler om bevaring av en art så viser den også hvor irrasjonelt det er. Den viser mennesker som velger hestene foran menneskene, som neglisjerer sitt eget liv og sine egne kjære for dyrene. Den viser dem som gjør dumme valg, valg som går utover alle rundt dem, fordi de ønsker ar hestene skal leve videre.

I bunn og grunn handler vel boka om menneskets kamp for å bevare noe, å holde fast på noe, å ha kontroll når alt rundt oss er kaos. Og samtidig viser det det utrolige i hva mennesket kan få til - og hvor lite det betyr, når alt kommer til alt. Når ingenting er igjen å bevare. Når naturen uansett får siste ord. Boka stiller også en rekke ubehagelige spørsmål: hjelper vi, eller ødelegger vi? Hvis mennesker ikke hadde forsøkt å redde ville arter gjennom å fange dem og sette dem i bur, ville de da i det hele tatt blitt truet? Om vi ikke hadde handlet med dem og jaktet på dem? Hva om vi, selv med de beste intensjoner, ødelegger? Samtidig har boka også en tone av håp: om at det alltid vil finnes kjærlighet, nytt liv, at våren alltid vil komme.

Lunde leverer en bok av svært høy klasse med denne.