Viser 1 til 5 av 5 omtaler
«Den tiende april 2016 gikk Lotte Bøk fra sitt gamle hus ved Akerselva til sin arbeidsplass på Kunsthøgskolen, uten en anelse om hvordan hennes liv skulle komme til å endre seg i løpet av de nærmeste ukene. Og det på grunn av noe som for andre muligens ville kunne fortone seg som tilfeldigheter.»
I Vigdis Hjorts roman Lærerinnens sang utgitt i 2018 møter vi Lotte Bøk som er 57 år og er lærer ved Kunsthøgskolen i Oslo. Lotte Bøk bor alene, hun er skilt og har en datter og barnebarn som bor i Australia.
«Denne dagen skulle hun undervise førsteårsstudentene på skuespillerlinja i Bertolt Brechts Det gode mennesket fra Sezuan, et stykke de etter alt å dømme ville komme til å spille i, i løpet av sin karriere. Utfordringen var å få dem til å forstå realismen og relevansen i det. Førsteårsstuden tene på skuespillerlinja var svært ambisiøse, nesten krigerske i sine ambisjoner, og det var vanskelig å få dem til å engasjere seg i samfunnsmekanismer som ved første øyekast ikke så ut til å angå dem selv direkte. Det var målet hennes, å få dem til å se utover seg selv, å innse hvilken samfunnssammenheng de inngikk i, og dermed hvilket ansvar de hadde. Hun var godt forberedt, fant fram sine notater og skulle gå mot seminarrommet i den andre enden av bygget da en ung mann passet henne opp og presenterte seg. Hun fikk ikke navnet med seg og kunne ikke huske å ha sett ham før, men det var nærmere fem hundre elever på skolen, og hun forholdt seg i hovedsak til de som studerte teater. Han gikk på Kunstakademiet, fortalte han, og arbeidet med video, og det nye prosjektet hans handlet om noen sentrale lærere på Kunsthøgskolen. Han ville filme undervisningen deres, men også, håpet han, deres hverdag utenfor undervisningssituasjonen og institusjonen, fordi prosjektets tese var at det måtte være sterke sammenhenger mellom liv og undervisning. Dette ville han undersøke nærmere. Ville Lotte Bøk være med? Han ga henne en prosjektbeskrivelse og kontaktinformasjon, hun tok imot og sa hun skulle tenke på det, før hun fortsatte til sitt seminarrom.»
Etter å ha rådført seg med en kollega, sier hun ja til å delta i Tage Basts prosjekt. Et prosjekt som har sitt grunnlag i å se sammenhengen mellom Lotte Bøks undervisning og hvordan hun lever sitt liv. Deltakelsen medfører at Lotte Bøk kjenner på at det rettes et kritisk blikk mot henne, hun begynner å stille spørsmål ved seg selv, og selvforståelsen hun har hatt smuldrer opp. Et helt klart tidsaktuelt tema for den tiden vi lever i der fasaden, men kun smørsida, eksponeres på sosiale media.
«Tage Bast sto ved hovedinngangen. Lotte var ikke i humør til å bli filmet. Hun prøvde å ignorere kameraet slik hun hadde ignorert den indignerte kvinnen. Hun prøvde å sette seg i forelesningsmodus. Hun hadde trening i å sette seg i forelesningsmodus. Antagelig ville det synes på filmen, og det ville kunne være interessant, å se forandringen fra den lett opprørte stemningen hun var i etter møtet med bomsen og den indignerte damen, til det konsentrerte undervisningsmoduset. Bare av den grunn ville videoverket være interessant, tenkte hun. Ah! Hvorfor kunne hun ikke gi faen. Fordi, fordi hun åpenbart fryktet at hun løy for seg selv og at nå skulle selvløgnen komme for dagen? Det var ikke først og fremst det at studentene eller de ansatte på Kunsthøgskolen skulle finne filmen om henne uinteressant, hun fryktet, forsto hun, selv om det sikkert kunne være ubehagelig nok å bli framstilt som politisk korrekt og kjedelig, rett og slett konvensjonell, hun fryktet at hun skulle forstå noe om seg selv som ville måtte få konsekvenser. At hennes selvinnbilninger skulle avsløres, ikke for andre, men for henne selv. Og bare det at hun fryktet dette, var et slags bevis på selvinnbilningenes eksistens. Hva besto de i?»
Jeg er fan av Vigdis Hjorth selv om jeg ikke har lest alle bøkene hun har skrevet. Av de jeg har lest er det ikke alle jeg var like begeistret for. Jeg synes alltid er interessant å se og høre Vigdis Hjorth snakke om bøkene sine og om litteratur generelt. Om Lærerinnens sang kan du se henne fortelle om romanen her på Brenner Live 18. november 2018. Jeg likte romanen og synes tema i romanen er interessant.
Jeg har søkt og funnet en del innslag med Vigdis Hjorth på NRK. Her er en ung Vigdis Hjorth (desember 1990) som viser temperament når hun for kommentarer om at hun skriver om erotikk. I lærerinnens sang er erotikk fraværende.
Vigdis Hjorth skriver som vanlig godt, men jeg klarer ikke helt å få grep om personen hun tegner denne gangen, og blir ikke fanget av historien. Kanskje er det fordi det blir for mange referanser til Brecht, uten at jeg klarer å hekte referansene på resten av handlingen. Kan også hende jeg har vært for ufokusert i møtet med boka, men det ble uansett en OK minus leseropplevelse.
Hvordan ser jeg meg selv? Hva er min oppfattelse av meg? Hva skjer i møte med en annens blikk? Og i aller verste tilfelle; bli filmet i sin egen hverdag og så se seg selv som andre (kanskje) ser en. Brutalt. Ærlig? Hvem eier sannheten? Er det en sannhet?
En nydelig bok, vond og vakker. Og fortsatt befinner Vigdis Hjorth seg på listen over de jeg liker aller best å lese.
Lærerinnens sang. Vigdis Hjort.
Jeg har virkelig sans for Vigdis Hjort og bøkene hennes. Særlig etter å ha lest samtaleboka "Vigdis, del for del", og etter å ha vært på et par bokbad med henne, der hun går litt i dybden på hvordan hun jobber. Hun er svært kunnskapsrik.
Denne boka handler om ei lærerinne som underviser på kunsthøgskolen, og som blir med i et prosjekt hvor en student skal filme henne og klippe til en film.
Dette setter igang en prosess for henne, hvor hun nok tenker litt for mye på hva hun er og gjør i forhold til hvordan hun har sett på seg selv i sine omgivelser.
Kjempebra bok.
Knallgod bok! Denne likte jeg godt. En passe blanding av refleksjoner, nerve og det at jeg sitter igjen med noe etter siste side.
Sist sett
