Bokelskere.no

Jodå jag læste ut boken och den var bættre æn en annan som jag har læst av samme førfattare, men sjælva grejen med att skriva vidare på Millenniumtrilogin efter Stieg Larssons tragiska død ær helt befængd. Pengar pengar pengar.
Vet egentligen inte vad jag tycker eftersom jag ær så færgad av dansen runt guldkalven och alla stridigheter som blev efter Stiegs død, men detta var inte en bok som jag kommer att læsa om. Møjligen kanske lyssna på den på svenska...

Her er min omtale av Lagercrantz' Det som ikke dreper oss (ekstern lenke) : https://mineboker.wordpress.com/2016/01/17/det-som-ikke-dreper-oss-av-david-lagercrantz/

Endelig var oppfølgeren kommet. Denne gangen er det en annen som holder pennen og fører skriften. Trist, men jeg synes David har gjort en praktfull jobb i og videreføre Larssons univers. Vell, vell, boken slår ikke "Jenta som lekte med Ilden" og "Luftslottet som sprengte", men er en god start på fortsettelsen. Salander er like sprek og god og krimmen har en god handling. Hva kan en da klage på? Kjøp boken i dag. Du vil like fortsettelsen!

Forfatteren har ikke samme eierskap til hovedfigurene dessverre..

Jeg valgte å lese denne helt uavhengig av de andre tre, og jeg hørte den på lydbok. Jeg fikk aldri helt taket på denne.... Synes det var mer spennende å høre om savanter enn selve historien!

Vrien bok å anmelde... Skal man se den isolert? Vurdere den som en faktisk del av Millennium-serien og måle den mot Larssons tre orginale? Eller til og me ta inn bakteppet med far/bror Larssons grenseløse umoral, griskhet og gravskenderi? Jeg hadde bestemt meg for en blanding av de to første - måtte likevel overkomme et smakløst etisk høydesprang for å klare å kjøpe boken...!
Den skuffer IKKE om man ønsker fordommer bekreftet! Lagercrantz klarer IKKE å forvalte Blomquist og Salander i Larssons ånd - det er noe flatt og uengasjerende i personskildringene, som gjør at heltene som i Larssons penn penetrerte rett inn i blodbanen og satte følelsessentrene i rock&roll-modus, nå bare gir sløv bakgrunns-musac i en ganske likegyldig frontallobe! OG: storien ville kanskje holdt til en bok på 300 sider, men er tøyet til 500... Det er noe Adler-Olsensk i språket - og det er ikke positivt ment!
Stryk fra denne bokelsker - som unnlater å gi terningkast 1 utelukkende i erkjennelse av en viss emosjonell forutinntatthet!
Så er det å håpe at Millennium og Lisbeth Salander nå får hvile... - om ikke Larssons fjerde orginalmanuskript en gang i framtiden kan slippes.

Savnet Salander og jeg savnet spenningen. Interessant å lese om savant-begavelser, men dette er ikke Stieg Larsson

Dette var et spennende og gledelig gjensyn med karakterene fra Stieg Larssons univers! Lagercrantz tar seg god tid til å etablere karakterene igjen, og selv om det tar en del tid før selve plottet kommer i gang, så er det interessant å følge fortellingen fra start til slutt. Boken er velskrevet med godt driv, slik at man til enhver tid føler at noe står på spill.

Jeg synes boken har fått ufortjent mye kritikk, og mange har nok hatt Stieg Larssons bøker i bakhodet når denne har blitt lest, slik at denne boken ikke har blitt lest med den objektiviteten den fortjener.

En god bok som jeg anbefaler alle som er glade i spenningsromaner!

Sett bort i fra diskusjonen om det er riktig at en annen forfatter skriver en oppfølger til Milleniumstrilogien, synes jeg denne boka er riktig så spennende og velskrevet. Den tar godt vare på persongalleriet fra de tidligere bøkene og vil gjerne ha enda flere bøker fra Lagercrantz hånd.

Tja..."Det som ikke dreper oss" fungerer flott som en god spenningsroman. En bladvender som helt greit tar knekken på en regnværsdag. Og det er morsomt å møte hovedpersonene igjen. Skjønt Lagerkrantz har holdt seg unna å fokusere for mye på Lisbeth Salander, så på det viset er boken annerledes enn de originale Millenium bøkene. I de originale bøkene tok historien om Lisbeth tak i oss. Det gjør den ikke i denne. Dette er mer en ren spenningsroman.