Bokelskere.no

Da har jeg lest "Powwow", boka som omtales som en moderne klassiker. Lite visste jeg om temaet, men denne var god! "Powwow" er en roman om moderne indianere og indianske liv, langt fra reservater og andre stereotype indianerhabitater. Et voldsomt, sint, hjerteskjærende og morsomt portrett av et USA få av oss kjenner. Powwow er en stor sammenkomst for den amerikanske urbefolkningen. Denne romanens powwow knytter på intelligent vis sammen ulike menneskeskjebner i et kor av fortellinger. En nykter Jacquie Red Feather prøver å finne tilbake til familien sin. Edwin leter etter sin ekte far. Opal Viola Victoria Bear Shield er der for å se den unge Orvil danse. Han har lært seg tradisjonell indianerdans på YouTube og skal opptre offentlig for første gang. De kommer til å oppleve fellesskap og hellige tradisjoner. Men også tap, oppofring og heltemot. Romanen er kritikerrost og Orange er hyllet som en ny stemme i den amerikanske samtidslitteraturen. Anbefales varmt.

Det er utrolig mye fint å si om denne boka. Den er rå og ekte, den går rett inn i kjernen av folkemordet på indianerne og hvordan folkemordets armer strekker seg langt inn i nåtiden. Den tar oss med inn i en tilværelse preget av rus, rotløshet, rasisme, vold og sorg over å ha mistet seg selv som folk.

Personene i boka har alle indianerbakgrunn, men noen av dem er knapt opptatt av det, for andre er det gjennomsyrende. Noen søker fellesskapet i ha en felles kultur og identitet mens andre mest er opptatt av at de kan tjene penger på indianerkulturen. Mange av karakterene går rundt med et raseri over det som er tatt fra dem, men som de ikke får uttrykt. Over alt som ikke er der. Den engelske tittelen viser dette godt: "There there". En setning som går igjen, fra en frase lånt av globetrotter og forfatter Gertrude Stein: "There is no 'there' there". Alle stedene som SKULLE ha vært der, indianernes steder, er borte. Og alt de har igjen er en tilværelse nederst på rangstigen i landet som ville utrydde dem.

Samtidig var det ting jeg syns ble forvirrende i boka - 12 er nok for mange karakterer. Jeg hørte boka på lydbok og da var det lett å gå i surr, det er vanligvis bedre i en vanlig bok der du kan bla fram og tilbake. Jeg syns også slutten var noe uforløst, samtidig føler jeg det var i tråd med boka - med de uforløste livene til den amerikanske urbefolkninga, som kunne vært noe annet, levd andre liv. De overlevende etter massakren, folkemordet. Som nå kan være sin egen verste fiende.

Hvert kapittel i boka har en fortellerstemme. Felles for dem er at de her helt eller delvis innfødte - dvs indianere. Det er Edwin som leter etter faren sin, Jacquie Red Feather som er på vannvogna - igjen, Orvil som har lært seg indianerdans i hemmelighet, Opal Viola Victoria Bear Shield - Orviles grandtante og halvsøster til Jacquila, og Blue som arrangerer årets happening - powwow. Powwow er en stor sammenkomst for Amerikas urbefolkning. Der skal det blant annet danses, og noen har også uhederlige hensikter.

Det er i Oakland det hele foregår, og hver stemme er unik. Interessant, annerledes og lærerik. Spenningen steg mot slutten, men synes det hele ble et antiklimaks egentlig.

Boka ble nominert til Pulitzerprisen, og er månedens bok i En slags bokklubb.

Hvordan er det å være indianer i dagens USA? Her møter vi en rekke mennesker fra urbefolkningen. Det skal være en Powwow i Oakland, det skal danses, synges og spilles, og konkurreres om store premier. Alles historie er unik, men de knyttes også sammen på ulike vis. Veldig interessant å lese om identitetsproblem knyttet til å tilhøre en urbefolkning som mange av dem vet lite om. De er indianere hver dag, men hvorfor føles det som å kle seg ut som indianer når de danser i tradisjonelle drakter? Det er mye alkoholproblemer, fattigdom, rasisme og elendighet. Vekslingen mellom de fargerike karakterene gir denne boka et godt driv, den er overraskende, både rå og rørende!

Byindianere finnes de?

Amerikanske indianere lever vel på prærien eller reservater? Nei, skriver Orange, USAs urbefolkning lever i stor utstrekning som en ukjent minoritet i storbyene. Og der har de det ikke godt i denne romanen. Det er sterk kost om brutte familier, fattigdom, rusmisbruk og tidlig død. Dette er likevel en gripende fortelling om ungdom, men også eldre, som søker sine slektsbånd og kulturelle røtter. Det er mange personer å følge, men forfatteren har laget en liste foran i boka med kort omtale av de viktigste karakterene vi blir kjent med.

Jeg leste originalutgaven, There There. Den preges av korte setninger og et klart, lettilgjengelig språk. Nesten utrolig at dette er en debutroman.

There, There er om moderne native amerikanere. Et tema jeg kan lite om. Å lese boka gjorde meg litt klokere og nysgjerrig på å finne ut mer. Boken viser leseren at native amerikanere ikke er en homogen gruppe og forfatteren holder seg unna stereotyper og klisjeer.

Vi følger livet og historiene til 12 personer. Alle har en tilknytning til Oakland i California, og til hverandre. De har ulike opplevelser og problemer. De er hverdagsmennesker. Ekte mennesker.
Orange skriver om tunge temaer som alkoholisme, FAS og vold. Om splittede familier og utfordringer med identitet og tilknytning. Om smerte og skam. Men også om kjærlighet og håp. Hjertet mitt knuste flere ganger under lesingen, men det er også mye humor, varme og styrke i teksten.

Språket er poetisk, men ujålete. Boken har korte kapitler og en intensitet som gjør boken rask å lese. There There er nødvendig og sterk lesing. Jeg anbefaler boken til alle. Les den!