Bokelskere.no

Jeg tenkte for flere år siden at jeg var ferdig med Jo Nesbø, etter hvert som han ble stadig mer blodtørstig og utbroderende i voldsskildringene sine. Men da han tok utfordringen om å skrive ei bok basert på et Shakespeare-drama, ble jeg nysgjerrig. Nå har jeg altså lest Macbeth, i to versjoner på kort tid.

Først leste jeg Shakespeares drama, ei forholdsvis enkel framstilling av fenomenet "makt korrumperer", der framdrifta sort sett illustreres gjennom sceneanvisninger og dialog. 180 sider, inkl. etterord.

Nesbø har i grove trekk holdt seg til den samme problematikken, men har lagt handlingen til en uidentifisert by i Skottland (?) rundt 1970-tallet, altså bortimot 400 år etter Shakespeares utgivelse. Dette "råmaterialet" har han greid å tvære ut til nesten 600 sider ved hjelp av detaljerte skildringer av personer (inkl. familieforhold), framstilling av narkotiske stoff, omgivelser, vær og ikke minst utspekulerte drapsmetoder. Etter hvert begynte jeg å kjede meg og lurte på å avbryte, men jeg holdt ut til siste side.

Men nå er jeg ferdig med Jo Nesbø.

Jeg klarte ikke helt å engasjere meg i denne boken eller hovedpersonene. Kanskje litt forutsigbart og endimensjonalt.

En helt rå bok! Hørte den som lydbok, noe jeg anbefaler alle! Den er vanvittig godt lest av Kai Remlov, som gir boken et ekstra løft. Han leser boka med en fantastisk innlevelse. Jeg satte meg godt inni originalhistorien før jeg hørte denne lydboka, noe som var helt nødvendig for å få full uttelling for historien. Nesbø brillierer til tider med sine fantastiske beskrivelser av situasjoner og menneskene i historien. Beste boken til Nesbø!

Jo Nesbø blei invitert med i forlaget Hogarth sitt Shakespeare-prosjekt, der ulike forfattarar har blitt spurt om å skrive sin eigen romanversjon av eit av Shakespeare sine teaterstykke. Nesbø valde Macbeth.

Hjå Nesbø er Macbeth ein tøff politimann (dog ikkje tøffare enn toget, skal det vise seg), han leier ein nådelaus og blodig kamp mot den kriminelle motorsykkelgjengen Norse Riders. Når han ikkje er opptatt med å jakte skurkar hyggar han seg hjå kjærasten, den vakre og ambisiøse Lady. Og Lady ser ingen grenser for kor langt ho og Macbeth kan nå, spesielt ikkje etter at sistnemnde sin arbeidsinnsats blir krona med suksess. Men for å kome til makta må dei ty til illgjerningar, og for å halde på den må dei ty til enno fleire. Det heile ballar på seg i ein voldsom og blodig (det er trass alt Nesbø) negativ spiral. Og sidan Shakespeare sitt skodespel er ein tragedie så treng eg vel ikkje skru på spoilervarsel når eg nemner at det neppe kan bli ein lukkeleg slutt for Macbeth?

Eg tok meg bryet med å lese originalskodespelet før eg starta på denne boka. Det er eg veldig glad for. For Nesbø har vært rimeleg trufast mot originalen, sjølv om tidsepoka er endra frå middelalder til ca 1970. Den som ikkje kjenner til handlinga i skodespelet vil muligens finne handlinga i Nesbø-boka noko søkt. Sjølv blei eg imponert over korleis Nesbø har løyst denne oppgåva. Rollene er sjølvsagt justert noko for å tilpassast eit 1970-miljø, her dreier det seg ikkje lenger om kongar og dronningar men om borgarmeistar, politimeister og casinoeigar. Eller at heksedronninga Hekate har blitt til ein narkobaron. Men handlinga er ein trufast parallell til originalen, ein kan endåtil finne att delar av den originale dialogen.

Det er eit riskikoprosjekt av Nesbø å ta på seg denne oppgåva. Han er garantert negativ kritikk frå minst to hald, frå dei som meiner at Shakespeare uansett er best og at det er meiningslaust og kanskje endåtil respektlaust å prøve seg på ei gjendiktning, og så frå dei som ventar seg ei tradisjonell krimhistorie og ikkje kjenner til dei føringane som ligg i originalteksta. Etter mitt syn har Nesbø levert ei veldig god gjendiktning, den er trufast mot originalen samstundes som den har eit tydeleg Nesbø-stempel. Bravo.

Eg ser ikkje vekk frå at eg kjem til å lese fleire Shakespeare-gjendiktningar. I såfall vil eg gjere som no, og lese originalen først.

Den nitriste industribyen har lenge vært ledet av en korrupt politimester. I tillegg rivaliseres det mellom narkotikabander og kasinoeiere. Hele byen er et salig kaos.
Så dør politimesteren og hans arvtager gir gikk håp om bedre tider. Men det er flere i byen som er maktsugne.
Duff og Macbeth var en gang bestevenner; nå vil begge klatre til topps i politiet, men bare 1 kan vinne.
Elskerinnen til Macbeth, kasinoeieren Lady, legger farlige planer som får selv den hardbarkede Macbeth til å tvile...

Treg start, men den kommer seg veldig. Så klart en helt annerledes Nesbøbok, men synes han klarer seg bra.

Vel, forutsigbar, for man vet jo hvordan det går. Samtidig en til tider genial adapsjon. Hvordan klarer Nesbø å finne på dette ? Vurderte flere ganger å legge den bort. I mellom var det litt spenning som gjorde at jeg fortsatte. Egentlig bortkastet tid.

Nesbøs tolkning av Macbeth skuffer stort. Den holder, etter min mening, ikke vanlig Nesbø-standard.

Livet er nesten som et realtyserie; Man kan ikke stole på noen, eller kan man det?

Jeg er nok ikke største fan av Jo Nesbøs bøker. Jeg likte noen av Harry Hole bøkene, blant annet Marekors og Snømannen. De andre Harry Hole bøkene var så som så og den jeg liker minst er Flaggermusmannen. Etter Snømannen trengte jeg en Harry Hole pause. Denne gang har Nesbø kommet med en frittstående bok som er inspirert av Shakespears Macbeth. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har lest originalen for det har jeg ikke. Så det blir ingen sammenligninger fra meg. Det eneste jeg forbinder med Macbeth er at Alice Cooper hadde en gang en slange som het Lady Macbeth.

Hvem sier at politiyrket er kjedelig?
Macbeth er en hardbarket thriller om hevn, status, begjær og korrupsjon innen politiverdenen. Mange er opptatt av å ta vare på byen, MEN på hvilken måte? Er det virkelig for å beskytte innbyggerne fra dop og farlig forurensing, eller er de bare ute etter gjeve titler og makt? Denne Macbeth blir stadig overtalt av sin kjære Lady om å satse hele tiden. Sikte høyere, hva det enn måtte være. Selv eier hun et Casino, går i søvne og har mange rundt seg som respekterer henne som person og hennes avgjørelser. Det mange ikke vet er om hennes dystre bakgrunnshistorie. Macbeth som etter hvert må holde vakt når hun oftere og oftere går i søvne, fordi han er redd det skal skje henne noe. Han vil at hun skal bli normal igjen siden hun er hans klippe. Han kan ikke leve uten henne. I mellomtiden blir man kjent med Duff som søker hevn etter en voldsom personlig tragedie ...Nesbø byr på en dyster og heftig handling og persongalleri som er ute etter å redde sitt eget skinn, koste hva det koste vil. De ofrer alt. Boka innholder også sann og ulovlig kjærlighet.

Jeg fikk mange rare vibber mens jeg leste Macbeth. Jeg fikk både Batman, Sin City og Roger Rabbit vibber, av en eller annen grunn. Ganske forskjellige vibber, egentlig. Jeg er stor fan av Batman så hadde ikke noe i mot å få Batman vibber. Da jeg leste om Lady, forestilte jeg meg henne som Jessica Rabbit. Litt komisk i grunn.

Lettlest murstein
Dette er en bok på nesten 600 sider, men til tross for størrelsen, var innholdet veldig lettlest. Stadig er det noe som skjer, historien tar nye vendinger og vi blir kjent med flere sider av karakterene. Selv om persongalleriet består av mange karakterer, er det ikkerotete og man blir heller ikke lost av skifting av perspektiv. Det er gjort på en ryddig og oversiktelig måte. Jeg sier heller ikke nei til action. Macbeth består av rikelig med action. Boka er voldelig og grotesk på mange måter. Så det er ingen bok for sarte sjeler. For min del ble all dosen av action noe småkomisk. Kanskje det har noe med at det er i bokformat og ikke på filmlerret. Føler at noen scener egner seg best på lerret enn i bokformat, spesielt actionscenene. De ville ha hatt større verdi på skjerm og jeg ville nok ha likt historien bedre da. Et annet irritasjonsmoment er at det ble for mye pludring mellom voksne par, på grensen til barnslig. Klarer ikke å ta det helt alvorlig selv om det er ment å være macho. Skjønner det er en gammeldags greie at kvinner trenger menn til å "beskytte" seg, og menn trenger kvinner de kan beskytte, men det er andre tider nå. Dagens kvinner trenger ikke noen barnevakt eller noen å holde i hånden døgnet rundt.

Macbeth er en tøff versjon av Nesbø med mye action, men det blir for mye pludring og elskov for min del. Det ble ofte vanskelig å ta det seriøst underveis og actionscenene ville som nevnt, egnet seg best på skjerm. Hadde nok likt Macbeth bedre da.

Fra min blogg: I Bokhylla

Maktkamp. Stormannsgalskap. Galskap.
Når maktbegjærlige mennesker slåss om makta, ikke for å gjøre forholdene bedre for deg og meg og alle som kommer etter oss, men for å berike, belønne og oppløfte seg selv, - og korrupsjon og kriminalitet gjennomsyrer alle deler av samfunnet; når de fleste rundt deg kan kjøpes, når trusler om hevn og attentat mot familiemedlemmer henger over deg på grunn av noe du en gang har gjort, - hvem kan du til slutt stole på da?
I Jo Nesbøs siste bok tar stormannsgalskapen fullstendig av.

Jeg likte ikke det jeg leste. Men så er det noe å like likevel. Innimellom.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Nesbø maler med bred pensel denne gang, og paletten består for det meste av nyansene mellom grått og sort, med innslag av blodrødt, og resultatet blir svært virkningsfullt. Byen er nevnt; kald, mørk, grå, uten håp. Like sterk er beskrivelsen av de mørke kreftene i menneskene. Hvordan maktbegjær spiser opp sjelen innenfra og får mennesket til å begå de mest bestialske handlinger.