Bokelskere.no

Flott bok! God tidtrøyte, men også ei bok som ved fleire høve drog i hjartetrådane. Forfattaren gjer det enkelt for lesaren ved at vi får vite om hendingar i fortida til etterforskaren, slik at vi allereie kjenner både folk, natur og bygningar på øya når etterforskinga pågår i notid. Særleg ved eit tilfelle på slutten av boka merka eg meg eit slikt "frampeik"
Boka er så godt skriven at eg føler eg omtrent har vore på denne forblåste øya i det Ytre Hebridene.

Boka handler først og fremst om Isle of Lewis, en del av Hebridene. Underveis ble jeg inspirert til å søke opp informasjon, inkludert kart, over øya, og følge hovedpersonen Fin Macleods sine vandringer, både i barndom, ungdom og nå, ved tilbakekomsten som politietterforsker 18 år etter å ha forlatt øya. Selve kriminalhistorien kommer litt i bakgrunnen mens Fins liv i fortid og nåtid er spennende.

Knallbra bok, en krimbok utenom det vanlige. Historien veksler mellom nåtid og fortid der vi får følge en guttegjeng fra Ytre Hebridene. Fantastiske skildringer og god psykologisk innsikt gjør boken til en sjelden perle. Boken bygger seg opp utover og spenningen holder seg til siste side.

Både oppvekstroman og krim, med drypp av reiseskildring! Bakgrunnsrammen er viktig: Ytre Hebridene, Skottland. Kvardagsleg og litt sår tone, men er også litt humoristisk. Tilbakeblikk i tid, skifte i synsvinkel og parallelle historiar der ulike sjebnar blir vevd inn i kvarandre. Godt driv, sjølv om me altså får gode skildringar av naturen, deler av kulturen og av personar, spesielt hovudpersonen - ettarforskar Fin Macleoud.

Fikk den til jul. Etter å ha lest den må jeg nok gå til innkjøp av neste bok i serien. Veldig bra.

Dette er langt mer enn en vanlig krimbok. Riktignok hører vi allerede tidlig i boka at et drap har skjedd. Men så glir handlingen over til å bli en skildring av oppveksten på en liten øy med noe eiendommelig natur og tradisjoner.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Fortellerteknisk er boka litt spesiell. Hovedpersonen i boka er Fin Macleod. I delene av boka der han ser tilbake på oppveksten sin, uttrykker han seg som en ”jeg-person”. I kapitlene lagt til nåtiden opptrer Fin i 3. person. Slik pendler boka stadig mellom fortid med 1. person og nåtid med 3. person.

Som barn vokser Fin opp på Isle of Lewis, en øy i Ytre Hebridene. Han kommer fra en ganske fattig fiskerfamilie. Handlingen starter da han begynner på skolen sammen med sin bestevenn Artair Macinnes. Som sønn av en ungdomsskole- lærer er denne noe høyere oppe på den sosiale rangstigen. Hjemme har Fin alltid snakket gælisk, og da han kommer på skolen er i starten engelsk helt ukjent for ham. Men han får god hjelp fra en liten jente i klassen, Marsaili. Fra første stund finner disse to barna hverandre, noe som skaper stor sjalusi hos Fins bestevenn Artair. De to guttene blir heretter bitre konkurrenter når det gkelder å vinne jentas gunst. Også et par andre barn spiller en vesentlig rolle gjennom boka. Det er den et par år eldre Angus Macritche (ironisk talt kalt ”Angel”). Han og broren hans er noen store bøller og plageånder. Donald Murray er sønn av presten. Han er en ledertype og som ung i sterk opposisjon til sin far.

Da Fin er 8 år, omkommer begge foreldrene hans i en bilulykke, og gutten blir tatt hånd om av en ganske eksentrisk tante. Fin har bedre teoretiske anlegg enn praktiske og er eslet til å studere ved universitetet. For å klare opptakseksamen får han hjelp hos Artairs far, Macinnes, som etter hvert er mer opptatt med Fin enn med sin egen sønn. I boka hører vi om ”den store manndomsprøven”. Et fuglefjell langt ute i sjøen er tilholdssted fpr store flikker av havsuler. En gruppe menn drar årlig hit ut for å sanke inn fugler. Noen ungdommer får være med, og et år er det Fin og Artair sin tur. Fin har egentlig ikke lyst, men lar seg overtale. Det er et tungt og farefylt arbeid som foregår på stupbratte berghyller. En dag går det galt for Fin. Han sklir ned og havner på et sted som det er vanskelig å komme seg opp fra Så klatrer Artairs far, Macinnes, fram til Fin og beroliger ham og hjelper ham opp i sikkerhet. Men ikke før Fin er blitt berget, så lyder det et strik.. Macinnes selv har mistet feste og farer ned i sjøen der han blir borte for alltid. Etter denne dagen er det slutt på vennskapet mellom Fin og Artair. Igjen har Fin funnet sammen med Marsaili. De drar begge til Glascow for å studere. Men så en dag bedrar Fin kjæresten, og Marsaili bryter tvert med ham. Fin gir opp studiene og vender seg isteden mot politiyrket.

Mange år har gått da vi møter Fin igjen på handlingens nåtidsplan. Fin har nå lenge vært politimann i Edinburgh. Han arbeider med å etterforske et drap, begått i byen, da et nytt drap skjer på Isle of Lewis. Den drept er selveste barndomsfienden, Angel Macritche. Det er likhetspunkter mellom de to drapene, og Fin blir sendt til Isle of Lewis. Her får han alle narndommens gleder og sorger rett i fleisen. Han møter igjen Marsaili som er gift med Artair Det er også en sønn her, Fionnlagh (17 år). Det viser seg fort at barndomsvennen til Fin er ganske så forandret. Han er blitt en alkoholisert og bitter mann. Han fortellerat ifølge Marsaili er det ikke han, men Fin som er guttens iologiske far. At ekteskapet mellom ham og Marsailli ikke er lykkelig, er lett å se. Fin oppdager også en mengde blåmerker på kroppen til Fionnlagh. Hvor kan disse stamme fra? Fionnlagh har en kjæreste, Donna. Hun er datter av Donald Murray (som nå har blitt prest som sin far). Den unge Donna er gravid. Selv påstår hun at hun er blitt voldtatt ab mannen Angel. Kan drapet på denne være en ren hevnakt? Er det faren (altså presten) som er så opprørt at han har gått løs på datterens påståtte overfallsmann? Eller er det kjæresten, Fionnlagh? Det viser seg at ingen av disse teoriene stemmer. Også påstanden om at Donna var blitt voldtatt av Angel, var løgn. Så kommer resultatet fra de tekniske undersøkelsene rundt mordet på Angel. Spor etter astmamedisin foreligger, en medisin som Artair bruker. I tillegg kan Marsaili fortelle at blåmerkene på Fionnlaghs er blitt påført av Artair som av og til denger løs på sønnen sin.

Det blir maktpåliggende for politiet å få hånd om Artair Macinnes. Han har nettopp blitt fraktet ut med båt til fugleøya sammen med en gruppe menn der også Fionnlagh er med. Fin frykter nå det verste utfallet. Artair kan være i stand til å gjøre skade på sønnen. Han må selv dra ut til øya for å få stoppet det hele. Men det er urolig sjø og ytterst farefull å legge til. Det siste stykket tilbakelegger han i en liten gummibåt der han kjemper mot naturkreftenes vold. Med uante krefter kommer han seg i land og opp den steile bergveggen, fram til svarthuset der mennene er samlet. Men Artair og Fionnlagh mangler. Nå blir Fin konfrontert med noe som skjedde første gangen han var der, noe som må ha blitt visket ut fra hjernen hans etter den kraftige som han pådro seg da han falt.Gjennom hele barndommen hadde både han og Artair blitt misbrukt av Mr. Macinnes. Nå var dette kommet ut, og den gamle læreren var blitt stilt til ansvar for sine ugjerninger.. Det er en utstøtt og forvist mann som kommer Fin til unnsetning etter fallet den gangen på berghylla. Dette blir også det siste unge Artair ser av sin far, men skammen og motviljen mot Fin blir for alltid værende hos ham. På nåtidsplanet (noen tiår senere) dukker Artair og Fionnlagh opp. Den unge gutten er sammenbundet på hendene , og faren leier ham i et tau. Artair er nå rede til å dytte gutten utfor, så fylt av hat mot Fin er han. Men heldigvis er det det motsatte som skjer. Det blir Artair selv som følger etter det faren før gjorde. Han forsvinner ned i det frådende dypet.

Boka må fungere bra som turistreklame. Hvem har ikke lyst på en reise til Ytre Hebridene etter å ha lest dette? Som jeg antydet i innledningen, dette er som mye mer enn en krimbok. Spenningen ligger mer på det indre plan enn på det ytre. Det dreier seg om dragninger i menneskesinnet og ikke om vold og blodige lik. Det avgjørende er tanker og følelser, både de lovlige og de ulovlige, som romsterer i oss.

Meeeget bra! En krim som absolutt fortjener alle sekserne på terningene som smykker omslaget på boka! Svarthuset byr på det meste. Et fascinerende og eksotisk miljø, et bra krim-plot, men boka er mer enn en krim. Du får spenning, drama og drivende god miljøskildring fra et sted de fleste av oss vet lite eller ingenting om. Anbefales!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Peter May skriver så gnistrende godt at jeg kjenner vinden på kroppen, føler sjøsprøyten i ansiktet og de store bølgene gjør meg lettere sjøsyk.
Fin Macleod som liten gutt og senere som ungdom føles som et sterkt og ekte portrett. Menneskene på øya står levende for meg. De er der ikke som fyllmasse, men som en naturlig del av handlingen.
Selve krimplottet spiller lenge annenfiolin, men ligger likevel og dirrer illevarslende i bakgrunnen. Sakte men sikkert veves historiene sammen til en enhet hvor spenningen øker til et øredøvende crescendo mot slutten.
«Svarthuset» er strålende kvalitetskrim!

Kort om handlinga:
Politimannen Fin vender heim til den vesle øya kor han vaks opp, og som han sidan forlot for å starte eit nytt og betre liv i Skottland. Det er ein kriminalsak som fører han tilbake dit. Ein mann er funnen hengd i eit naust, og det viser seg ikkje å vere eit sjølvmord. Mannen det er snakk om er ein Fin kjenner frå barndommen – ein skikkeleg bølle. Drapet har fleire likheitstrekk med eit anna mord som hendte i Edinburgh. Sidan Fin arbeider for det skotske politiet og i tillegg har kjennskap til øya, folka, tradisjonane osv der, blir han satt på saka. Kven har drepe denne mannen? Finnes det noko kopling til Edinburgh-mordet? Og – korleis blir det for Fin å vende nasen heim etter så mange år vekke?

Så langt høyres dette ut som ein tyyyyypisk kriminalroman – men det er nettopp det dette ikkje er. For: ja, vi følgjer Fin heim til øya si og er med han på etterforskinga. MEN – samstundes får vi gjennom tilbakeblikk også sett oppveksten hans på øya. Altså bli dette ein slags kombinasjon av krim og oppvekstroman – noko som eg i starten syntes var ein merkeleg kombinasjon, men som på sikt fungerte veldig fint.

Min dom & tankar:

Positivt:
+ elegant veksling mellom no-tid og fortid: det blir aldri forvirrande eller uoversiktleg
+ Historiske detaljar: I tillegg til å kombinere sjangrane oppvekstroman og krim, har Peter May også -på vellykka vis – fått med mykje historisk informasjon om desse øyane utanfor Skottland. Historie som blir formidla utan at det blir traust og tørt, utan å bli belærande. Det av historie som kjem fram passar inn i handlinga og er faktisk ganske så interessant.
+ truverdige karakterar med dybde
+ mangfald av hendingar og tema – utan at fokuset glir vekk frå hovudhandlinga (krimsaka)

Negativt:
– Dette er kanskje å bande i kjerka … eg er imidlertid ikkje kristen av meg så eg eiger ikkje skam (berre litt) og bannar dermed uhemma i veg: skildringane av natur – det blir til tider litt for mykje, litt for lange skildringar og litt for hyppig. Eg opplevde at eg kom inn i ein god flyt, las og las, lot meg rive med, men så kom ei eller anna skildring av himmelen og havet og heller enn å skape stemning (som det nok er meint) blei det eit uønskt avbrot i flyten. Samstundes må eg også seie at utan desse naturskildringane ville ikkje boka vore så god som ho er – for til tider kunne g sjølv nesten høyre havet bruse, kjenne vinden suse i øyrene og regnet piske meg i andletet. Så – eg konkluderer med at: 1) Flotte skildringar, men dei kunne til fordel vore litt færre og litt kortare. 2) Eg opplever nok skildringane av naturen som ekstra slitsame fordi eg las boka på engelsk og blant alle ukjente ord og utrykk handla dei fleste om nettopp naturen og landskapet

Les denne dersom du vil:
– ha ein serie å lese; det er to bøker til i same serie
– likar krim men er er lei av ”typiske” krimbøker
– ikkje er så glad i krim fordi ”alt berre er” action, blog og mord – her får du mykje meir: historie, oppvekst, kultur, temaer som overgrep, kjærleik, sorg, skuld, skam, ansvar osv.
– lære litt kulturen og historien på Hebridene (dei vestlege øyane utanfor Skottland) samstundes som du blir underholdt.
– ha spenning til siste side
– kjenne på uhygga når du les; for i denne boka finner du meir enn tomme ord – fleire av desse scenane kjenner du på kroppen.

((henta frå bloggen min https://spraakraadblaagg.wordpress.com/2018/05/27/tankar-om-the-blackhouse-av-peter-may/ ))

Kalde gufs fra fortiden ...

Dette er en bok som ble mye omtalt i fjor, og som vanlig ble skeptisismen min bare enda større. Derfor ville jeg ikke lese den mens "alle andre" leste den. Jeg blir mer nysgjerrig på bøker som ikke er likt, og som får mange delte meninger, enn de som kun får ros. Bøker som kun får ros venter jeg med å lese til hysteriet har lagt seg hvis interessen fremdeles er der. Av og til lønner det seg å vente og det gjorde det med denne.

Svarthuset er første bok i Lewis - trilogien. Jeg hadde hverken lest noe eller hørt om Peter May tidligere, men det er spennende å utforske ukjente forfatterskap for man vet aldri hva man kommer over. Trodde dette ville bli en tørr krimbok, men det var det heldigvis ikke. Svarthuset er en veldig lettlest thriller til tross for at den er bestialsk, mørk og dyster. Opplevde underveis at lesingen gikk nesten av seg selv.

Stemningsfull førstebok i en trilogi
Første bok i Lewis - trilogien er om Fin Macleod som plages av mareritt og forholdet til kona skranter. For en månedstid siden mistet de en sønn, og Fin føler seg ikke klar til å jobbe. Likevel blir han satt opp på et oppdrag. Han må dra tilbake til barndomsstedet Isle of Lewis i Ytre Hebdridene på grunn av et bestialsk drap. En mann som Fin husker fra barndommen er offeret, og det var en mann som ikke er spesielt godt likt. Han var en bølle som sjeldent lot andre være i fred. Til tross for offerets upopularitet, er det Fins jobb å finne morderen. Et lignende mord skjedde i Edinburgh for ikke lenge siden. Har det en sammenheng, er det en copycat som står bak, eller er det ren tilfeldighet? Det er Fins jobb å finne ut av, og under oppholdet på et sted hvor han ikke har vært på atten år, støtter han på mange spøkelser fra fortiden. Mye er forandret på de atten årene, men samtidig ikke. Klarer Fin å finne morderen eller blir det for mye for ham bare å være på øya som består av så mange minner?

Bedre sent enn aldri
Svarthuset ble opprinnelig utgitt i 2009, så det tok sin tid før den ble utgitt på norsk, og Svarthuset fortjener et stort publikum. Svarthuset er en veldig troverdig og stemningsfull start på en lovende trilogi. Den byr på noen overraskelser underveis (som riktignok ikke var overraskende for min del), og Peter May skiller seg ut fra mange av dagens krim og thriller forfattere, siden han fokuserer på en god historie istedet for de store overraskelsesene. Mange forfattere er ute etter å overraske eller sjokkere noe voldsomt mot slutten, men her byr Peter May istedet på små "overraskelser" underveis, og samtidig klarer han å skape realistisk og levende persongalleri, god historie og samtidig skape stemningsfull atmosfære. Av og til er det nesten som å være der og føle både vennligheten og fiendligheten Fin blir møtt med under etterforskningen. Det er nesten som å stå rett ved siden av ham. Mange forfattere ødelegger en god historie fordi de vil så gjerne sjokkere leseren at de glemmer å la oss bli kjent med persongallerie,t og historien blir bare sånn halvveis, men her har Peter May funnet en fin balanse mellom alle disse bindeleddene.

For oss som har lest mye krim og thrillere fra før av, så er nok dette en "vanlig" krim som ikke byr på så mye nytt.. Den er heller ikke så grotesk om man har lest mange morbide krimbøker fra før av. Så vi blir ikke så sjokkerte eller kvalme. De som ikke har lest så mange mørke bøker tidligere, skjønner jeg godt hvorfor de blir heftig og begeistret over denne boka.

Det som imponerte mest med boka var den fine overgangen mellom nåtid og fortid som forfatteren gjør på en ryddig og oversiktelig måte. Det ødelegger heller ikke flyten. Likte også en god del av sarkasmen som oppstår, spesielt mellom Fin og Artair. Det kommer noen replikker som man bare er nødt til å humre litt av. Man blir kjent med mange karakterer på godt og vondt.

Dette var ikke for meg en overraskende eller original krimbok, men den er stilfull og byr på en god og troverdig historie. Svarthuset er både småmørk, kald og stemningsfull bok om et sted hvor tiden står stille. Selv om en del var forutsgibart og dette ikke ble en av mine favoritter, var dette en oppslukende og fascinerene krimbok, og jeg vil svært gjerne lese resten av trilogien.

Fra min blogg: I Bokhylla