Bokelskere.no

Jeg synes en krimroman må ha et lite element av troverdighet i plottet. Det har dessverre ikke denne.

En høyst forvirrende bok - ikke etter min smak.

Jeg har lest en del av Jørgen Brekke tidligere, og har likt det han har skrevet veldig godt. Denne boken skuffer voldsomt! Den er langtekkelig og direkte kjedelig. For min del havner den i selskap med to andre bøker, av de hundrevis jeg har lest, Sataniske Vers av Salman Rushdie og bok en i Min Kamp serien til Knausgård, nemlig de bøkene jeg aldri gadd å lese ferdig.

Underholdende nok, men slurv av typen hytte som blir til hotellrom og at en skal kunne bruke maskara til å dekke over blåmerker med, trekker ned.

Dette er kanskje den mest vidløftige av Brekke sine bøker med Odd Singsaker i hovudrolla. Det startar med eit funn av eit avkappa hovud på Olav Trygvasson-statuen på torget i Trondheim. Så koblast det inn lause trådar frå førre Singsaker-bok, Menneskets natur, spesielt ei sjelden bok som har kome i Singsaker sin varetekt. Drapet i Trondheim koblast til ei liknande sak i England, og før historia er over så har ein også vært i villmarka i det nordlege Canada. Og som i fleire av Singsaker-bøkene så er der også ei parallell handling som ligg nokre hundre år attende i tid.

Brekke er flink til å sy i saman gode krim-historier, eg kan ikkje seie anna. Og sidan eg har budd i Trondheim i fleire år så er det spesielt kjekt og levande å lese den delen handlinga som er lagt til denne byen. Det er ikkje alt som skjer som er like realistisk, men realistisk nok til å halde spenningsnivået oppe hjå denne lesaren. Forfattaren er også snill nok til å la ein person som i utgangspunktet er ein skurk bli til ein slags helt i denne forteljinga. Er det ein trend i tida? Jo Nesbø gjorde noko liknande i Tørst.

Jaudå, Singsaker er famleis på «må ha»-lista, i den grad det måtte kome fleire bøker om denne politietterforskaren. Og det vonar eg at det gjer (jaudå, eg veit om og har lest Avgrunnsblikk, men eg tenker på bøker etter den). Og for ordens skuld, i tilfelle nokon lurer: Nei, eg trur ikkje det er naudsynt å ha lest Menneskets natur for å få fullt utbytte av Paradisplaneten.

Jeg tror at Jørgen Brekkes kriminalromaner er blant de beste jeg har lest. Han har en måte å beskrive både nåtid og fortid som gjør at en ser for seg scenene han beskriver. Hans hovedkarakter er blant de «myke og intelligente menn» vi finner i kriminalromaner for tiden.

Spennende ny om Singsaker Felicia litt for lite sentral, men plottet er desverre svært lik det vi er midt inni politisk

Statuen av Olav Tryggvason skal nok en gang "pyntes" med russelue. Brannmannen som heises opp i krana er ikke forberedt på å finne et avhogd hode ved Tryggvasons føtter.
I The Royal Society i London blir sekretæren drept på samme vis.
Finnes det en sammenheng mellom de to drapene og brorskapet som har blitt inspirert av Francis Bacon?
Historie og nåtid veves sammen, og Singsaker er jo egentlig sykemeldt...

Grei krim, men synes Brekke var bedre når han holdt seg til lokale forhold. For min del er det nok bøker om hemmelige brorskap og konspirasjonsteorier.

En klassisk Brekke. Har man lest noen av hans tidligere bøker, blir mønsteret i fortellingen og bokas oppbygging nokså gjenkjennelig. Til tider spennende nok, men det blir likevel nokså uvirkelig til tider. Og når troverdigheten glipper, blir det ikke spennende for meg. Slutten synes jeg dessuten ble litt ...daff?

Spennende teorier rundt Francis Bacon fra 1600 tallet. En gammel bok med koder kom på avveier og et dobbeltdrap i Trondheim starter historien. Spennende og lærerik med masse konspirasjonsteorier.