Bokelskere.no

Sjelden har jeg lest en roman som er mer intens, til tider ubehagelig å lese, og samtidig så vanskelig å legge fra seg. Helene Uri har et fantastisk språk. Det er rett og slett gnistrende skarpt i denne boka. Hålke er en bok som handler om Ebba og Karl, et eldre ektepar som har to voksne barn og barnebarn. De har levd et helt liv sammen. Ebba og Karl bor i en leilighet, og når handlingen foregår, er det så glatt ute at de ikke kan gå ut. Kommunen har ikke penger til å strø veiene, så de er stengt inne i denne leiligheten med lite mat og kaffe igjen. Som leser får man innsikt i både nåtid og fortid, og man føler seg som en kikker i enkelte scener der ekteparet krangler, elsker, tar opp utroskap, sjalusi, brudd, bebreidelser, vold, kontroll, barneoppdragelse, valg av karierevei osv.
Det er få andre personer med i denne fortellingen, med unntak av Ebbas venninne som ringer og en nysgjerrig nabodame som banker på døra et par ganger etter å ha hørt dunk og skrik fra leiligheten.
Dette er rett og slett et usminka portrett av et langt ekteskap, om valg man tok og ikke tok.

Lett lest og litt vemodig underholdning. Sannsynligvis også lett glemt.

Dette er en bok om å bli gammel. Den handler om ekteparet Ebba og Karl. De har vært gift i 46 år og har det vel egentlig ganske bra sammen. Likevel handler boka om to mennesker som tidvis går hverandre på nervene, som ikke kan annet enn å plage hverandre.

De har to barn, men sønnen bor i Australia, og datteren er nå på ferie i Portugal. Ebba og Karl er for tiden helt henvist til seg selv i en leilighet som for dem er ny og vesentlig trangere enn der de bodde før. Ute er det vinter. Det er skikkelig hålke og speilglatt og ikke strødd. Begge engster de seg for lårbensbrudd og tør ikke gå ut. Etter hvert slipper de opp for mat og kaffe uten at de gjør noe for å skaffe seg ny forsyning.

De tilbakelagte delene av samlivet utspiller seg for dem – gjennom gjensidige bebreidelser. De møttes mens begge gikk på lærerhøyskolen. Men Ebba nøyde seg ikke med å være allmennlærer. Hun hadde høyere ambisjoner, studerte videre og endte opp som høyskolepedagog. Hovedansvaret for familien overlot hun til Karl. Han underviste hele tiden i ungdomsskolen. Nå bebreider hun Karl fordi han var så lite ambisiøs. I løpet av ekteskapet har Ebba hatt et sidesprang. Hun hadde et forhold til en kollega, en 10 år yngre mann. Da Karl tilfeldigvis oppdaget dette, slo han til henne. Likevel tok de hverandre til nåde. Men disse hendelsene gir ikke slipp på dem i den situasjonen de er nå. Karl hinter stadig frampå at Ebba var utro (”en sjuske”), og Ebba slenger ut at Karl er voldelig.

Det virker som om det er enda vanskeligere for Ebba å være innestengt i leiligheten enn for Karl. Hun er en rastløs sjel. Da hun en gang i desperasjon begynner å kle på seg yttertøy, griper Karl fatt i henne og holder henne tilbake, med det resultat at Ebba faller og slår hodet mot et bord. For å gjøre det godt igjen vil Karl finne fram en hermetikkboks med frukt som er gjemt høyt oppe i et skap. Men gardintrappen han står på, tipper. Karl faller hardt ned på gulvet og kan ikke lenger røre seg. Han svinger ut og inn av en bevisstløs tilstand. Ebba gjør ingenting for å hjelpe ham, annet enn å bre et teppe over ham. I over et døgn blir han liggende hjelpeløs på gulvet. Helt til Ebba endelig besinner seg og ringer etter en ambulanse.

Når man leser dette, blir man lett redd for å bli gammel og ende opp i samme isolerte situasjon. Men helt realistisk er vel ikke dette. Hvis Ebba og Karl virkelig hadde villet det, kunne de ha bestilt en taxi til nærmeste butikk eller de kunne ha bedt en nabo om hjelp til å handle. Men nå er det vel ikke akkurat det er poenget her. Det forfatteren vil vise, er vel heller hvordan følelsen av isolasjon og ufrihet virker på mennesker, hvordan desperasjonen får ufordøyde følelser og egoisme fram i dem.

Romanen har et meget enkelt plott. To mennesker blir innestengt, ufrivillig og uforberedt, allikevel inneholder boken så utrolig mye. Her møter vi side opp og side ned med følelser. Gamle og nye følelser som bobler opp og brer om seg. Det skulle bare mangle at et ektepar sitter med mye innestengt frustrasjon etter så mange år som gifte. Gammel svelget stolthet, oversette hendelser, men også mye godt som man kanskje ikke har vært gode nok på å uttrykke. Det er en fantastisk utforsking av menneskets indre Uri har begitt seg ut på.

For full anmeldelse, se Edge of a Word: Hålke

Uri ryster i allefall meg som leser i sin siste roman. Boka er skrevet slik at jeg lurer på hvem av hovedpersonene jeg skal gi min sympati til. Jeg vet det ikke ennå, men det jeg vet etter å ha lest denne boka, er at en blir involvert og fasinert av disse to eldre menneskene som holder ut med hverandre, og det er særlig kona i romanen en får vite tankene til, så derfor tar det litt tid før en skjønner eller kan sette seg inn i hvordan mannen i romanen tenker rundt sitt eget liv. Uten å ville innrømme det helt for meg selv, blir jeg sittende å tenke på eget liv og hvordan jeg selv har skuffet, gledet, irritert meg over andre, sveket på ulike måter og hatt håp om bedre tider.

Å lese denne boka er som å være på teater. Det brukes enkle kulisser og et tidsspenn det er enkelt å følge. Minner og hendelser i livet til hovedpersonene forklarer de ulike reaksjonene i væremåte og relasjonen de to eldre menneskene har til hverandre.

Boka er god, den setter fingeren for meg på nesten en tabu, dette å snakke om at livet ikke ble som en hadde drømt om, en slags skuffelse over drømmer som brast og muligheter som det ikke ble noe av. Når boka er lest, føler jeg at det bare er å brette opp ermene, få orden på eget liv, for slik vil ingen ha det.

Boka fortjener virkelig sine gode anmeldelser. Det psykologiske samspillet mellom ektefellene som har levd så lenge sammen på godt og vondt, var fascinerende lesing. Det at forfatteren tar grep som vekselvis får sympatien min til å vandre fra ham til henne, er godt gjort. Slutten har nerve. Toppkarakter fra meg.

Denne klarte ikke å fange meg og jeg gav meg halvveis. Jeg ble ikke nysgjerrig og glemte den bort.

Ebba og Karl er pensjonister, har to barn og to barnebarn. De er ute og går tur daglig, noe som passer rastløse Ebba bra. Men når kommunen ikke har råd til å strø, og bakken er dekket av knallhard is, tvinges Ebba og Karl til ufrivillig eksil inne i leiligheten. Måtforrådet minker, og tankene flyr. Ekteskapet mellom Ebba og Karl har nemlig ikke alltid vært perfekt.
Dagene går, og sakte, men sikkert kommer fortiden nærmere.

Her kommer man virkelig tett på ekteskap, alderdom og kroppens forfall/skavanker.

Ubehagelig på en god måte. Hvordan behandler et ektepar hverandre etter 46 år? Er minnene til å stole på? Og hva med selvinnsikten? Dessuten ubehagelig at jeg kjener meg bittelitt igjen i de eldres menneskenes måte å leve på... Vi er jo ikke femti en gang!

I løpet av flere dager med hålke får man et innblikk i en leilighet i Oslo. Der bor to mennesker som har tilbrakt størsteparten av sine liv sammen. På godt og vondt. Vi får vite om det gode, og om det onde. Vi får det hele vinklet fra den ene parten, likevel ser jeg nyanser som får sympatien til å vingle. Denne boka pirker i følelsene mine og får meg til å reflektere over egne valg. Selv om den er veldig interessant blir den litt langdryg og jeg kunne tenkt meg litt mer dybde.