Bokelskere.no

Irene… -disse bøkene til den franske forfatteren Lemaitre er skikkelig onde og sadistiske saker. For meg blir det hele for mye av faenskap. Jeg synes egentlig det tipper uakseptabelt over i det karikerte urealistiske.

Irene er absolutt velskrevet og til dels spennende, men forfatteren burde absolutt spart litt på «kruttet». Irene er forresten bok nr. 2 i en trilogi. Alle kan leses uavhengig av den foregående, men det beste er nok å lese dem i rekkefølge.

Forresten leste jeg Irene FØR jeg leste Djevelfjellet av Deon Meyer. Dette til de av mine følgere som aktivt følger med på hva jeg konsumerer av bøker:)

Man blir lett litt sløv denne ekstremt varme sommeren i det Herrens år, 2024.

En middels bok, vil jeg si. Holdt på å gi opp halvveis, men holdt ut og fikk litt spenning på slutten.

Spennende fortsettelse på trilogien om Verhoefen

Denne boken har ekte sorg og fortvilelse. Irène og Camille venter sitt første barn da det skjer et mord som ryster selv de erfarne politimennene. Men etterhvert som flere dør oppdager de at morderen stadig henvender seg til Camille i avisene. Det blir slått stort opp i pressen da de oppdager det selv om politiet vil dysse det ned. Så blir det et kappløp mellom Camille og morderen. Hvem klarer fange den andre først? Jeg liker måten Pierre Lemaitre skriver på og spesielt det at han kan lure deg trill rundt. Når du går tilbake og ser på hva du leste så kan du finne spor som du burde ha sett

Meget spennende, mange krimlitteratur referanser. Noe sannsynlig. Litt forutsigbar. Språklig meget god.

Selv om boker er litt treig til å begynne med, er den veldig god. Jeg tenkte ikke over det før jeg begynte å sammenligne den med noen nordiske bøker.
Synes det er så utrolig kult at forfatteren refererer til Sjöwall og Wahlöö. Og slutten av boken var uventet og uhyggelig.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Men utrolig nok, til tross for all bestialiteten, for alt blodet, for all den ubeskrivelige grusomheten, er det ei vakker bok. Lemaitre har en unik stemme, malerisk i all sin grusomhet, nærmest lyrisk i enkelte persontegninger, distinkt i sine vandringer rundt i Paris, og gåsehudfremkallende i sin beskrivelse av forholdet mellom Camille Verhoeven og hans høygravide kone Irène. Han viser oss betingelsesløs kjærlighet.

Zzzzzzzzzzz Blev varnad men ska ge den en chans till. En annan gång. Innan jag läser Alex som ska vara såååå bra...

Velskrevet, original og spennende. Lemaitre har et godt språk, noe som gir karakterer og miljø i Irène et rikere tilsnitt enn de fleste kriminalromaner. Til tider en ørliten tvist for bestialsk etter min smak, selv om dette delvis er indirekte skildret gjennom gjengivelse av obduksjonsrapporter og sitater, så finnes det også noen beskrivelser av åstedsbefaringer.

Temaet i denne kriminalromanen er noe såpass originalt som forholdet mellom litterær fiksjon og virkeligheten. Hovedpersonen er politiinspektør Camille Verhoven, en liten mann på bare 145 cm, noe han tydeligvis bærer på komplekser for. Han arbeider ved mordkommisjonen i Paris, og er sjef for et lite team bestående av Louis, en superintelligent rikmannssønn, Armand, pirkete og gjerrig o som liker best å fordype seg i små oppgaver og endelig dennes motpol Malevalle, ødsel og slave av dyre laster.
Denne gangen handler det om en ytterst bestialsk forbrytelse. To kvinner er blitt funnet døde og parterte i en leikighet som etter sigende skal ha blitt leid ut til et lite filmselskap som driver med pornofilmer. Hoder, fingre og innvoller ligger strødd rundt i leiligheten. Inventaret virker for øvrig svært spesielt. Alt bærer preg av å være nytt og ubrukt. Det virker som om det er blitt plassert der i en spesiell hensikt. På veggen er det skrevet med blod: ”Jeg er tilbake”. Det står en telefon i rommet, men den er ikke tilkoplet. Her har morderen lest inn en melding. Utenfor leiligheten har skuelystne samlet seg, mange er journalister. Da mangfoldige likposer blir båret ut, kan journalistene trekke sine egne konklusjoner. Et nytt drap skjer et annet sted i Paris. Her er en kvinnekropp blitt delt på midten. Også her virker alt påfallende spesielt og planlagt.
Siden drapene er så spektakulære, er politiet ekstra tilbakeholdende når det gjelder opplysninger til journalistene. Ikke desto mindre kan en avis berette detaljert om hendelsesforløpet. Duchamps er en kvinnelig forhørsdommer. Hun er Camilles sjef. Hun klandrer politifolkene for den grove lekkasjen. Fart i sakene blir det da en litteraturprofessor kontakter politiet. De begåtte drapene kjente for ham. De gjenspeiler innholdet i forskjellige kriminalromaner. Morderen har villet gjenskape og virkeliggjøre forfatternes fiksjoner. Man skjønner at dette ikke er noe nytt. Det kan også gjelde tidligere mord som aldri er blitt oppklart. Politiet allierer seg også med en bokhandler, Lesange, men han virker til dels uvillig til å saarbeide med politiet.
Irène er Camilles kone. Hun er nå høygravid. En dag faller hun om på gaten og blir fraktet til sykehus. Her blir det konstatert at for å redde barnet, kan hun ikke gå graviditeten ut. Men så forsvinner plutselig Irène. Morderen har tatt henne. Camille står i kontakt med drapsmannen.. Camille setter inn annonser i en avis myntet på morderen og får i retur lange brev. Man forstår at Irène er blitt fraktet til en lagerbygning hvor hun holdes innesperret. Morderen har også varslet om når drapet skal foregå. Man har knapt med tid. Hvilken bok gjelder dette? En av litteraturprofessorens studenter har lest noe liknende, men han husker verken bokas tittel eller forfatter. Bokhandleren kan være til hjelp. Det er mange år siden boka kom ut. I mellomtida har forlaget opphørt. Hva har skjedd med de usolgte eksemplarene?
Omsider lykkes det politiet å komme over ett. Det kopieres i mange eksemplarer. Politifolkene skumleser. Hver får tildelt sine sider. Det blir en kamp mot klokka. Endelig er løsningen der. De finner stedet der Irène er innesperret. Men det er for sent. Hun er allerede død.