Irene… -disse bøkene til den franske forfatteren Lemaitre er skikkelig onde og sadistiske saker. For meg blir det hele for mye av faenskap. Jeg synes egentlig det tipper uakseptabelt over i det karikerte urealistiske.
Irene er absolutt velskrevet og til dels spennende, men forfatteren burde absolutt spart litt på «kruttet». Irene er forresten bok nr. 2 i en trilogi. Alle kan leses uavhengig av den foregående, men det beste er nok å lese dem i rekkefølge.
Forresten leste jeg Irene FØR jeg leste Djevelfjellet av Deon Meyer. Dette til de av mine følgere som aktivt følger med på hva jeg konsumerer av bøker:)
Man blir lett litt sløv denne ekstremt varme sommeren i det Herrens år, 2024.
En middels bok, vil jeg si. Holdt på å gi opp halvveis, men holdt ut og fikk litt spenning på slutten.
Meget spennende, mange krimlitteratur referanser. Noe sannsynlig. Litt forutsigbar. Språklig meget god.
Selv om boker er litt treig til å begynne med, er den veldig god. Jeg tenkte ikke over det før jeg begynte å sammenligne den med noen nordiske bøker.
Synes det er så utrolig kult at forfatteren refererer til Sjöwall og Wahlöö. Og slutten av boken var uventet og uhyggelig.
Zzzzzzzzzzz Blev varnad men ska ge den en chans till. En annan gång. Innan jag läser Alex som ska vara såååå bra...
Velskrevet, original og spennende. Lemaitre har et godt språk, noe som gir karakterer og miljø i Irène et rikere tilsnitt enn de fleste kriminalromaner. Til tider en ørliten tvist for bestialsk etter min smak, selv om dette delvis er indirekte skildret gjennom gjengivelse av obduksjonsrapporter og sitater, så finnes det også noen beskrivelser av åstedsbefaringer.