Bokelskere.no

Som lydbok er dette 43 timer timer med Jonathan Espolin-Johnsen sin behagelige stemme på øret, og for meg noe mer. Jeg valgte flere ganger å spole tilbake for å høre avsnitt lest igjen bare for å nyte de gode formuleringene, den særegne måten å beskrive noe på eller for virkelig å forstørre bildene Harstad klarer å skape i mitt indre.
Jeg leste i et intervju med forfatteren at han var oppsatt på å skrive det beste han kunne, og det vises! Boken er full av geniale beskrivelser, mye sagt med få ord og snedige metaforer. Det beste er at det virker så enkelt og ekte, jeg sitter ikke med følelsen av at forfatteren prøver å briljere eller imponere, det er Johan Harstads ingenium.
Mye kunne vært sagt om karakterene og handlingen, men jeg lar det bli med dette, bruk heller tiden på å lese boken :)

Ikke mitt opplegg dette, for masse ujevnt prat, kanskje jeg ikke forsto den, at den var over min litterære kapasitet .Kanskje det, men jeg like veldig godt Hasselby, så liker noe av Harstad:-)

Dette var en bok som jeg ikke hadde hørt om før jeg leste at den hadde vunnet en godt skjult bokkåring og ble kåret til tiårets beste norske roman (en bokkåring jeg ALDRI hadde fått med meg hvis ikke Torill hadde laget en tråd med lenke til kåringen her inne). Jeg stemte på «Når landet mørknar» og «Leksikon om lys og mørke»; begge to meget! gode bøker, men etter å ha lest denne, skjønner jeg godt at den vant.

Jeg hadde nok stemt på den selv hvis jeg hadde lest den tidligere, og dette viser vel litt av svakheten ved slike konkurranser når de som stemmer bare har lest noen få av bøkene. Det blir vel som om at man skal kåre vinneren av en idrettskonkurranse etter å ha sett noen få av deltakerne i aksjon: «Sorry, Petter Northug. Du trenger ikke fullføre. Vi har allerede kåret en vinner.»

Jeg grubler litt over hvor urettferdig det er at slike bokskatter som dette kan ligge skjult i gresset uten at man oppdager dem; at det nærmest må tilfeldigheter til før man kommer over dem (samtidig som jeg ser at dette kanskje også er, paradoksalt nok, litt av sjarmen). Greit nok, jeg skal ta litt av skylden selv, men generelt sett er det for lite fokus på litteratur i Norge, synes jeg. Mens dårlige filmer, serier og stupide realityprogrammer ikke er til å unngå å vite om, forsvinner altså romaner som dette i skyggen av reklamene for disse.

Ok, dette ble kanskje noe litt annet enn en bokomtale. Uansett, for å oppsummere helt kort: Les denne! Terningkast 6!

Man må jo bare bøye seg i støvet over denne boka som oser av kunnskap og skriveglede og ganske enkelt er imponerende, samtidig er jeg nok ikke helt bergtatt. Det ble rett og slett for langt og for detaljert og uten nerve når jeg ser tilbake på de 1000 sidene. Flott skrevet, mange dype refleksjoner rundt folk og samfunn som jeg likte veldig godt, men skulle nok ønsket meg en strammere komposisjon og litt mer sug i magen når jeg leste den.

Jeg nølte litt med å gi meg i kast med boka, den krevde jo en del tid så jeg. Så tenkte jeg at jeg kunne jo skumme litt, omtalen fristet, og jeg var svak for Buzz Aldrin. Så ble jeg bare regelrett oppslukt, det ble langt mellom skumlesingene, jeg koste meg med språket og de filosofiske betraktningene om så mangt. En stor bok om livets små og store spørsmål, og ikke minst en sjarmerende vandring i musikkens og billedkunstens nyere historie. Avslutningen følger skremmende godt opp bokas gjennomgående fascinasjon for Apokalypse nå og gir deg mye å grunne på i lang tid.

Denne boka her var virkelig verdt å bruke all tid på. Må innrømme at jeg la den litt pga lengden og at andre bøker også ble lest. Likevel likte jeg denne veldig godt. Han binder sammen historien og det historiske binder roman godt sammen. Jeg er enig med mange at lengden på boka er for lang og kunne vært kortere. Boka hadde nok fått en terningkast seks om den var kortere. Den får terningkast fem av meg for historiske sammenbinding i selve roman og hvordan roman utvikler seg. Det var virkelig spennende og en fryd å lese. Godt skrive den inneholder mange fine skildringer av mennesker liv og anbefales videre.

En tour de force av en roman full av både reelle og fiktive referanser til popkultur, arkitektur og historie, om oppvekst, mellommenneskelige forhold; både de gode og de som ikke finner helt ut av det, rotløshet, tilhørighet, kunst, livet, tap, og om det som faktisk betyr noe i denne verden. Mest av alt en fantastisk bok, som både krever og gir. Anbefales varmt.

Ser vi bort fra barndommen i Stavanger (der guttenes krigerske lek også minner om Carl Frode Tillers beskrivelse av det samme i Innsirkling) er dette en roman om å vokse opp i Amerika. Med Vietnamfilmen "Apokalypse nå" som et slags referansepunkt følger vi Max, kjæresten, venner og familie gjennom deres jungel - livet. Jeg liker omtrent alt med boka fordi det er en storslått, medrivende, lettlest og godt skrevet historie. Jeg tenkte imidlertid ikke mest på filmen "Apokalypse nå" når boka var på sitt beste, men på filmen "Ondt blod i Amerika". Det oppslukende kameratskapet mellom Max og Mordecai har driv/nerve som kan sammenlignes med Noodles og Max i "Ond blod...", og dette er fortellerkunst som berører fysisk. Ellers gikk jeg litt i surr til å begynne med da jeg samtidig hørte Lars Saabye Christensens "Magnet" på lydbok. Det er såvidt mange fellesnevnere i disse bøkene at historiene fløt i hverandre og skapte en litterær storfamilie. (Kan nærmest si at Harstad forteller en historien fra et ytre perspektiv mens Saabye Christensen forteller en historie fra et indre perspektiv, og at disse historiene møtes og hilser på hverandre innimellom.) Dersom jeg skal være litt negativ, så kan hovedpersonenes ulike kunstprosjekter føles noe oppkonstruert i lengden. På den annen side må det være lov til å skrå over enkelte partier når forfatteren innbyr til en slik lesemaraton. En maraton som ikke tar krefter, men gir nye krefter. Det er nå bare pocketen som ser veldig sliten ut etter å ha vært følgesvenn i første ferieuke. Saltvann, sand og sokrem har satt sine spor i varmen og boka har satt såpass gode spor i meg at den anbefales på det aller sommervarmeste.

Dette er på mange måter en fantastisk god bok! Det var mange ganger undeveis at jeg gledet meg til å skrive en omtale av denne herlig boken som har alt! Teksten bare flyter av gårde og det er deilig å bli med på alle detaljene og utbroderingene i boken og jeg tenker at dette kan jeg ikke få nok av, denne boken må ikke ta slutt. Men når jeg har passert 7-800 sider har jeg likevel fått litt nok. Det blir rett og slett for mange "avsporinger" fra handlingen i boken og de siste 300 skumleser jeg nesten alt som ikke er viktig for fremdriften og handlingen i boken. Boken kunne med fordel ha vært noen hundre sider mindre, da hadde den fått en sekser fra meg.

Først av alt: Dette er en mastodont av ei bok både i kvalitet og fysisk størrelse. Gjennom nesten 1100 sider følger vi livet til Max Hansen fra hans oppvekst i Stavanger og fram til midten av 30-årene hvor han har skapt seg et navn som teaterregissør i USA . Harstad besitter en fantastisk formidlingsevne og språkteft som det er vanskelig å finne ekvivalenter til i norsk litteratur, men å si at 1082 sider går som en lek vil være en sterk overdrivelse. Deler av beretningen har dog kvalitetene til en tradisjonell "pageturner" slik at man virkelig lurer på hvilken vending historien tar, men enkelte segmenter er så utbroderte og detaljrike at krattskogen av ord og bokstaver virker ugjennomtrengelig. Man finner alltid igjen stien man gikk på, men Harstad kunne glatt ha kuttet antall sider uten at det hadde gått på bekostning av framdriften i historien. Dette er uansett en ekstremt godt sammensydd historie som veksler mellom fortid og nåtid, ikke bare for bokas jeg-person, men også for en annen av fortellingens sentrale aktører. Dette er en krevende eksersis, men Harstad evner på imponerende vis å holde sitt publikum i ånde og interessert gjennom alle aktene. Det finnes bøker som etter at siste side er lest gjør at det føles som en nedtur å begynne på en ny bok. Dette er absolutt en slik.