Viser 1 til 10 av 17 omtaler
Psykologien av sult og fattigdom er veldig godt beskrevet. Jeg følte meg selv elendig og nedverdiget under lesing. Kristiania føles virkelig, med de ulike butikker, gater, steder, leiligheter, sammen med portreter av de som bor og går omkring i byen.
Derimot er det flere logiske hull som ikke blir addressert i boken. Hvorfor har hovedpersonen ikke forsøkte å finne seg en jobb etter de første 10 sider, men var så opptatt av å skrive, som han synes ikke så god i. Hvorfor prøvde han ikke å skrive de ganger han hadde penger og kost og losji? Hvorfor prøvde han ikke å møte mer av sine beskjente ut over de få? Han visst ha kjent flere, og det vises til det i teksten.
Til slutt fremstår fortellingen litt oppblåst hvor samme ting gjentas gang på gang, den kunne ved fordel bli redusert med halvdel.
Det er vanskelig å ikke la seg begeistre av språk og skildringer i denne boken. Det forvirrede sinnet til hovedpersonen lever et rikfoldig liv, gjerne i takt med nettopp sulten. Men til tross for dette settes ofte selvrespekten og æren først i prioriteringene. Flott bok.
«Hendes Blik var fremdeles fyldt af Pølse»
Knut Hamsuns (1859-1952) litterære verk Sult kom ut i 1890 og er en psykologisk roman. Romanen regnes som Hamsuns gjennombruddsroman og sies være delvis basert på hans eget liv i datidens Oslo (Kristiania). Versjonen som jeg har lest inngår i Bind 1 i Samlede verker 1-27 (Gyldendal, 10. utgave, 2000). Selv om det her har vært foretatt en lett språklig revisjon i retning av moderne bokmål, er det likevel noe tungvint å få en god leseflyt. Merk dog at sitatene nedenfor er omskrevet av meg til ‘ren’ bokmål.
Romanen fortelles ut fra første persons perspektiv og handler om en ukjent, ung skribents strev og nød i Kristiania. Som navnet på romanen antyder, er sult et sentralt tema da protagonisten på grunn av sine fattige kår er nødsaget til å ha perioder der han sulter flere dager i strekk. Slike forhold gjør det naturligvis svært vanskelig for ham å skrive noe brukbart som han kan selge til lokalavisen. Romanen starter med den kjente passusen som er kjent for mange: «Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den ...».
Leseren blir umiddelbart dratt inn i handlingen og tatt med på en reise der man får oppleve protagonistens indre liv. Man får et godt innblikk i tankeprosessen og de overveldende og stadig skiftende sinnsstemningene til den armodslige skribenten. Dette lille avsnittet er en fin illustrasjon på hvordan han gjennomlever én slik tung episode:
«Jeg hørte selv at jeg fantaserte, hørte det ennå mens jeg talte. Min galskap var et delirium av svakhet og utmattelse, men jeg var ikke sanseløs. Grepet av redsel farer jeg ut av sengen. Jeg raver hen til døren som jeg prøver å åpne, kaster meg et par ganger mot den for å sprenge den, støtter mitt hode mot veggen, jamrer høyt, biter meg i fingrene, gråter og banner ...»
Hamsuns protagonist var det imidlertid vanskelig for meg å ha sympati for. Jo lenger inn i romanen jeg kom, desto mer frastøtende ble protagonisten. Hans stolthet på grensen til hovmodighet, samt snodighet og de underlige oppførslene hans, etterlot meg ikke mye til overs for ham. Som motsetning kan det vises til hovedpersonen i Fjodor Dostojevskijs Straff og forbrytelse, som er en av mine favorittromaner på nåværende tidspunkt. Opprinnelig utgitt i 1866, er Straff og forbrytelse også en psykologisk roman, og selv om hovedpersonen hadde i utgangspunktet begått en grov forbrytelse, følte jeg mer sympati med ham jo mer hans karakter ble utfoldet.
Et annet negativt aspekt ved Sult som jeg vil trekke frem, er at selve handlingen ble overraskende flat og nesten trøttende i bokens siste fjerdedel. Dette var noe skuffende da jeg forventet en annen kulminasjon i denne korte romanen om den sultne, stolte og snodige skribenten.
De positive sidene som jeg imidlertid vil fremheve, er først og fremst det blottede og usminkede følelseslivet til hovedpersonen med dennes nedturer og oppturer som man får innblikk i. Videre fikk jeg også fornøyelse av å lese gjennom romanens del om skribentens møte med hans kjærlighetsinteresse. Hva gjelder språket, så innehar romanen mange fine formuleringer og språkbruket er altså god selv om det, som sagt innledningsvis, kan være noe tungvint å lese. Da språket i den utgaven som jeg leste har fått en nennsom revisjon, syns jeg det er ingen dårlig idé å utgi denne klassikeren på nytt i ytterligere revidert språk. Alt i alt ligger denne romanen for meg midt på treet.
Sult. Knut Hamsun
Jeg var ung og visste alt, skulle jeg til å si, når jeg første gang prøvde meg på Sult. Jeg visste ikke den gang at jeg hadde det med å bli dypt berørt av bøker, og ikke evnet å skille mellom dårlig stemning og dårlig bok. Nå som jeg har lest den som voksen, er den langt bedre.
Det er jo skrevet så mye om den boken, at ytterligere kommentarer fra meg er unødig, men vil påpeke at den godeste Hamsun så for seg eboka (s. 27) allerede i 1888. Framsynt fyr.
Anbefales.
Fascinerende bok. Får lyst å starte på nytt når jeg har lest siste side.
«Historien om Hamsuns vagabondeliv er i seg selv en roman. Da han gikk i land fra Amerika-båten i 1888, ble det satt et foreløpig punktum for denne romanen. Hamsun må selv ha visst at tiden nærmet seg. Et stoff hadde modnet, en personlig skrivemåte var utviklet – under stadig prøving og feiling. Brevene han skriver fra nå av og frem til utgivelsen av Sult, er preget av en selvsikkerhet som savner sin make i hans liv – både før og senere.»
Jeg har lest Sult av Knut Hamsun. Boken ble utgitt første gang i 1890. Utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 1968. Boken sitatet over er hentet fra innledningen til kapittelet Vagabond-dager 1879-1890 i boken som jeg skrev om i innlegget;
Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem
Dei fleste klassikere pleier ikkje å vere enig med alderen, men det er absolutt ikkje tilfelle her. Hamsun gav fingeren til Kielland og Ibsen ved si eige tid, meinte at litteratur ikkje skulle skrivast for å skape debatt over ein problem stilling, ein skulle hellar skrive det som skjedde inni oss, korleis me følte, av det han kalte "det ubeviste sjeleliv".
Hamsun bruker så monge ord og utrykk som er fulle av liv og innleving for lesaren, ditte er nesten altfor bra skreve, etter min meining. Ein typografi som festar seg i magan, nesten som sult ;)
Noe av det bedre sammenlignet med andre klassikere jeg har lest. Starten er god. Men han får jo ikke noe ut av livet sitt. Må jo handle for å få endring. Til slutt blir han med på en båt, bra.
Hvis boken hadde vært halvparten så hadde den vært bedre. Skjer stusselig lite underveis. Annet enn rare tanker og stusselighet.
Sist sett
