Bokelskere.no

Denne skuffer. Synes hele historien om Lily var irriterende. Sam derimot, bar hele den siste delen av boka. Selv om boka ikke var superbra, må jeg jo lese videre i serien.

Ikke like altoppslukende som «Et helt halvår», men jeg likte å få med meg hvordan det gikk med karakteren. Boka er godt skrevet, lettlest og fengende. Derfor fortjener den et bra terningkast. Bra jobb igjen av Jojo Moyes.

Denne boken ble nok skuffelse, men det var forventet. Den ble rett og slett for langtekkelig, uten at det skjedde noe og det manglet noe. Synes man skulle satt punktum ved første bok og ikke spunnet videre på historien. Moyes skildrer følelser godt og skriver lett, men noe mangler.

Etter "Et helt halvt år", fikk jeg nesten ikke lyst til å lese fortsettelsen, fordi følelsene fra forrige bok var så sterke, en blanding av sorg og sinne, og jeg kunne ikke skjønne hvordan historien skulle kunne fortsette videre og hvordan hovedkarakteren skulle komme seg videre i livet. Jeg var derfor temmelig skeptisk da jeg begynte å lese, og jeg må si jeg ble positivt overrasket. Familien til hovedkarakteren er fremdeles et herlig og morsomt innslag som fikk meg til å le høyt. Jeg synes boka er litt mer ujevn når det gjelder troverdigheten og kvaliteten på handlingen enn første bok, men språket er like bra og det er etter min mening en veldig bra bok. Boka tar opp flere temaer enn den forrige, derfor kan den heller ikke gå i dybden på alle, jeg tror det er dette som gjør at den tidvis kan føles noe mer klisjé. En ting som for eksempel irriterte meg litt var at den tar veldig lett på hvor vanskelig det er å komme seg etter en alvorlig fysisk skade, dette er nærmest som en liten notis i handlingen. Derimot synes jeg boka klarer å vise hvordan man kan komme seg videre etter å ha mistet noen som sto en nær, hvordan livet sakte, men sikkert blir litt mer normalt og hvordan man igjen kan finne kjærlighet og glede.

Jeg hører til blant dem som ble rørt av forgjengeren ”Et helt halvt år”. I tillegg til å fortelle en gripende historie var den også et innlegg i samfunnsdebatten om hvorvidt vi mennesker skal kunne bestemme over egen død. Noen slike dimensjoner er det ikke over ”Etter deg”. For meg var det en pludrende, småskravlende bok, uten annet særlig budskap enn at man må være snill og grei.

Det har nå gått mer enn et år siden Wills død. I denne tiden har drevet rundt ganske formålsløst i frankrike og Italia. Nå er hun tilbake i London der hun jobber på en bar på flyplassen. Båndene til Will er der hele tiden. Når hun står overfor et valg, tenker hun alltid på hva han hadde ment. En dag skjer det noe dramatisk. Leiligheten hennes har adkomst til en takterrasse. I en ganske ruset tilstand trår Lou feil og faller utfor kanten. Heldigvis treffer hun en markise noen etasjer under Dette redderv livet hennes. Hun er ganske forslått da ambulansen ankommer med en svært snill og trøstende ambulansemann som bringer henne til sykehuset der hun bl.a. opereres i hoften.
En ny person dukker opp i livet hennes. Det er Lily, ei jente på 16 år som en dag står foran døra til Lou og forteller at hun er Wills datter. Lilys mor, Tanya Houghton-Miller hadde som student et kortvarig forhold til Will. Han fikk aldri vite at det resulterte i graviditet. Om Lou nå føler seg rotløs og ulykkelig, er Lily det i enda større grad. Hun har rømt hjemmefra, fra en mor og en stefar som nærmest har gitt henne opp. Nå får Lou føle at det ikke er lett å ha en trassig og opprørsk tenåring boende hjemme hos seg. Det går så langt at hun i et ubesindig øyeblikk jager Lily på dør, noe hun angrer bittert på i dagene som følger da går gatelangs og leter etter sekstenåringen. Heldigvis blir Lily til slutt funnet i god behold, og nå begynner tingene å gå bedre for dem begge. Manifesteringen av Lily kom som et sjokk på Wills foreldre. Han som er farfaren hennes, er i og for seg imøtekommende, men han har etablert seg med ny familie og da Lily foreslår at hun kan bo hos dem, er reaksjonen heller negativ. Wills mor har trukket seg helt tilbake som en ensom, bitter kvinne, men etter litt betenkningstid forstår hun at kontakten med et barnebarn er et stort gode.
Lou er med i en sorggruppe. Her går også en tenåringsgutt. Lou kommer i samtale med en mann på en motorsykkel som kommer for å hente gutten. Det viser seg at dette er ambulansemannen som tok seg så godt av Lou da hun hadde falt fra taket. Lou og Sam møtes flere ganger, og etter hvert oppstår det et forhold mellom dem. Men Lou har problemer med å engasjere seg for fullt, noe i henne vil ikke gi slipp på den døde Will. Så skjer det at Sam blir skutt mens han er ute på et farlig oppdrag. Lou som også var til stede da skuddene falt, forstår endelig hvor mye Sam betyr for henne, og hvor forferdelig det ville ha vært å miste ham.
Mye i boka handler nettopp om mennesker eller forhold mellom mennesker som forandrer seg. At den først så utålelige Lily etter hvert viser seg fra en helt annen side når hun møter mennesker som virkelig bryr seg om henne, kan vi forstå og lett godta. Derimot synes jeg bildet som tegnes av sjefen til Lou er ganske uforståelig. På et blunk forandrer han seg fra å være en totalt usympatisk, kravstor mann til å bli både raus og omgjengelig. Lous mor er grepet av feministiske ideer. Måten ektemannen reagerer på virker svært overdreven og urealistisk, bare totalt latterlig.

Jeg hadde store forventninger til Et helt halvt år, og den innfridde. Dermed hadde jeg også store forventninger til Etter deg, men den innfridde dessverre ikke.
Det er på ingen måte en dårlig bok, men jeg får ikke den samme inderlige følelsen av denne boka som jeg gjorde av den forrige. Det er ett eller annet som mangler (uten at jeg klarer å sette fingeren på nøyaktig hva), så jeg synes dette er mer en EasyReading-bok i motsetning til forløperen, som var mer en Drama-bok.
Slutten åpner for en fortsettelse, kanskje det allerede har kommet uten at jeg har fått det med meg.
Terningkast 4.

I «Etter deg» har det gått 2 år etter at Will to sitt eget liv. Vi møter nå en deprimert Lou som ikke helt vet hva hun skal gjøre med livet sitt videre. Hun bor nå i en leilighet i London og jobber på en bar på flyplassen. En ettermiddag banker det på døren hennes. Det viser seg at Will hadde en datter han selv ikke viste om og at hun nå kommer for å søke svar på alle spørsmålene sine. Men Lily, datteren til Will, sliter med et dårlig miljø av både venner og familie og søker et tilfluktssted der hun kan slappe av. Lou bestemmer seg for å passe på Lily inntil videre. Lou får et spesielt forhold til Lily og samtidig begynner Lou å utvikle et forhold til en brannmann, kalt Sam. Hun begynner smått å få livet sitt på plass og har også fått et jobbtilbud i New York, men Lou føler ett visst ansvar overfor Lily og vil ikke avslutte forholdet med Sam og takker nei. Historien får noen brå vendinger blant annet når Lily forsvinner og når Sam blir skutt på oppdrag imens Lou ser på. Fortellingen ender med at Lou allikevel takker ja til jobbtilbudet i New York og drar av gårde.

Jeg hadde ikke så store forventninger til denne boken, men litt forventninger var det. Var veldig fornøyd med Et helt halvt år og hadde et håp om at denne skulle være minst like bra. Boken var ganske deprimerende i starten, men etter hvert ble det gradvis bedre ettersom at Lou klarte å få livet på greip igjen. Boken er egentlig ganske lik eneren og den er akkurat passe lang, med 407 sider. Ikke den beste boken jeg har lest, men en god leseropplevelse. Anbefales til alle i aldersgruppen 13 år og oppover.

Lettlest bok, som jeg pløyde igjennom - som jeg generelt gjør med Jojo Moyes sine bøker! Ikke det dypeste av litteratur, men akkurat passe. :)

Louisa lovet Will å leve livet fullt ut, og hun klarte det på et vis - i begynnelsen. Da hun flyttet tilbake til England, gikk det ikke like bra.
Den nye sjefen er en pest og plage, og moren vil ikke snakke med henne.
Med litt vel mye vin innabords, går Louisa opp på takterrassen, og etter den kvelden endres livet hennes dramatisk.

Fin oppfølger om livet til Lou etter Will, som selvsagt ikke er fri for dramatikken som preger livet hennes.

"Et helt halvt år" var en bra bok, det er ikke det, men jeg var likevel ikke helt bergtatt, til tross for en svært sjarmerende Lou og viktige spørsmål omkring dødshjelp og retten til å avslutte sitt eget liv. At jeg gav meg i kast med oppfølgeren skyldes derfor mer nysgjerrighet, enn et brennende ønske om å vite hva som skjedde videre.
Jojo Mojes skriver med en detaljrikdom som etter min mening passer bedre for et filmmanus enn som frittstående bok. Alle Lous opplevelser blir nøye saumfart og beskrevet i denne boka,- til det kjedsommelige. Høydepunktet er sjokket om at Will Traynor har en høyst levende hemmelighet, mer skal jeg ikke røpe. Men dette skjer tidlig i boka, og resten av den er rett og slett dårlig litterær kvalitet. Det finnes ingenting mellom linjene for leseren å ruge på, bare en relativt overfladisk historie, som heldigvis innimellom har passasjer som gjør at jeg drar litt på smilebåndet.
Beklager Jojo Moyes, - dette ble for enkelt for meg, og terningen står og skjelver skuffet mellom to eller tre prikker.