Bokelskere.no

En enorm underjordisk silo, 145 etasjer dyp, er hjemmet til tusenvis av mennesker. Her i siloen har menneskeheten levd i mange generasjoner. Verden utenfor er ødelagt. Som første bok i en trilogi har «Silo» allerede solgt i millionopplag og er oversatt til 30 språk.

Interessant utgangspunkt, men for meg ble den altfor langdryg og på gensen til kjedelig.

Gravd frem i en billig kasse på bokhandleren (dystopi bøker er så undervurdert), ble fryktelig glad over funnet.
Hvorfor må fjåsete "spennende" setninger på omslaget? Slutt med det vær så snill, det ødelegger sånn for leselysten. -dagens digresjon.
Jeg fant ut at historien i utgangspunktet var skrevet som en novelle og senere bygg på, jeg viste ikke dette da jeg leste boken, men kan i ettertid se at det er merkbart.
Boken er fint skrevet og historien er god og spennende, for meg er hvertfall innfallsvinkelen på dystopien ny. Hovedpersonen(e) er lette å like og sympatisere med, jeg tror på de. Selv om historien ikke er skrevet som krim, får den tidvis litt krim preg over seg. Det er det jeg kanskje vil plukke på i denne boken, jaget etter å løse "mysteriet". Personlig skulle jeg ønske at forfatteren tok seg litt bedre tid, gav meg fler detaljer av det hverdagslige, for den kunne for alldel vært tjukkere (relativt slank bok).
Må gi forfatteren skryt for fler overraskende vendinger, og at historiene ikke alltid er forutsigbare.
Leste at noen syntes forfatteren overforklarer, det er jeg sterkt uenig i, synes faktisk forfatteren er flink og lar ting forklare seg selv.
Fin bok alt i alt, men når ikke helt opp pga dette maset for å drive den "spennende" siden av historien videre.

Vanligvis pleier jeg å slappe av når jeg leser. Det er god avkobling og rene meditasjonen. Slik var det ikke med denne. Intens og meget spennende, samt med en litt ny vri på sjangeren innen post-apokalyptiske historier. Anbefales!

Ei fin bok - slår meg med de som omtaler den som Hunger Games for voksne. Jeg likte både språk og handling, så jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det var som gjorde at jeg ikke ble helt revet med. Jeg har inntrykk av at man kanskje bør lese hele serien før det skjer.

Verda har gått under. Gått under jorda, bokstaveleg talt. Ei ukjend katastrofe for mange generasjonar sidan har gjort det uråd å opphalde seg på jorda sin overflate. Men det finnest eit samfunn, eit uspesifisert antal menneske, men det må vere mange hundre, som overlever i ein spesialbygd silo under jorda. Dei er sjølvforsynte med mat frå innandørs jordbruk, og teknologisk er dei om lag på 2015-nivå, sjølv om ein god del 2015-ting ikkje er å finne i siloen.

Siloen blir styrt etter eit ganske strengt sett med reglar. Formålet er å hindre opprør, då dette kan leie til utsletting av heile befolkninga. Brot på reglane leier i verste fall til at brotsmannen blir sendt ut for å vaske linsene til kamera som filmar omgjevnadane, noko som i praksis er dødsstraff sidan ein sjølv med vernedrakt berre kan overleve nokre få minutt utandørs. Det er ein folkevald ordførar som på papiret har makta i siloen, men i røyndomen ligg makta hjå sjefen i IT-avdelinga. Når IT-sjefen misbruker makta si for å fremje eigne interesser, som han sjølv meiner også er i siloen sin beste interesse, kjem ting ut av kontroll.

Boka er veldig fint bygd opp. Lesaren blir gradvis introdusert for dette samfunnet, og nye personar får fokus etter kvart. Der er overraskande vendingar undervegs, og slutten er veldig spanande. Det klaustrofobiske ved å leve eit heilt liv i ei avgrensa underjordisk verd kom også fint fram, Likevel er eg ikkje berre nøgd. Enkelte skildringar av teknologisk eller vitskapleg karakter heng ikkje saman. Det er også vanskeleg å forstå at konflikten som etter kvart eskalerer, kan eskalere slik som den gjer. Derfor held eg litt igjen på terningkastet. Likevel ser eg ikkje bort frå at eg kan finne på å lese framhaldet til denne historia, det kjem to bøker til frå dette universet.

Dette var bok nr 1 i den dystopiske lesesirkelen som Ajiniakra dro i gang. Det er ekstra moro å lese bøker saman med andre, takk til alle som var med på diskusjonar undervegs.

Har lest noen gode dystopier i mitt liv. Fluenes herre er ikke favorittboka, men den er den beste jeg har lest innen dystopisjangeren så langt. Grunnen til at jeg er skeptisk til dystopier? De har en tendens til å være veldig like ...

Silo er en bok som er litt "komplisert" å forklare. Tenk deg å bo under jorden i en slags silo som består av over 100 etasjer. Den eneste utsikten til verdenen utenfor er gjennom en skjerm. Ingen har lov til å forlate siloen (bortsett fra når de straffes), og innenfor siloen er det mange intriger. Hvem styrer og egentlig er leder(e) over siloen og hvem kan stole på hvem? Og er verden utenfor så giftig som mange hevder at den er, og er det sant at alle dør hvis de på en eller annen måte klarer å komme seg ut av siloen? I denne siloen er det selvsagt noen som er nysgjerrige på hva som befinner seg i verden utenfor, og setter seg selv i fare for å gjøre noe andre ikke har klart å gjøre før, nemlig å prøve å komme seg ut.

Som sagt er dette en bok som er litt "vanskelig" å forklare på en fornuftig måte, for dette er en dystopi blandet med en liten dose science fiction og da kan jo alt skje. Så beklager hvis denne anmeldelsen ikke gir noen mening. Silo er en bok som er høyt elsket av mange og som har stor fanskare, og som vanlig blir jeg jo både nysgjerrig og samtidig skeptisk når en bok får mye oppmerksomhet. Som regel har jeg ikke likt bøker som har fått mye oppmerksomhet, mens noen få bøker har fortjent oppmerksomheten, men det er ytterst få ... Som vanlig måtte jeg da få med meg denne for å se hva denne begeistringen handlet om. Selv om dystopier ikke er min favorittsjanger så hender det seg at jeg leser noen av dem, og denne var slett ikke verst. Den hadde et godt utgangspunkt som vekker oppmerksomhet og som består av spennende karakterer.

Men jeg ble nok ikke så overbegeistret som mange andre lesere over denne boka. Jeg likte den og konseptet var fascinerende, men det jeg har problemer med dystopier blandet med science fiction er at ting ofte blir overforklart. Man får servert nesten alt med teskje og det er unødvendig. Det dreper spenningen og drivet boka fortjener.

Silo er første bok i en trilogi, og om jeg skal lese resten av trilogien gjenstår å se. Jeg har ikke bestemt meg ennå. God førstebok for all del og mange interessante karakterer som man blir nysgjerrig på, og mange spennende scener oppstår, men savnet mer flyt og driv uten alle mulige forklaringer rundt settingen som man allerede har forstått for lenge siden.

I en silo, under bakken, bor det 600 mennesker. Der har de skapt et samfunn, et samfunn som er praktisk innordnet i 150 etasjer. De har boligkvartaler, sykehus, landbruksavdelinger, butikker og basarer, en It avdeling og nederst er mekanikernes domene.
Juliette blir ny politisjef og mye av handlingen sentrer rundt henne og hennes jakt på sannheten, lik løkskrelling finner hun nye lag, nye rom, nye hemmeligheter.
Hun avdekker mord, manipuleringer og maktambisjoner. Hun var tidligere en av mekanikerne, en av de som holder liv i generatorene.

I siloen er det meste regelstyrt. Som hvem en kan innlede et forhold til, hvem som kan få barn, hva slags jobb en blir tildelt, hvilket nivå en er på.
Er reglene kun for å beskytte siloens beboere? Hva skjedde under opprøret for mange år siden da alt datamateriale ble slettet? Og hva fins det noe utenfor siloen?

Verden utenfor kan sees på et par storskjermer. Den er ørkenaktig og med giftig luft. Straffen for å ønske noe annerledes, for stille spørsmål er å bli sendt ut for å vaske kameralinsene- og dø!

Silo er en heftig og herlig dystopi med mysterier og mangfoldige karakterer. Historien er en skremmende og igangsetter tanker om hvordan vi lever som en god dystopi jo skal gjøre. Den handler om å overleve, om hvordan en opplever den verden en lever i og hvordan en forholder seg til Sannheten. Silo har også deilige twister. Det er så godt med historier som overrasker meg!

Hugh Howey har fått til en fin flyt i historien og språket som gjorde det lett å lese og fristende å bla om til neste side. Historien er skrevet i fortid, i tredje person. Enkelt og effektivt.
Silo er en handlingsstyrt historie med actionscener. Kjærlighetsscenene er fine og ikke kleine. I tillegg til Juliette ble jeg glad i geeky Lukas og Solo med et ekstremt overlevelsesinstinkt. Min favorittkarakter er den varme assisterende politisjefen (les boka så skjønner du! - han er også mannen i utdraget under)

Jeg liker at personene er sparsommelig beskrevet. Jeg ble "kjent" med dem for det, de skiller seg fra hverandre i meninger, handlinger og vaner. Howey viser oss personene med bruk av verb. Og han skriver karakterer med en fin ømhet. Howey er en dyktig historieforteller!

Juliette er en tøff heltinne med hjerte og hjerne. Det er alltid fint med en kvinnelig helt som er sårbar og samtidig tør og gjør.

Jeg må vite hvordan det går videre med Juliette og de andre. Så jeg har bestilt neste bok.

Trippelbetydningen av ordet Wool (originaltittelen) er effektivt og elegant. Ull er klutene de som blir kastet ut vasker linsene med, ull er uvitenhetståken de er omringet av og ull hinter til sauer (å være en del av den tause flokken)

Det ryktes at Ridley Scott har kjøpt filmrettighetene. Joohoo!